Noten er bare en stikkordsliste

– Den hender man må rekke hånden i været og få hele orkesteret til å vente mens man stiller om pedalene. Sånn er det bare, sier Birgitte Volan Håvik.

I ytterkanten av orkesteret troner det mest majestetiske instrumentet av dem alle; harpen.

Spiller med skjeer

– Noe av det jeg liker best med å spille harpe er at man kan gjøre så mye forskjellig. Den har et stort register, og kan lage mange ulike klanger, sier Mia Børsum.

Hun er en av to harpister i årets Ung Filharmoni-orkester. Det er ganske spesielt i seg selv, for mens strykerne er vant til å ha en større stemmegruppe rundt seg, er harpistene vant til å være alene på sin stemme.

– Det hender jo det blir litt ensomt, så det føles veldig trygt å være to nå, selv om vi spiller individuelle stemmer, sier Børsum.

Hun synes femtesatsen er den morsomste i Bartóks Konsert for orkester; det er da det er mest å gjøre. I førstesatsen spiller hun bare i tre takter. Til gjengjeld er det tre veldig artige takter.

– Bartok har skrevet inn i noten at det skal være en metallisk lyd, så der spiller jeg faktisk med skjeer. Det er skikkelig gøy å spille det så sterkt, sier Børsum.

^{– Det var litt stressende i starten, å hele tiden holde styr på hvor man er hen i musikken. Men det går bedre etter hvert, sier Mia Børsum. Foto: Magnus Skrede}

Alltid i forkant

Harpen har 47 strenger, som fungerer som de hvite tangentene på et piano. For å kunne spille kryss eller b-er må man bruke de sju pedalene.

– Det betyr at når du skal spille harmonisk kompleks musikk, så skjer det mye i beina, sier Håvik.

Hun er harpist i Oslo-Filharmonien, og har fulgt Ung Filharmoni gjennom samlingen på Rønningen Folkehøgskole.

– Vi skriver gjerne inn pedalposisjonene i noten. Særlig hvis det er vanskelig musikk, da kan det stå over hver linje, forklarer hun.

I tillegg til å spille med både hender og føtter skal man holde styr på hvor lenge pausene varer, følge med på hva som skjer i resten av orkesteret, og ha et øye på dirigent og konsertmester. Det blir en del logistikk.

– Du må alltid være litt i forkant, på grunn av de pedalene. Noen ganger må man «øve inn» pausene også, hvis det er en innsats som kommer litt brått, for eksempel, sier Håvik.

Da nytter det ikke å sitte med nesa i notene.

– Du må kunne alt så godt at når du kommer på orkesterprøven er noten mer som et stikkordsark. Så bruker du resten av energien på å orientere deg i orkesteret og følge dirigenten, sier hun.

^{– Hvis alle er godt forberedt, så blir det forutsigbart på en god måte, sier Håvik. Her med Mia Børsum (t.v.) og Marcelina Dabek. Foto: Magnus Skrede}

Selvstendige musikere

Forberedelse er med andre ord alfa og omega. Som harpist har man som oftest ikke noen gruppe å gjemme seg i, så det merkes om man ikke kommer inn når man skal.

– Du får ingen drahjelp til å komme inn riktig, så du må være veldig selvstendig. Gjerne kjenne partituret, og i alle fall kjenne musikken godt nok til at du vet hvor du skal inn, sier Håvik.

Det er nemlig ikke alltid du ser eller hører det du trenger. Harpen har et lavt register sammen med bassene, men de to sitter langt unna hverandre.

– Hvis bassene spiller svakt det er ikke alltid vi hører dem. Så du må helst sitte slik at du ser fingrene deres, for du kan ikke sitte og vente på at lyden skal komme fram til deg. Da blir du for sein. Man orienter seg like mye etter det man ser, sier Håvik.

Hun påpeker at dette er ikke unikt for harpen. En solo-blåser eller en slagverker trenger samme type selvstendighet.

– For oss er det å spille i orkester en blanding av å være godt forberedt, og å tørre å spille selv om du ikke er helt sikker. For det er ingen andre som spiller din stemme. Men du skal jo helst være sikker, da, legger Håvik til.

^{Foto: Magnus Skrede}

Første steg: få oversikt

Selv liker hun å starte innøving av et nytt verk med å lytte til innspillinger.

– Jeg begynner med å høre gjennom musikken mens jeg følger noten. Da vet jeg sånn omtrent hvor for det går, tar kanskje noen notater, og merker meg steder som jeg vet kommer til å bli ekstra vanskelige. Og så, når jeg har øvd en stund, pleier jeg ofte å finne fram en innspilling igjen og sjekke om det stemmer, sier Håvik.

Dette gir en god oversikt over stykket som helhet, og man kan få et inntrykk av hvilke deler som er eksponert og ikke.

– Noen ganger er det de tingene som ikke ser så vanskelige ut som kan være vanskelige å få til. Ikke at det nødvendigvis er vanskelig å spille, men for eksempel å telle og komme inn riktig, sier hun.

Hun pleier også å øve med innspillingen på øret.

– Det er kanskje ikke like lett på alle instrumenter, men med harpe går det fint an å ha hodetelefoner på mens man spiller, sier hun.

Imidlertid legger hun til at det kan være lurt å høre på litt ulike innspillinger, slik at man ikke blir for preget av én versjon.

^I^{Konsert for orkester}^{spiller ikke harpene så lenge om gangen, men innsatsene er vanskelige, forteller Håvik. Foto: Magnus Skrede}

Time to shine

Børsum kjenner seg igjen i at man som harpist må kunne alt veldig godt på forhånd.

– I den femte satsen i Konsert for orkester er det mye som skjer, og det går veldig fort. Da må man bare få pedalene og alt til å gå på autopilot, det er ikke tid til å sitte og tenke seg om, sier hun.

Hun liker at verket lar hvert enkelt instrument få sin tid til å skinne.

– Alle instrumentene får vise fram det beste ved seg selv. Det gjør det jo litt mer skummelt, fordi man høres så godt, men samtidig er vi én stor gjeng som lager noe sammen, sier hun.

Håvik er enig i Børsums beskrivelse av Konsert for orkester.

– I femtesatsen er det mye pedaler. Du må være veldig tydelig, og det er tynt orkestrert, så det høres godt. I førstesatsen handler det mer om hvordan du lytter og orienterer deg, mer kammermusikalsk. Selv om det ikke er så teknisk vanskelig, sier hun.

Hun forklarer at selv om harpen er vant til å være alene på sin stemme, er det ikke ofte at det er så mange eksponerte partier.

– Harpen har ofte en akkompagnerende funksjon. Den har ikke den sterkeste lyden, så hvis man skal spille noe sammen med et annet instrument er det gjerne harpen som må tilpasse seg. Man blir god til å lytte seg inn mot andre, og skjønne hvor andre trenger dine impulser, sier hun.

^{Mia Børsum. Foto: Magnus Skrede}

En brikke i helheten

Maren Ernst Hyldmo (bratsj) og Andreea-Maria Faitas Dumitrel (fiolin) kjenner hverandre fra Ung Filharmoni. I mai var Andreea gjest hjemme hos Maren, da Juniororkesteret på Barratt Due (JORK) besøkte kammerorkesteret ved Unge talenter Bjergsted (UtB) for felles sosialisering, øvelse og konsert.

– Vi har ikke hatt besøk av et annet orkester på denne måten i min tid, så det var veldig kjekt å møte folk fra Oslo som er interessert i det samme som oss, sier Maren.

På repertoaret sto St. Paul’s Suite av Gustav Holst som fellesnummer, samt at JORK fremførte Arnold Schönbergs Värklerte Nacht og Trauermusik av Paul Hindemith, med forsterkninger fra UtB. Bratsjsolist var Kristin Pas. (Se video nederst i saken)

^{JORK og UtB i skjønn forening på konsert i Stavanger. Foto: Per Olaf Johannessen}

Nytt ensemble

Andreea forteller at Värklerte Nacht er et stykke som ofte spilles i JORK, men at det var første gang dette kullet spilte det sammen.

– Det er et komplisert verk, alle må legge inn egenøving på sine stemmer i forkant. Da hjelper det veldig på motivasjonen å ha en tur med konsert å jobbe fram mot. Fremgangen var kjempestor fra første øvelse lørdag formiddag, og til konserten på søndag ettermiddag, sier hun.

Maren var en av fire musikere fra UtB som var med på Värklerte Nacht og Trauermusik. Hun forteller at det var litt stressende, men også veldig spennende, å spille sammen med en gruppe hvor alle andre kjente hverandre og var samkjørte fra før.

– Ingen av oss fire hadde spilt dette tidligere, og det er ganske avansert musikk. Jeg lærte veldig mye av å komme utenfra, og være med i et ensemble som jeg ikke er vant til å spille med, sier hun.

Hun er enig i at utviklingen fra første øvelse til konsert var enorm.

– Man la veldig godt merke til at alle hadde forberedt seg, og kunne spille sine stemmer hver for seg. Likevel er det veldig utfordrende med samspill i dette stykket.

^{Maren Ernst Hyldmo i et konsentrert øyeblikk under Ung Filharmoni i 2021. Foto: Magnus Skrede}

Les også: – Tidenes beste mesterklasse! UtB på Nordic Wind Festival

En felles tanke

Øvelsene ble ledet av Ingerine Dahl, og det ble mye snakk om å ha en felles tanke og lytte til hverandre. Både innad i gruppene og hele orkesteret.

I følge Andreea og Maren var det mange som fikk seg en aha-opplevelse, fordi de trodde deres egen stemme var viktigere enn den faktisk viste seg å være, i alle fall på enkelte steder.

– Først spilte vi gjennom, og deretter øvde vi på flere av delene med bare noen få stemmer, så alle ble bevisst på hvem de skulle rette fokuset mot og hvem som hadde hovedrollen til enhver tid, forklarer Andreea.

– Etter hvert bygde vi på ved å legge til de komplimenterende stemmene; da ble det enkelt å skjønne sin rolle i helheten og hvem som har lignende stemmer, sier hun.

I tillegg snakket de mye om det å være sammen i måten å spille på. Det krever at man lytter.

– Man skal ikke være solist hele tiden, men heller tenke at man er en brikke i helheten. Da blir det mye bedre, sier Maren.

– Vi hadde gode fraseringer individuelt, men alle spilte litt forskjellig, og da ble det krasj. Men vi fikk en «felles spirit» til slutt, sier Andreea.

– Når man kommer til et stort rom med mye lyd kan det fort bli litt grøtete, men jeg synes vi klarte å løse det veldig fint, sier Maren.

| Les også: Talentmøte på tvers – JORK og UtN

^{Maren (t.v.) og Andreea bodde sammen og ble bedre kjent da JORK besøkte Stavanger. Foto: Olav Stener Olsen}

Strålende samarbeid

Dette er ikke første gang orkestrene samarbeider på tvers av regioner. Høsten 2021 hadde JORK besøk av orkesteret fra Kulturskolen i Trondheim, og kommende helg er det duket for gjenvisitt.

Førsteamanuensis Sigyn Fossnes er seksjonsleder for stryk ved Unge Talenter Barratt Due. Hun sier at målet med disse samarbeidene er å skape kontakt mellom ungdom i Norge, så de kan lære av og inspirere hverandre.

– Det oppstår alltid en kultur innad i en skole eller region. Det er viktig å bygge et eget miljø, men det er samtidig utrolig lærerikt å løfte blikket og møte en annen kultur, sier hun.

– Det kan handle om faglige ting, som hvordan man jobber med det kunstneriske eller tekniske, eller hvordan man organiserer orkesteret med stor grad av rullering og egenansvar, gruppeprøver, bruk av partitur hos elevene, eller om det er veldig styrt fra dirigent. Det kan også være rent sosialt; hvordan elevene er sammen i pauser, hvordan foreldre hjelper til. Uansett er det læring for begge orkestrene i en utveksling, sier Fossnes.

Den felles konserten, med noe felles repertoar og noe hver for seg, er et viktig mål å jobbe mot. Både for de besøkende og for vertskapet.

– I tillegg til nye vennskap og samarbeid med ungdom der man kommer, så har det enormt mye å si for et orkester å dra på tur for det rent sosiale innad i hvert orkester, sier hun.

Fossnes skryter også av samarbeidet med Stavanger kulturskole.

– Det var fantastisk for oss. Både fordi de har et høyt faglig nivå, og fordi skolen har så god ledelse og struktur. I tillegg opplevde vi sjenerøsitet og velkomst av et formidabelt vertskap på alle nivåer, sier hun.

Store ambisjoner i alle stemmer

Ung Filharmoni har i år gleden av å få jobbe med to høyt profilerte dirigenter.

På høstsamlingen er det Ben Gernon som skal styre skuta. Og når orkesteret samles på Rønningen folkehøgskole i juni er det under ledelse av Daniel Reith.

Han har de to siste årene vært utvalgt som deltager i lanseringsprogrammet Opptakt, det øverste nivået i Talent Norges program Dirigentløftet. I Norge har han blant annet jobbet med Bergen Filharmoniske Orkester, Stavanger Symfoniorkester og Kringkastingsorkesteret, og har fullført en mastergrad i dirigering ved Norges musikkhøgskole.

Til høsten overtar han stillingen som Assistant Conductor i The Cleveland Orchestra, og Music Director for The Cleveland Orchestras ungsomsorkester.

| Les også: Oversikt over korps- og orkestertilbud i Norge

Må oppleves

– Det er veldig inspirerende å jobbe med ungdomsorkester, og oppleve den åpne, friske energien, sier Reith.

Han ser frem til å lære de unge musikerne å kjenne gjennom en hel uke med intensivt samarbeid i juni, og har stor tro på fellesskapet som oppstår på en slik samling, både musikalsk og sosialt. Særlig det å få dykke inn i musikken, og vokse som musiker, sammen med andre.

– Slike øyeblikk kan være noe av det viktigste for en som vil bli musiker; det å fremføre musikk sammen og føle på atmosfæren i rommet. Og det er en essensiell erfaring for alle som vil spille i orkester. Det må oppleves, du får ikke det samme på øvingsrommet, sier Reith.

Selv spilte han horn, og tidvis perkusjon, som ung orkestermusiker. Det er opplevelser han ikke ville vært foruten.

– Jeg husker følelsen av å ha gledet seg til det øyeblikket, når man endelig får spille sammen og lage stor musikk. Alle har forberedt seg individuelt, og så skal man finne sin plass i en større sammenheng, beskriver han.

| Les også: Mei-Ann Chen – dirigenten som leste partiturer i smug

^{Foto: Kristoffer Myhre}

Alle må være solister

Årets orkesterverk, Konsert for orkester av Béla Bartók, ble urfremført i 1944, og var et av de siste komponisten skrev. Reith tror det er et godt valg, som gir musikerne både utfordringer og mestringsfølelse.

– Det er et stort og ambisiøst verk. Utrolig fargerikt, med innflytelse og inspirasjon fra alle de forskjellige aktivitetene Bartók utøvde gjennom sitt liv; som forsker på folkemusikk, komponist og pianist, sier han.

– På utsiden virker det kanskje ganske klassisk, men musikken er full av østeuropeiske folkemusikkelementer, og det blir veldig spennende å utforske dette sammen i vår tolkning.

Bartók valgte bevisst å kalle verket sitt “konsert” i stedet for “symfoni”. Navnet henspeiler den solistiske rollen som hvert instrument har fått, i kontrast til den vanlige konsertformen, hvor én solist akkompagneres av orkesteret.

Samtidig er det en hentydning til den barokke concerto grosso-formen med flere solister.

I følge Reith ligger det store ambisjoner i alle stemmene, og mye ansvar på hver enkelt musiker. Nettopp derfor synes han det er et passende verk for et ungdomsorkester.

– Alle må spille med mye karakter og stor virtuositet, men også finne balansen mellom den solistiske tilstedeværelsen og den mer orksestrale funksjonen, forteller han.

– Alt i alt handler det om nysgjerrighet, og å vokse sammen med musikken.

| Les også: UngFil 2021 – Vi begynte å snakke om musikk med én gang

Ung Filharmoni

Ung Filharmoni er et unikt program for unge klassiske musikere opp til 19 år, som drømmer om å bli profesjonelle orkestermusikere.
Gjennom nasjonale prøvespill settes det sammen et orkester på nærmere 80 unge musikere fra hele landet.
Disse samles til en intensiv sommersamling på Rønningen folkehøgskole i slutten av juni, med prøver, undervisning, konsert og faglig påfyll.
Avslutningsuka går av stabelen i uke 40, og ender med en fullverdig konsert sammen med Oslo-Filharmonien i Oslo Konserthus.
Ung Filharmoni har som mål å bidra til at unge talenter skal lykkes som utøvere i morgendagens musikkliv. Gjennom samspill med Oslo-Filharmonien får de unge utøverne oppleve hva som kreves på toppnivå.
Samarbeidspartnere i gjennomføringen av Ung Filharmoni er Senter for talentutvikling Barratt Due og Oslo-Filharmonien, støttet av Sparebankstiftelsen DNB, og Talent Norge.

Kongens superøvere

Når du hører dem på 17. mai er det kanskje vanskelig å tro at de omtrent ikke har hatt tid til egenøving.

Musikkgardistene Storm Tiller Steensrud (trompet), Signe Ludvigsen (trompet) og Lars Eivind Hinderaker (tuba) er over halvveis i sin tjeneste i Hans Majestet Kongens Gardes 3. Gardekompani.

De forteller om innholdsrike dager med tett program og mye spilling, hvor de har vært nødt til å innarbeide helt nye rutiner for å rekke den egenøvingen de ønsker.

Les mer om seminaret «Superøving» nederst i saken.

Så lite tid

– Vi har én til to økter med egenøving i uka. I tillegg rekker man å øve i helgene, men ellers er det ganske utfordrende å få skvist inn øving, sier Steensrud.

Tjenesten starter klokken 06:00 på morgenen, og er ferdig rundt klokken 20 på kvelden. Klokken 22 er det leggetid. Da skal man ha spist, strøket uniformen, pusset sko og gjort alt klart til neste dag.

Ludvigsen forteller at mye av egenøvingstiden ofte må brukes på repertoar som skal være utenat, eller på å prioritere spesifikk øving til oppdrag.

– Det er mye spilling i løpet av en dag, både i form av musikkøvelse og spilling i sluttet orden, altså marsj- og drilltrening. Men veldig liten avsatt tid til å gjøre basis-øvelser, for eksempel, sier hun.

En annen begrensning er plass. Med få rom på mange personer, vegger som ikke lydisolerer og folk som går ut og inn, kreves det både samarbeid og godvilje. Hinderaker sier at de fordeler rommene de sover på, i tillegg kontorer og møterom på bygget.

– Man kan altså ikke være kresen på hvor man ønsker å øve, og det er absolutt ikke en selvfølge at det er stille over alt, sier han.

– Men man finner alltid et ledig rom hvis man leter nok, legger Steensrud til.

^{Musikktroppen i 3. Gardekompani. Foto: Harald Berger/Forsvaret}

| Les også: Øving utenfor øvingsrommet

Munnstykket i dusjkøen

Gardemusikerne har etter hvert blitt gode på å rydde plass til øvingsøkter der det er mulig; for eksempel ved å stryke en ekstra uniform dagen før. Under slike forhold er det nemlig bare én ting som gjelder: Planlegging.

– Hvis vi har noen minutter fri en dag, så bruker jeg den tiden på å gjøre noe jeg egentlig hadde tenkt å gjøre på kvelden, som å vaske eller brette klær. Da får jeg mer tid til øving når dagen er ferdig, sier Hinderaker.

For Ludvigsen handler det om å tenke smart, og utnytte tiden godt.

– Jeg prøver å få til mest mulig av daglige øvelser og basisøvelser i løpet av tiden som er satt av til oppvarming. Er det dusjkø, tar jeg gjerne med munnstykket i køen, sier hun.

I tillegg pleier hun å sette seg små, enkle mål for å holde fokus og konsentrasjon oppe.

– Det kan være så enkelt som at jeg skal mestre å spille en vanskelig tone under en vending i drillprogrammet, eller at jeg skal rekke litt mer oppvarming før musikkøvelse, sier Ludvigsen.

Og planleggingen gjelder ikke bare mellom øktene. Når tiden er knap må selve øvingen også være så effektiv som mulig. Hinderaker pleier å tenke gjennom hva han skal jobbe med på forhånd, spesielt før de korte øktene.

– Som regel har vi spilt noe tidligere på dagen, så det tar ikke så lang tid å varme opp. Jeg pleier å fordele det nokså jevnt mellom grunnleggende ferdigheter på instrumentet, etyder, og solostykker eller lignende, sier Hinderaker.

^{Lars Eivind Hinderaker. Foto: Privat}

Alltid være “på”

For Ludvigsen er det særlig viktig å gjøre de rette tingene i for- og etterkant av en lang dag med spilling. Etter endt tjeneste setter hun alltid av minst 5-10 minutter til å varme ned, for å løse opp leppemuskulaturen (ambis) og unngå stivhet over tid.

– Jeg har funnet øvelser som jeg vet fungerer for meg, og som gradvis bygger stamina uten å slite meg mer ut. Jeg fokuserer spesielt på airflow-øvelser, øvelser som myker opp muskulaturen, og ting som går på klang. Dette er viktig for meg etter som marsjtrening gir en annen type ambis enn å spille innendørs og i konsertsammenheng; større utfordringer med å spille fint, klangfullt og avslappet, sier hun.

Steensrud har også en basis-økt, som varer i ca. 30 minutter, med oppvarming og nedvarming. Det er øvelser som han vet har god effekt, og som kan gjennomføres med fullt fokus hele tiden.

– Jeg begynner med noen pusteøvelser, deretter spiller jeg fritt på munnstykket, og så noen toner på trompeten. Etterpå gjør jeg faste øvelser som fokuserer på fleksibilitet, forskjellige typer artikulasjon, skalaer og legatoøvelser. På denne måten får jeg raskt gått igjennom alle de viktige tingene når jeg har lite tid. Jeg avslutter alltid med noen rolige øvelser og «bending» [endre tonen kun med leppene] på trompet for å varme ned, forteller han.

Hinderaker forteller at de i Gardemusikken snakker mye om det å være “på” til enhver tid, altså å tenke over og analysere det man gjør, ikke bare handle på autopilot.

– Dette har jeg også prøvd å implementere i øvingen min. Jeg prøver å bruke så mye av tiden som mulig på å øve, ikke bare spille, selv om det ofte kan være fristende å bare spille for gøy noen ganger, sier han.

7 tips til gode, raske, øvingsøkter (ekspressøving)

Sørg for å ha forberedt enkle rutiner og basisøkter for øving på f.eks. 5, 15 eller 30 minutter.
Velg ut konkret øvingsrepertoar du kan jobbe med i korte bolker
Se etter tid og muligheter for kort øving i en hektisk hverdag, både i kalenderen og der og da. Det kan være nå!
Planlegg og konkretiser tidspunkter med korte øvingsøkter under hektiske perioder
Tilpass deg omgivelsene om du må; øv 10 min. med lyddemper på flyplassens toalett eller spill for andre om du ikke kan stikke deg bort.
Tilpass omgivelsene til deg; be om 10 min. ekstra pause eller et lite rom du kan være alene i.
Kort øving kan ikke fullt ut erstatte øving med normal tid, men er et godt supplement, glimrende til vedlikehold, og egnet til å skape utvikling gjennom målrettet øving på helt spesifikke ting.

Forutsetninger, ikke utfordringer

Et annet alternativ, når leppene er slitne og tida ikke strekker til, er rett og slett å øve uten instrument.

– Når vi har spilt mye i tjenesten har jeg lite overskudd til å øve vanlig. Da bruker jeg å gå igjennom noter for å lære dem utenat, eller visualisere at jeg spiller ved å blåse og trykke på ventilene, også uten instrument, sier Steensrud.

Hinderaaker synes også det hjelper å lytte til forskjellige versjoner av stykket han jobber med.

– Da kan jeg få inspirasjon til å spille det på nye måter. Jeg simulerer gjerne også at jeg spiller en frase, eller jeg synger frasen for så å spille den etterpå, slik at leppene blir minst mulig slitt, forklarer han.

Ludvigsen forteller at hun ofte bruker morgenoppstillingen til mental trening. Hun går gjennom de kommende oppdragene og utenat-stoffet i hodet, simulerer at hun spiller, og prøver å visualisere situasjoner hvor hun skal prestere.

– Her må man til enhver tid yte sitt beste og ha full innsats, også på trening. Det krever en egen dimensjon av mental kapasitet. Jeg prøver å tenke forutsetninger, og ikke utfordringer, sier hun.

Hun synes denne metoden gir både selvtillit og en følelse av stressmestring.

– Jeg visualiserer akkurat hva, hvordan og når, og prøver å tenke at det er bare å gjøre akkurat som jeg alltid gjør. Generelt har vi stort fokus i troppen på at man ikke skal tenke for mye over hvem eller hvor mange som skal se og høre på, sier hun.

^{Storm Tiller Steensrud. Foto: Sigrid Vormeland/Forsvaret}

| Les også: Hvordan bli en superøver

Mange kan lære av gardistene

– Disse musikerne er trolig helt i verdenstoppen når det gjelder å øve godt på kort tid og under dårlige øvingsforhold. Det er ferdigheter som er gull verdt for de fleste musikere, sier Anders Hall Grøterud i Senter for talentutvikling.

Han underviser i Prestasjonsforberedelse ved Høyskolen Barratt Due og står bak kurset Superøving, som ble holdt med Gardemusikken i forbindelse med Nordic Wind Festival i november.

– De er gode til å se og finne muligheter der og da, men også til å planlegge og utnytte tiden effektivt når det egentlig ikke er mulig å øve.

Han mener mange musikere har noe å lære av dette.

– Basisøvelser, oppvarming, øving på helt spesifikke takter og toner; det er utrolig mye du kan øve godt på bare du har en plan eller rutine for det. Da er det bare å gripe sjansen når tidsrommene kommer.

– Hvis du vil leve et langt og bærekraftig liv som musiker må du ha evnen til å øve effektivt på mindre tid enn du trodde du måtte ha, særlig i perioder med et hektisk liv eller familieliv ved siden av, sier Grøterud.

^{Anders Hall Grøterud, leder i Senter for talentutvikling, sammen med Musikktroppen under seminaret Superøving høsten 2021. Foto: Magnus Skrede.}

Veien videre

Alle tre er enige om at erfaringen fra Gardemusikken er gode å ta med seg videre. Særlig det som handler om planlegging og rutiner.

– Jeg har lært at man får mulighet til å trene på det man trenger oftere enn man tror, så lenge man prioriterer tiden sin riktig, sier Hinderaker.

– Det blir enklere å komme i gang, du vet hva du skal gjøre, og du kan lettere vurdere seg selv under øvingen. Ha rutiner på øvelser til oppvarming og nedvarming i tillegg, råder Steensrud.

Ludvigsen synes det har vært nyttig å erfare at kort og effektiv øving kan være like bra som lange økter.

– Jeg har vært mye mer fokusert, og innstilt på å spille øvelsen ordentlig. Det krever at man legger en plan, at øvelsene og notene er lett tilgjengelig, og at det ikke krever noe å finne fram ting og sette i gang, sier hun.

Superøving

Et seminar fra Senter for talentutvikling om anbefalt beste praksis-øving for musikere.
Henter deler av sin metodikk fra toppidretten, og tar utgangspunkt i det som er felles for ulike instrumentgrupper. Tar for seg blant annet Deliberate Practice og hvordan man kan øve med høy kvalitet, selv med lite tid og dårlige øvingsforhold.
Seminaret er utviklet og avholdt av Bård Monsen, August Schieldrop og Anders Hall Grøterud er gjennomført for over 700 deltakere siden 2019: Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Oslo.
Også Alf Richard Kraggerud, Johanne Haugland og Eldbjørg Hemsing har vært med som bidragsytere på enkelte seminarer.
Høsten 2021 ble seminaret holdt i forbindelse med Nordic Wind Festival i Oslo, hvor også Musikkgardistene var til stede.

Den store finalen

– Det går i bølger. Noen dager våkner jeg og tenker herregud, jeg skal spille i Virtuos-finalen, det er så gøy! Og andre dager tenker jeg «å nei, jeg gjør fremdeles disse og disse feilene», sier Sytske Pas.

Søndag 3. april går Virtuos-finalen av stabelen for 10. gang, direkte på NRK 1. Årets finalister er Sanne Suh Berger (klaver), Alma Kraggerud (fiolin), Sytske Pas (horn) og Bjørg Pas (fiolin).

Bjørg mener at hennes bølger er enda større.

– Jeg gleder meg masse. Men det er ikke én dag som er dårlig og én som er bra, det er en time som er dårlig og en time som er bra, ler hun.

| Se Virtuos-finalen på nrk.no

^– ^{Jeg er utrolig spent og gleder meg masse, men er også utrolig nervøs}^{, sier Bjørg Pas. Foto: Atle Pas}

Nye diamanter

– Jeg er en som prokrastinerer, så stresset kommer sannsynligvis uka før, sier Sanne Suh Berger, tre uker før finalen finner sted.

Hun forteller at forberedelsene består mye av øving, men ikke utelukkende på konkurranserepertoaret.

– Det er også noe med å huske å øve på andre ting, eller øve på stykket på forskjellige måter, slik at man ikke blir lei, sier hun.

Kvalifiseringen til Virtuos består av anonyme opptak som vurderes av en jury. Deltakerne spiller det samme stykket i finalen, denne gangen med fullt Kringkastingsorkester. Sanne skal fremføre Ravels klaverkonsert i G-dur, 1. sats.

– Jeg har allerede spilt det én gang, så jeg prøver å «glemme det» og lære det på nytt igjen nå. Da oppdager jeg kanskje nye diamanter som jeg har lyst til å få fram, beskriver hun.

I likhet med de andre finalistene har Sanne vært med på konkurranser før, men hun innrømmer at det fremdeles er litt skummelt å spille foran et dommerpanel.

– Dette er enda større, nå får vi kommentarer etterpå i tillegg. Konserter har vært veldig «hit or miss» for meg, det har vært mye prøving og feiling på veien. Men det har stabilisert seg litt nå. Nervene er der, men jeg klarer å kontrollere dem og si til meg selv at det går bra, uansett hva som skjer, sier hun.

Hun forteller at foreldrene er gode støttespillere, selv om de ikke er musikere selv, og veldig flinke til å minne henne på at det ikke er så farlig.

– Jeg tar konkurranser seriøst, men det er ikke liv og død. For meg er det en seier bare å komme til finalen, sier hun.

^{– Jeg er veldig glad for at jeg spiller først, da kan jeg slappe av etterpå og bare nyte de andres fremførelser, sier Sanne Suh Berger. Foto: Arne Ivar Hanssen}

– Det er bare én som vinner

Også for Alma Kraggerud, årets yngste finaledeltaker, er dette den største konkurransen hun har deltatt i.

– Jeg har jo alltid sett Virtuos på tv, og nå skal jeg plutselig være med der selv. Det er utrolig stort å få spille med selveste KORK, sier hun.

Hun skal fremføre Camille Saint-Säens, Introduction and rondo capriccioso op. 28, og prøver i likhet med Sanne å tenke minst mulig på juryen som sitter der.

– Jeg prøver å se på dem som en del av publikum, og spille som om det var en vanlig konsert, sier Alma.

De fire finalistene har allerede møttes på NRK, for å teste klangen i studio og forberede programmet. Både Sanne og Alma forteller om god stemning deltakerne imellom, etter som nesten alle kjenner hverandre fra før.

– Jeg tror det kommer til å gå bra for alle, og jeg gleder meg veldig til å høre dem med orkesteret, sier Alma.

– Det er jo bare én som vinner, og vi fikk beskjed om at de andre tre må se glade ut uansett, men jeg tror ikke jeg kommer til å ha noe problem med det. Jeg har hørt dem alle spille før og synes de er helt fantastiske. De er fantastiske mennesker også, sier Sanne.

Må være nådeløs

Også søstrene Sytske og Bjørg Pas skryter av konkurrentene.

– Det er veldig godt å føle på at man er venner mer enn konkurrenter, slik at man heier på hverandre, mener Bjørg.

– Jeg er utrolig imponert over hva de andre får til. Jeg er bare veldig glad på vegne av alle sammen, og så handler det mest om at alle kommer ut av det med en god følelse, og er fornøyd med sin egen prestasjon. Alle er kjempegode, så det blir til slutt smak og behag. Det overlater vi til dommerne, så får vi heller kose oss, sier Sytske.

Både hun og Bjørg forteller at de ble veldig glade for å få beskjed om at de var i finalen, men at de ikke hadde så høye forventninger, etter som nivået er høyt. Sytske er den første hornisten som noen gang har spilt en Virtuos-finale.

– Det er bare fire stykker som kommer til finalen, og som hornist forventer jeg ingen ting når jeg konkurrerer mot strykere og pianister. Så det var litt overraskende, sier hun.

Begge har vært solist med orkester før, men ikke i noe så stort som dette. Sytske beskriver samspillet som en nesten telepatisk kontakt, som skaper gnister når det virkelig treffer.

– Når du spiller med fullt orkester må du være nådeløs. Du må være utrolig selvsikker og veldig tydelig, for det krever mye å få dem med på alt du vil av kunstneriske detaljer. Men når du virkelig får den kontakten, så skjønner de plutselig hva du vil før du i det hele tatt har gjort det. Det er det morsomste; når det føles som hele orkesteret er levende og bare løfter deg opp, sier hun.

| Les også: Oversikt over musikkonkurranser i Norge

Bjørg kjenner seg igjen i beskrivelsen. Hun skal spille Fiolinkonsert i D-dur, 1. sats, av Erich Wolfgang Korngold.

– Det mest spennende er lyden man får bakfra, hele den «power-opplevelsen». Man står ikke alene, og det er alltid bevegelse ett eller annet sted. Når du for eksempel spiller med piano hender det jo at tonene dør ut et lite øyeblikk, men her er det alltid noen som fortsetter linjen, sier hun.

I likhet med Sytske og Sanne har Bjørg deltatt i orkesterprosjektet Ung Filharmoni, og mener det er en nyttig erfaring å ha med seg når man skal være solist.

– Nå vet jeg hvordan det er å sitte i orkesteret også, og hva som trengs for at orkestermusikerne skal gjøre sitt beste. Jeg tror det gjør det lettere og tryggere for både dem og meg, å vite hvordan de andre har det, sier hun.

^{Søstrene Pas er vant til å jobbe selvstendig og strukturert. Store deler av skolegangen her blitt gjennomført som privatister og på hjemmeskole. Her spiller Sytske under Ung Filharmoni i 2020. Foto: Magnus Skrede}

Fjerner stressmomentene

Tidligere har søstrene blant annet vunnet priser i UMM. Selv om det å konkurrere handler om å spille «best mulig», er det viktigst å gjøre sin egen tolkning av musikken, mener de.

– Det viktigste er at du får til å formidle dine tanker og meninger til de som hører på, mer enn at juryen er fornøyd. Det er det som er så gøy med at musikk er subjektivt; at du kan ha din egen mening om den. Så får folk se selv om de liker det eller ikke, sier Bjørg.

– Du må bare stole på at det du gjør er bra nok; at du har kommet så lang av en grunn. Og så kommer det helt an på hva juryen ser etter den dagen, for det er så mange ulike variabler. Det er litt flaks og uflaks også, sier Sytske.

Hun har opparbeidet flere bevisste teknikker for å takle nervøsitet og forberede seg best mulig på situasjonen. Visualisering er et nyttig hjelpemiddel for å fjerne de største stressmomentene.

– Jeg forestiller meg salen og orkesteret, jeg ser meg selv spille der, og forestiller meg hvordan jeg spiller og hvordan jeg føler meg mens jeg gjør det. Jeg jobber også med å venne meg til å spille såpass sent, så jeg ikke skal føle at det er rart på noen måte. Da føles det som at jeg allerede har gjort det en gang når jeg står der, forklarer Sytske.

Hun skal spille Villanelle av Paul Dukas, og kommer til å jobbe aktivt med det mentale også under veis i fremføringen.

– I stedet for å tenke «å nei, nå har de funnet en eller annen feil ved det jeg gjør» når juryen tar notater, så prøver jeg å tenke «nå skriver de ned noe om den nydelige klangen jeg nettopp spilte, og den vakre frasen min». Jeg bruker slike positive oppfordringer mens jeg spiller, som en motvekt mot alle tanker om at jeg skødder eller spilte en feil tone, forklarer hun.

– Om noe, så prøver jeg å tenke på dommerne som publikum. Og når jeg står der og spiller, så kommer jeg til å fokusere på å nå publikums hjerter. Det er målet, legger Bjørg til.

| Les også: Virtuos 2020 – Bedre sent enn aldri

^{Bjørg Pas er vant til å bruke de fleste helger på å reise fra Elverum til Oslo for å få undervisning på Barratt-Due. Her får hun og resten av Juniororkesteret veiledning av Soon-Mi Chung. Foto: Ole Wuttudal}

Den kunstneriske beskjeden

Sergej Osadchuk er professor i klaver ved Universitetet i Tromsø, og også læreren til Sanne Suh Berger gjennom Unge talenter Nord.

Han ser ikke på det å forberede seg til konkurranse som veldig forskjellig fra forberedelsene før en stor og viktig konsert. Den største forskjellen ligger nok i selve fremføringssituasjonen.

– På en konsert er publikum generøse, positive, og villig til å tilgi eventuelle feil eller annet som kan skje. Det kunstneriske resultatet vil ikke bli ødelagt av tilfeldigheter, beskriver han.

– Mens juryen i en konkurranse er strengere på håndverket, de legger merke til alt og skal dømme ut fra det. Det skaper en ekstra spenning.

Som lærer tror Osadchuk den størst fallgruven for en konkurransedeltaker er å bli for opptatt av det tekniske, slik at det går på bekostning av spontanitet og musikalitet.

– Eleven må ikke miste følelsen av at stykket er ferskt og spennende, eller evnen til å bli overrasket og inspirert av genialiteten i musikken. Det er nødvendig for å levere en kunstnerisk beskjed uten å bli for polert, sier han.

Derfor tror han det kan være lurt å la stykket hvile litt, øve på andre ting og få ny entusiasme og inspirasjon.

– I de store, musikalske mesterverkene, som ofte er det som spilles i konkurranser, oppdager man alltid noe genialt og spennende. Gjennom hele livet, sier han.

– Det er viktig å forberede seg på nervøsiteten, og å ha trygghet på et høyt nivå, både teknisk og kunstnerisk.

^{Sytske Pas er den første hornisten som har kommet til Virtuos-finalen. Det er et urettferdig stort utvalg av solorepertoar for fiolin sammenlignet med horn, synes hun. Foto: Privat.}

| Les også: Birgitta Oftestad i Ung solist

Hjelper hverandre videre

På spørsmål om de er mest konkurrenter eller mest søstre i Virtuos, er svaret fra Sytske og Bjørg unisont: Mest søstre.

– Bjørg og jeg har hørt mye på hverandre, hjulpet hverandre og trukket hverandre videre, forklarer Sytske.

– Det har aldri vært noe tidspunkt hvor vi har vært konkurrenter. Vi spiller jo så forskjellige instrumenter og har helt forskjellige utfordringer som kommer med instrumentet. Slik har det vært gjennom hele oppveksten. Vi har heller prøvd å lære av hverandre og bli inspirert av hva den andre kan gjøre på sitt instrument, sier hun.

Sanne Suh Berger har æren av å åpne søndagens konkurranse. Det passer henne fint.

– Jeg er veldig glad for at jeg spiller først, for da kan jeg slappe av etterpå og bare nyte de andres fremførelser, sier hun.

Det viktigste for henne er uansett å klare å kose seg med musikken på scenen.

– Ja, det er målet. Hvis jeg får gjort det, så er jeg fornøyd.

Virtuos

Musikkonkurranse for solister i regi av NRK, hvor fire finalister under 20 år spiller hvert sitt stykke sammen med Kringkastingsorkesteret.
Har vært arrangert annethvert år siden 2006. Den første vinneren var Tine Thing Helseth (trompet).
Vinneren tildeles Den norske solistpris på 100 000 kr., og representerer Norge i Den europeiske kringkastingsunions internasjonale finale, Eurovision Young Musicians.
Blant tidligere vinnere av konkurransen er Eldbjørg Hemsing (fiolin), Eivind Ringstad (bratsj), Ludvig Gudim (fiolin) og Sonoko Miriam Welde (fiolin). I 2020 gikk seieren til Mathias Rugsveen (trekkspill).
Juryen i 2022 består av Arild Erikstad, Catharina Chen, Sverre Riise og Sigurd Slåttebrekk.
Den norske finalen sendes på NRK1 søndag 3. april klokken 21:10. Les NRKs egen presentasjon av finalistene.
Den internasjonale finalen finner sted i Montpellier i juli.

Tekst: Marte Fillan

Talentene i nord

– Det er mange regioner i Norge som dekker store avstander. Men forholdene her er ekstra spesielle, sier Berit Fonnes.

Hun er koordinator i Unge talenter Nord (UtN), et fordypningstilbud i en region hvor forutsetningene for å drive med talentutvikling er nok så egenartet.

Hun kaller det den nordnorske modellen.

Tre timer hver vei

– Bilen går mellom 2500 og 3500 kilometer i måneden. Men vi har ikke så mye alternativ, sier Leon Johansson.

Med en datter på 12 som har fiolin-timer i Tromsø, og en sønn på 11 med cellolærer i Bodø (der det meste riktig nok foregår over Skype), blir det mange timer på reisefot for familien fra Senja.

– Vi bruker omtrent tre timer til Tromsø. Så er det gjerne halvannen til to timer med spilling, litt mat og lading av el-bil. Det finnes en fergestrekning som kan korte ned turen litt, men avgangene passer sjelden, forklarer Jonansson.

Dermed blir det fort 11-12 timer ute fra heimen, eller mer dersom turen også krever overnatting. I tillegg til vanlig instrumentundervisning er barna med på UtN, mestermøter i regi av Senter for talentutvikling, og orkesterprosjektet UngSy, som opptrer under Nordlysfestivalen i Tromsø.

Høsten 2021 var det dermed bare tre helger som ikke gikk med til Tromsø-reiser. Johansson forteller at de prøver å bruke reisetiden godt.

– Vi lytter mye til musikk, og blir kjent med det de har på repertoaret. Det er mye god musikklæring i å lytte; rytmikk, melodiføring, frasering. De blir kjent med veldig mye repertoar som de kanskje ikke ville hatt tid til å sette seg ned og lytte til ellers, sier han.

– Det er masse glede i det for meg også. Jeg sitter jo og tørker tårer når jeg ser hva de mestrer, sier Leon Johansson om barna Magnus Gabriel Thomassen Johansson og Andrea Kaspara Thomassen Johansson. Foto: Leon Johansson

De gode lærerne

Dette er ikke første gang Johansson erfarer hva som kreves for å bli god på et instrument. Han har også en eldre datter, som livnærer seg som cellist med base i København.

– Hun hadde ikke kommet dit hun er i dag uten en lærer som virkelig så hvilke evner og forutsetninger hun hadde, og brukte det til å inspirere. Hun var ikke bare en god cellist og pedagog, men også dyktig til å skape gode sosiale rammer for musikkutfoldelse, sier han.

Den læreren var riktig nok på Finnsnes, bare tre mil unna.

– Det er så viktig at de har lærere de trives med, både menneskelig og musikalsk. Som får i gang interesse og glød, og en vilje til å øve. Det har mine barn fått, så til de grader, sier Johansson.

Det å utvikle talenter og gi dem med interesse den beste ballast bør være et samfunnsansvar, ikke bare opp til hver enkelt elev eller familie, synes Leon Johansson. Foto: Privat

Han skulle bare ønske det var lettere å få disse lærerkreftene på plass litt tidligere. For eksempel er synd at musikkundervisning ikke har en større plass i grunnskolen, synes han.

– Det er ikke sikkert at alle skal bli musikere, men alle må få en så god grunnopplæring at de kan satse hvis de vil og har motivasjon. Å få riktig skolering på teknikk fra tidlig av er svært viktig, og ofte underkommunisert. Det tar masse tid å avlære uvaner etterpå.

Selv har han vært gitarist, men skoleringen begynte først i Tromsø i 20-årene.

– Jeg spilte masse, men hadde jo lært meg alt selv. Så læreren måtte bruke mye tid på å rive ned alt jeg hadde lært inn feil, og bygge det opp igjen på riktig måte, forteller Johansson.

Magnus Gabriel Thomassen Johansson i aksjon sammen med de andre musikerne i UngSy. Foto: Leon Johanson

| Les også: Toppenkurset – Sommerkurs i toppklasse

Som å kjøre fra Oslo til Wien

Hverdagen til familien på Senja er ikke uvanlig blant dem som er med på talentutviklingstiltak i landsdelen, ifølge Berit Fonnes.

– Konservatoriet i Tromsø har hele Nord-Norge som nedslagsfelt. Det er en reiseavstand på 800 km. i hver retning, fra Mosjøen til Kirkenes. Vi har til og med elever fra Svalbard, forteller hun.

Unge talenter Nord er et samarbeid mellom kulturskolen i Tromsø kommune og TUP-programmet ved musikkonservatoriet i Tromsø. Tilbudet elevene får her kommer i tillegg til den lokale kulturskoleundervisningen.

Tiltaket består av to deler: Tutti, for elever som holder høyt nivå på sitt instrument, og Unge musikere, for de som er på et enda litt høyere nivå og har et ønske om å satse mot videre musikkstudier. Fonnes er koordinator for Tutti-programmet, mens Unge musikere ledes av Lars Lien ved UiT.

– Vi hadde mange av de samme elevene, så vi inngikk et samarbeid for å unngå kollisjoner, med felles prøvespill. Da fikk vi også utnyttet lærerkreftene bedre, sier Fonnes.

De enorme avstandene innebærer at mye av undervisningen må være helgebasert. For enkelte elever går reiseruta gjennom både Sverige og Finland; det kan man ikke gjøre hver onsdag.

– Hvis vi skal gi et likeverdig tilbud til alle uansett hvor de bor i landet, så må det legges opp litt annerledes her enn mange andre steder, sier Fonnes.

Trenger alle: – Det blir lite siling og spisse albuer, sier Berit Fonnes.

| Les også: Tromsø-talenter på scenen med proffene

Den nordnorske modellen

Innen talentutvikling snakker man gjerne om en pyramide, som viser hvordan antallet elever tynnes ut etter hvert som satsningen krever mer.

– Hos oss er vi ikke så interessert i den pyramiden. Vi må heller jobbe for å heve kvaliteten på alle som har lyst til å spille. Det er tradisjon for å speide bredt etter elever, og vi trenger alle for å få til det vi vil, sier Fonnes.

Ett eksempel på dette er orkesterprosjektet UngSy; et samarbeid mellom kulturskolen og Arktisk filharmoni, hvor musikere fra begge institusjoner, samt fra konservatoriet, sitter side om side i et stort orkester. UngSy-konserten har blitt en populær tradisjon under Nordlysfestivalen.

– Ofte er slike prosjekter kun for de aller beste, men her er det færre elever per profesjonelle utøver, så veien opp er kortere. Og fordi Arktisk Filharmoni er med blir det også spennende for konservatoriestudentene. Alle strekker seg, sier Fonnes.

Hun mener både lærerne og elevene i regionen utviser stor dedikasjon, og vilje til å skape god undervisning. For eksempel i de tilfellene der enkelte instrumenter mangler spesialiserte lærere.

– Da kan det være at en tuba-elev får undervisning av en trompetist, eller at en som spiller klarinett har en lærer som spiller saksofon, forklarer hun.

Men gjennom UtN-programmet får elevene møte lærere som er spesialister på deres instrument.

– Det er enormt viktig for utviklingen deres. Samtidig stimulerer UtN-undervisningen til at det satses på elevene lokalt. Vi ber de lokale kulturskolene gi ekstra timeressurs og samspillstilbud til elevene som går på UtN, sier Fonnes.

UngSy under ledelse av Per Kristian Skalstad, på Nordlysfestibalen i 2022. Foto: Knut Åserud/Nordlysfestivalen

– Det skjer mye bra i Tromsø

En av dem som har opplevd den nord-norske modellen i praksis er Solveig Skogdal. Hun kommer fra Tromsø og spiller fagott, og har blant annet vært deltaker på Ung filharmoni.

– Det er ikke alle steder man har alle instrumentene som trengs for å spille kammermusikk. Da må man være litt kreativ, forteller hun.

For hvor stor forskjell er det egentlig på å spille obo og saksofon? Det vet man ikke før man har prøvd!

Gjennom talentinja på Kongsbakken vgs. får hun timer i samspill og teori på musikkonservatoriet. Hun er også med i Unge talenter på Barratt Due i Oslo, og deltar i kammergrupper, ulike prosjekter og mesterklasser.

– En av fordelene med å gjøre så mye forskjellig er at man får møte og spille med mange ulike musikere. Mye av musikklivet handler om kontakter, sier Skogdal.

Selv om hun av og til reiser til Oslo for å være med på prosjekter der, er hun ikke i tvil om at man kan bli like god av å gå hele løpet i Tromsø.

– Det tror jeg absolutt, så lenge man vil og har inspirasjon. Alt må uansett komme innenfra, enten det er på et nytt sted, et nytt kurs, nye omstendigheter eller nye folk. Og det skjer veldig mye bra i Tromsø, mener hun.

Solveig Skogdal, fra Ung Filharmonis høstsamling i 2021. Foto: Magnus Skrede

| Les også: MITT ØVINGSROM – Solveig Skogdal

Et musikkmiljø som varer

Fonnes ser at tiltak som UngSy og UtN bidrar til å dra unge musikere videre i miljøet. Arktisk Filharmoni har også et eget mentorprogram for de litt eldre musikerne med tilknytning til Nord-Norge, der flere tidligere UtN-elever har fått plass.

– Vi har en bevisst målsetting om å gjøre tilbudet så godt at de unge, nordnorske elevene ønsker å være her, selv om det er mange attraktive tilbud andre steder, sier Fonnes.

Som Skogdal beskriver har elevene i regionen mulighet til å kombinere tilbudene litt etter som de har mulighet. En fordel med dette er å få møte forskjellige instruktører og spille med ulike konstellasjoner av mennesker.

– Det fører til en mer dynamisk modell hvor elevene ikke så lett stivner i én bestemt rolle, sier hun.

Også Lars Lien ved Universitetet i Tromsø er opptatt av at det må skapes et bærekraftig musikkmiljø, som sørger for rekruttering på lengre sikt.

Lars Lien er koordinator for UtN Unge musikere.

– Nylig ble det utlyst en lærerstilling på treblås i Kirkenes, og de fikk ikke inn en eneste søknad. Det er viktig at det finnes tilbud også til folk herfra som flytter hjem igjen, slik at de kan tilføre noe til stedet de kommer fra, sier han.

Rektor i Sør-Varanger kulturskole, Per Anders Store bekrefter at det har vært en krevende søknadsprosess, men forsikrer at de har ansatt en kandidat som de er svært fornøyde med. Han merker også utfordringen med at elevene må reise langt for å få det tilbudet de trenger.

– For vår del skulle vi gjerne hatt en musikklinje her i Øst-Finnmark. Den nærmeste er i Alta. Ingenting vondt om den, men det gjør jo at de som kunne vært en ressurs lokalt reiser ut tidlig, sier han.

Det er tradisjon at en av de unge musikerne får prøve seg som solist på UngSy. I 2022 ble det Håkon Rasmussen (16). Foto: Knut Åserud/Nordlysfestivalen

Avhenger av støtte

Lars Lien opplever at UtN er en velkommen satsning i landsdelen, og tror at mange av de som nå har blitt musikere ikke ville vært det uten programmet.

– Vi har ikke flere alternativer, det er dette som skjer. Da er det bra å se at folk herfra får musikerjobber, sier han.

Men både Lien og Fonnes er klare på at én ting må på plass: Reisestøtte. Ved hjelp av TUP-midler får Unge Musikere-elevene støtte til reisene, slik at egenandelen blir 500 kr. per helg, og Fonnes jobber for at Tutti-elevene skal få det samme.

– Vi har en stor søknad inne hos Talent Norge nå, der reisestøtte er en viktig del av det vi søker om penger til, i tillegg til det faglige. Den har vi ennå ikke fått svar på, forhåpentligvis får vi svar i begynnelsen av mars, sier hun.

– Vi er helt avhengig av å kunne tilby reisestøtte til de nord-norske elevene, dersom talenttilbudet i landet skal være likeverdig. Da må det masse penger på bordet. I tillegg prøver vi å stimulere til at mer av undervisningen de får gjennom UtN skal foregå lokalt, sier hun.

Likevel; heller ikke reisestøtten kan løse alle utfordringer:

– Vi hadde en elev fra Svalbard som måtte slutte i programmet, fordi hun måtte reise fredag formiddag for å komme til Tromsø før oppstart lørdag, noe som førte til høyt fravær. I tillegg gikk siste fly tilbake på søndag gikk klokka 12.30. Da går man jo glipp av halve undervisningsdagen, forteller Fonnes.

| Les også: UtN + JORK – Talentmøte på tvers

Åpenbaringen

Johansson innrømmer at det krever et visst ressursnivå å holde denne reisefrekvensen gående.

– Det er jo klart at det merkes både på tidsbruk, på bilen og på lommeboka. Det blir en prioriteringssak. Men alternativet er å ikke ha den undervisningen, så så lenge ungene ønsker det selv skal jeg legge til rette, sier Johansson.

Det er særlig en hendelse fra Toppenkurset i Mosjøen, for øvrig en kjøretur på 70 mil, som har overbevist ham om at all reisetiden er verdt det:

Selv om klokken nærmet seg midnatt var det vanskelig å få ungene til å legge seg; de var alt for oppspilt av å være på kurset, og å spille Dvoraks 8. symfoni sammen med så mange andre dyktige, unge musikere.

– Til slutt sa jeg til dem at når jeg kommer ut av dusjen om en liten stund, så skal dere være i seng. Men da jeg kom ut satt Andrea i senga med headset på, og spilte luft-fiolin mens hun hørte gjennom hele symfonien. Da sa jeg ingenting. Tenk å få en sånn åpenbaring!

Johansson mener noe av det viktigste ved deltakelsen i talentprogrammene er at barna får møte andre som er på deres eget nivå, og som er interessert i det samme.

– De har etablert noen fantastisk gode vennskap, og fått et nettverk som de kan dra nytte av senere. Utviklingen har vært stor, både musikalsk og sosialt, sier han.

Om samarbeidet

Senter for talentutvikling og region Tromsø har hatt et samarbeid om talentutvikling gjennom flere år; årlige planmøter om talenttilbudet i landsdelen, deling av beste praksis på konferanser og seminarer, over 20 Mestermøter med konserter og undervisning fra tilreisende musikere, og utveksling der unge musikere besøker hverandre. Tromsø-regionen har dyktige deltakere med i Ung Filharmoni, Nasjonalt klavertiltak, og ligger helt i front med å utvikle digitalt samspill på nett.

Tekst: Marte Fillan / Senter for talentutvikling

– Ingen har lyst til å høre på roboter

Under Nordic Wind Festival var fire dyktige og erfarne musikere, med ulike spesialiteter, samlet for å diskutere hva som kreves av morgendagens blåsere.

Se videoopptak av panelsamtalen nederst i saken.

En flamme som må holdes i live

Andreas Hanson er sjefsdirigent for Arméns musikkår i Sverige, et av Europas største profesjonelle blåseensembler. For ham er det viktigste kjennetegnet på en god musiker, uansett instrument, lidenskapen for musikk.

– Den flammen tennes når man er i et miljø som det som beskrives her. De andre verktøyene må man ha; teknikk, intonasjon, samspill, det sosiale aspektet, men for en selv tror jeg at lysten er det viktigste, sier Hanson.

Tubaist August Schieldrop er enig. Han ser lidenskapen for musikken som en grunnmur som alt det andre bygges på.

– Uten den kjernen er det ikke lett å formidle noe som helst, bare spille riktig. Du kan få robotpianoer til å spille hva som helst, men det er ingen som har lyst til å høre på roboter, sier han.

Panelet ble ledet av Anders Hall Grøterud (t.v.), og besto av Randi Lunqvist, Marie Solum Gran, August Schieldrop og Andreas Hanson. Foto: Magnus Skrede

Gi musikken videre

Også hornist Marie Solum Gran har tenkt mye på dette; hvorfor velger man å fortsette? Det å være musiker er jo ingen lett levevei.

– Det valget må jeg som frilans musiker ta hver eneste dag. Og jeg hadde ikke tatt det igjen og igjen hvis det ikke var for en genuin interesse, og at jeg synes det er viktig for samfunnet rundt meg. Valget kommer innenfra. Men jeg har måttet svare på det spørsmålet flere ganger gjennom karrieren, fordi det har buttet imot, sier hun.

– Det er veldig få som er musikere bare for sin egen skyld, men det er fordi man har noe å gi, sier Hanson.

– All musikk vi har i oss har vi jo fått fra et sted, vi har ikke betalt for den. Altså eier vi den ikke, vi har en plikt til å gi den videre. Når man merker at man får noe tilbake fra publikum; det er det som er næringen, drivstoffet, bensinen, beskriver han.

Randi Lundqvist, pedagog og leder for blåseseksjonen ved Barratt Due musikkinstitutt og Unge Talenter, mener at en av de viktigste oppgavene for pedagogene rundt de unge musikerne er å sørge for at denne flammen fortsetter å brenne. Hun trekker frem utfordringene under pandemien som eksempel.

– Når man ikke får lov til å møtes og spille, eller spille konserter, så gir det ingen mening å fortsette. Det har vært så enormt viktig å se gleden over å få komme tilbake og spille igjen, og nettopp den opplevelsen av at vi ønsker å gi noe til publikum, sier hun.

| Les også: August Schieldrop – Tuba til folket!

Randi Lundqvist understreker at også pedagoger har behov å utvikle seg, og trenger et miljø slik at lærerne kan jobbe sammen om å skape tilbudet til elevene.

Trekker frem fellesskapet

For Schieldrop har det sosiale miljøet rundt spillingen vært helt avgjørende for at han har nådd dit han er i dag.

– Å være sammen med likesinnede er utrolig inspirerende og motiverende. Jeg endte opp i et veldig bra skolekorps med mange eldre, flinke folk som ble forbilder for meg, og vi var en kameratgjeng. Da ble det veldig gøy, sier Schieldrop.

Også Solum Gran trekker frem betydningen av å møte andre med samme interesse. Hun forteller om et godt sosialt miljø, helt fra hun begynte i korps og kulturskole som syvåring, og opp til hornklassen på Musikkhøgskolen.

– Bestevenninna mi gikk i korpset sammen med meg, og det gjorde nok sitt til at jeg fortsatte til jeg var 16 år. Og den dagen jeg begynte å kjenne på en ekstra interesse – jeg hadde vært på sommerkurs og blitt supergira – så var det et tilbud med lørdagsskole og kretskorps som gjorde det mulig å få masse gode lærerressurser. Og venner, ikke minst. Et miljø rundt seg, sier Solum Gran.

Lundqvist har stor tro på nytten av samspill og å drive med kammermusikk.

– Det er da vi merker hvilket nivå vi egentlig har. Vi får testet om det vi øver på fungerer; om vi klarer å lytte, hvordan intonasjonen er, hvordan vi artikulerer. I tillegg kommer dimensjoner som det å være hyggelig og raus mot dem rundt seg, og på den måten blir man også bedre selv, sier hun.

Solum Gran kjenner seg igjen i dette.

– De fleste store musikkopplevelsene skjer jo i samspill med andre. Stort sett alltid. Det kan være gøy å få til noe på øverommet eller et prøvespill, men frysninger på ryggen får jeg når jeg spiller med andre, sier hun.

– Vi er individualister, men vi blir også gode i fellesskap, og det må være åpent for begge deler, mener Randi Lundqvist. Her sammen med Marie Solum Gran og Anders Hall Grøterud. Foto: Magnus Skrede

Øvingen

Senter for talentutvikling har tidligere skrevet om unge musikere som sliter med å få hverdagen til å gå opp, og som hele tiden går rundt med dårlig samvittighet over å øve for lite. Blåserne er intet unntak.

– Vær din egen lærer, bli god til å øve, bli god til å lytte til de rundt deg. Det er alltid noe å lære av den som sitter ved siden av, oppfordrer Solum Gran.

– Det gjelder å være god på å finne ut hva man trenger å øve på, og ha hele verktøykassen åpen. Er det klangen du vil øve på, er det artikulasjon, eller hva er det? Hvis du ikke har problemer med denne frasen, gå videre, sier hun.

Lundqvist forteller at hun i det siste har innsett at elevene trenger mye mer av denne typen veiledning enn hun har trodd. Tidsklemma er noe hun opplever hos elevene sine hele tiden.

– Vi lærere er nok best på å lære bort når alt er optimalt, men hvor ofte er det egentlig det? I de periodene hvor mine elever har mye å gjøre setter vi opp en plan, og da er det ikke lov til å få dårlig samvittighet. Du må gå for det du har planlagt, forklarer hun.

Også Schieldrop kjenner tidsklemma godt. For å senke skuldrene tror han det hjelper å finne de små lukene, og å tillate seg å bare spille noe for moro skyld.

– Det første året på videregående hadde jeg mye fag, og ikke tid til å øve så mye som jeg ville. Da øvde jeg en halvtime før skolen hver dag. Det gjelder å verdsette de små øktene også, selv om det bare er 20 minutter, for de utgjør en forskjell over tid. Det hjelper også på samvittigheten å bare spille noen skalaer, eller noe du synes er gøy, sier han.

Solum Gran forteller at som hornist har hun ikke stamina til å øve seks timer om dagen, og da gjelder det å utnytte den tiden man har mest mulig effektivt. Derfor tror hun mange blåsere vil tjene på å bli gode på øving tidlig.

– Har man bedre tid kan man ta lengre økter og øve basics. Jeg trenger det noen dager uka for å holde nivået på topp, men jeg kan også gå på jobb med bare 5-10 minutters oppvarming, sier hun.

Også hun har troen på de korte øktene når tida ikke strekker til. Det viktigste er å ha en bevissthet rundt akkurat hva man skal øve på.

– Vit hva du skal, legg en plan, og putt inn små økter. Jeg bytter ofte mellom å spille høydehorn og dybdehorn, og da legger jeg inn små økter med det jeg ikke gjør denne uken, fordi jeg vet at det kommer om to uker. Det trenger ikke være så mye, men da er jeg forberedt, forteller hun.

| Les også: Rapport fra Blåserkonferanden 2018

– Det gjelder å være god på å finne ut hva man trenger å øve på, og ha hele verktøykassen åpen, sier Marie Solum Gran. Hun mener hun fikk alle verktøyene mens hun studerte, men at effektiviteten har kommet av nødvendighet sener.

Prosessering av musikken

Dessuten er det mye som kan gjøres uten instrumentet i hånden.

– Som kunstnere trenger vi å prosessere musikken. Når man sitter på trikken eller bussen kan man gå gjennom stykkene i hodet, og bruke et av våre viktigste verktøy, fantasien: «Slik vil jeg låte, så fort vil jeg spille dette, dette er det jeg vil», beskriver Hanson.

– Man utvikler sin kunstneriske vilje. Den behøver man ikke å ha instrumentet i hånden for å teste, fantasien setter ingen grenser.

Selv har han innsett at de viktigste lærerne han hadde, ikke underviste i hovedemnene trompet eller direksjon. Den ene var en pianolærer på videregående.

– Han forsto at jeg som trompetist hadde for lite kunnskap om musikken utenfor. Så han sørget for at jeg lærte det jeg skulle, men timene besto av at han spilte pianomusikk som jeg aldri hadde hørt. Han «åpnet lyttingen», og den lærergjerningen var egentlig større enn å lære meg å spille noe enkelt på piano. Jeg forsto ikke det da, men jeg forstår det nå, sier Hanson.

– En god pedagog ser hele bildet; hva som må fylles på og hva som kan gro av seg selv. Det handler ikke om å fortelle nøyaktig hvordan man gjør det, men om å åpne dører, og en god lærer vet hvordan man gjør det på riktig tidspunkt, sier han.

Lundqvist understreker at også pedagoger har behov å utvikle seg, og da trengs det et miljø slik at lærerne kan jobbe sammen om å skape tilbudet til elevene.

– Det er viktig med trygghet og aksept i slike miljøer, og at læreren ikke står helt alene med sin elev. Og at vi sammen diskuterer hvordan vi skal utvikle oss videre i fellesskap, sier hun.

– Det er viktig å holde grunnflammen i gang. Det er det jeg synes kjennetegner de beste musikerne, sier Andreas Hanson.

Ingen gudegave

Panelet har blandede følelser til begrepet «talent». Dette er også et tema som har vært oppe til diskusjon tidligere, og som har vist seg vanskelig å definere. (lenke til sak)

For Lundqvist er det viktigst å sørge for at deltakerne i et talentprogram utvikler seg så godt de kan innenfor programmets rammer.

– Det dreier seg om at vi ser hver enkelt og hva hver enkelt trenger, i samarbeid med musikeren. Da er ikke «talent» et ord vi bruker. Det er helt uinteressant. Vi jobber med det faglige; å skape en god arena og sørge for at hver enkelt skal kunne vokse maksimalt hos oss, sier hun.

Hanson mener dessuten at betegnelsen «talent» kan bli forulempende, dersom det tolkes slik at musikeren ikke trenger å jobbe for resultatene sine.

– Jeg fikk alltid høre at jeg «hadde så lett for» det å spille trompet, men det hadde jeg egentlig ikke. Jeg øvde veldig, veldig mye, fordi min far tvang meg til det. Og jeg synes det var greit å øve fordi han også lærte meg lidenskapen. Det handler om hardt arbeid, og om et miljø der de som er litt eldre ser hvem du er og hva du trenger for å gå i riktig retning, sier han.

Schieldrop er enig. Han tror talent og lidenskap er to sider av samme sak.

– Det viser seg jo at de som blir skikkelig gode, som har masse talent, de øver også veldig mye. Det er rart det der. Kanskje talentet ligger i lidenskapen og det at man synes det er gøy, sier han.

Solum Gran tror det kan være risikabelt å henge seg for mye opp i hvem som har talent. Hun påpeker viktigheten av å være tålmodig, og akseptere at alle har ulikt utviklingstempo.

– Man kan bli forledet til å tro at dersom noe ikke går bra med én gang, så er det fordi man mangler talent. Du ser noen som er kjempeflinke og tror at det er en slags gudegave, og tenker at da er det noe feil med deg, sier hun.

– Gå i den retningen du har lyst til å ende i fremtiden, ikke stå og vent, sier August Schieldrop. Selv tar han stadig initiativ til å få skrevet ny musikk for tuba. Her fra Festspillene i Bergen i 2021, hvor han bidro med hele to urfremføringer. Foto: Magnus Skrede

Musikerliv i endring

Hvordan er tilfanget av nordiske blåsertalenter, og hvilke muligheter har de? Etter Hansons erfaring er det mange nok musikere som kommer på prøvespill, som holder et profesjonelt nivå. Men nivået kan likevel være veldig ulikt.

Som eksempel bruker han et prøvespill for horn til Arméns musikkår, hvor ingen ble tatt videre til andre runde.

– Det hadde ikke vært ærlig, verken mot oss selv eller de som søkte jobb. For det første opplevde vi ikke kandidatene som godt nok forberedt, og heller ikke at de hadde lidenskapen eller viljen til å gjøre det bra.

Han forteller at det høres godt dersom den som prøvespiller tenker at det «bare» er en jobb i militærmusikken. Da er ikke Hanson interessert.

– Dem vil vi ikke ansette. Så vi måtte gjøre det på nytt. Når noe sånt hender i et så lite miljø blir det jo en stor sak, og ved det andre prøvespillet var det helt annerledes. Men det var et viktig signal å sende, og jeg tror at det endret noe, sier Hanson.

Også selve musikerlivet er i endring. Panelet tror det har blitt viktigere for musikere i dag å ha sammensatte karrierer, beherske flere forskjellige ting, og synliggjøre seg selv.

Særlig med både pandemi og klimakrise som bakteppe, mener Lundqvist.

– Det mange snakker om nå er at musikermiljøet vil bli mer lokalt, og at det vil være større behov for å skape ting selv. Jeg tror mange musikere må satse på kammermusikk, og på å gå nye veier, sier hun.

– Det blir spennende å se om det at vi spiller mer blåsemusikk av høy kvalitet, som er synlig, vil påvirke noe politisk. Som hva kulturrådet gir penger til. Det blir jo ikke mer penger i potten av at flere blir flinkere til å markedsføre seg selv, sier hun.

Lundqvist ser likevel positive effekter av at musikere selv kan fremme det de driver med. Særlig etter siste års Melodi Grand Prix.

– «Blåsemafian» har jo blitt utrolig populær, og nå kommer det inn oppdrag til blåserne på Barratt Due basert på det. Da må vi sende opptak av det vi driver med, så de ikke venter seg å få noe med funk-komp, men det er jo fantastisk, sier hun.

– Blås har blitt kult!

Tekst: Marte Fillan

Talent er mer enn gener

Sæther er førsteamanuensis i idrettsvitenskap ved NTNU i Trondheim, og har i mange år forsket på talentutvikling blant unge fotballspillere. Se hans innlegg fra årets Høstseminar nederst i saken.

– Treningsmengde i seg selv kan ikke forklare hvorfor noen ender opp som profesjonelle spillere og andre ikke, sier han.

Handler ikke bare om kampen i morgen

Etter Sæthers erfaring er det ikke nødvendigvis en avgjørende sammenheng mellom hvem som er gode i tidlig alder og hvem som når toppnivå som voksne.

Han viser til egen forskning på mannlige fotballtalenter fra årskullet 1991, hvor kun 12% av de som ble plukket ut til nasjonale samlinger som 14-åringer endte med å spille på elitenivå ti år senere.

– Det sier noe om at jo tidligere vi prøver å identifisere, jo vanskeligere er det å treffe, mener han.

Han trekker frem forskeren Françoys Gagné, som sier at det er stor forskjell mellom ferdigheter og potensial: Det er ganske lett å se og definere hvem som har en ferdighet, men det vanskelige er å forutsi hvordan denne ferdigheten kommer til å utvikle seg videre.

I sitt arbeid skiller Sæther på lignende vis mellom identifikasjon og seleksjon.

– Seleksjon handler om å plukke ut de beste spillerne til kampen i morgen, mens identifisering handler om å se hvem som har det beste utviklingspotensialet for fremtiden, forklarer han.

Forskningen på 91-kullet viser dessuten et knekkpunkt: Alle som kom med på aldersbestemte landslag fra de var 18 år og oppover, endte som proffspillere.

– Dette er en sammenheng vi ikke ser på 15- 16- og 17-årslagene. Koblingen mellom landslagsspill og det å nå høyeste nivå er der, men kommer sent i løypa, sier Sæther.

| Les også: Fem år med talentutvikling – hva nå?

Fotballmusikere? Motivasjon og indre driv er like viktig som familien du vokser opp i, mener ekspertene. Foto: Magnus Skrede

Mysteriet «talent»

– «Talent» er gjerne det ordet vi bruker når vi ikke vet hva annet vi skal si, når vi ikke kan forklare det vi har foran oss, sier Ellen Stabell.

Hun er forsker, og leder for CEMPE (Centre for Exellence in Music Performance Education) ved Norges musikkhøgskole.

Hun forteller at den definisjonen som er mest brukt i Norge kommer fra Tid for talent (2008): «Et talent er en elev med spesielle forutsetninger og motivasjon for å arbeide med musikk.»

– Grunnen til at denne har stått seg er at den ikke sier noe om hvor disse forutsetningene kommer fra. Den nevner ikke det medfødte, forklarer Stabell.

Sæther kommer med lignende syn fra idrettens verden: «Talent» kan forstås som noe statisk; noe enkelte har og andre mangler. Eller mer dynamisk; som noe vi har i dag, men ikke nødvendigvis evner å videreutvikle.

– En av de bredeste definisjonene beskriver et individ som innehar en del spesifikke anatomisk-fysiske kjennetegn og evner. Det handler også om personlighetstrekk, sier han.

Men disse forutsetningene alene er ikke ensbetydende med god utvikling.

– Egenskapene gjør det relativt sannsynlig at man når et høyt prestasjonsnivå, forutsatt at en spesifikk type trening eller miljømessige forhold legger til rette for utvikling, forklarer Sæther.

I FARS FOTSPOR: Både Ødegaard, Braut-Haaland, Berg og Sørloth har fedre som også var gode i fotball. Dette skyldes imidlertid mer enn gener, mener Stig Arve Sæther.

Født sånn?

For hvor viktig er egentlig det medfødte, og hvor stor betydning har miljøet?

Nye tall fra Stabells forskning på deltakerne i Ung Filharmoni viser at 79% har søsken som også spiller et instrument. 21% svarer at de ikke har søsken som spiller, men da må det tas i betraktning at 8% av disse ikke har søsken i det hele tatt.

77% har foreldre som spiller et instrument, og 1 av 3 har foreldre som er profesjonelle musikere.

– Dette tallet er jo skyhøyt, og tallene blir enda høyere når vi ser på den gruppen som begynte å spille aller tidligst, sier Stabell.

Også innen idretten er det vanlig at barn av profesjonelle utøvere blir veldig dyktige. Ligger forklaringen i genetikk? Sæther tror de sosiale dimensjonen har vel så mye å si.

– Studier viser at tidligere toppidrettsutøvere har et veldig avbalansert, rolig forhold til sine barn, og ikke hauser opp deres ferdigheter og egenskaper, men blir en sparringspartner som har ro og vet at dette krever maks utvikling, sier han.

– Sammenlignet med en del foreldre som ikke har den samme bakgrunnen, som er på evig jakt etter gode utviklingsmuligheter og å finne ut hvordan utviklingen foregår. Dette kan bli et jag hvor spilleren blir skadelidende.

Ellen Stabell forklarer at barn som senere blir musikere ofte har vokst opp med rik tilgang på musikalske opplevelser, selv om det ikke er sånn at foreldrene må være profesjonelle musikere. Men det har vært masse musikk i hjemmet.

– Når et slikt barn kommer til musikkopplæring som 6- eller 7-åring og har så lett for det, har så mye naturlig musikk og kjenner så mye musikk, da er det sannsynlig at vi vil se et talent; en elev med spesielle forutsetninger for å drive med musikk, sier hun.

Familieaktivitet: – Her representerer ikke Ung Filharmoni-deltakerne gjennomsnittet av befolkningen, sier Ellen Stabell. Undersøkelsen hadde en svarprosent på 67. (Utdrag fra Stabells presentasjon)

Viktig å skape en «vi-følelse»

Hva er så den beste måten å ivareta talentene på? Sæther mener det er en balansegang mellom å tilrettelegge for det enkelte individ, og å ivareta det psykososiale miljøet.

– Det er åpenbart en tøff reise å prøve å ende opp som toppspiller. Jeg tror utviklingsmiljøet, og hvordan man jobber sammen, er et viktig parameter, sier han.

Som eksempel trekker han frem fotballklubben Ajax i Amsterdam, en av klubbene i Europa som er best på å dyrke fram spillere på toppnivå.

– De bruker rollemodeller aktivt, i form av tidligere toppspillere som kan gi de unge gode tips og forklare hvordan utviklingen vanligvis skjer. De beskriver seg som mer enn en klubb; det er en familiefølelse hvor alle står sammen, og det er viktig å skape en vi-følelse.

På spørsmål om det er nødvendig med talentprogrammer når kun 12% av 14-åringene faktisk ender på toppnivå, er svaret et tydelig «ja». Utøverne trenger hjelp i overgangene, for eksempel fra junior- til seniornivå.

– Vi må ha støttesystemer som hjelper utøverne over, vi kan ikke forvente at de skal håndtere det selv, sier Sæther.

– Det er mange som er villige til å investere veldig mye i idretten sin, men det er ikke sånn at om du trener julaften, nyttårsaften og i dårlig vær, så er det dét som gjør at du lykkes. Det handler om det indre drivet som en del utøvere har, for å ønske å ta idretten sin så langt som mulig, sier han.

| Les også: Føler de øver for lite – Talenter med dårlig samvittighet

Interessen må komme innenfra

I etterkant av foredragene ble de samme temaene diskutert av et panel bestående av Stephan Barratt-Due, Per Gisle Haagenrud, Tine Thing Helseth, Dmitrij Osadchuk, Marianne Solheim Moberg, samt Petter Thoresen fra Olympiatoppen. (Video nederst i saken)

Det var enighet om at familiebakgrunn og ferdigheter alene ikke er nok; det trengs også en indre drivkraft for å nå helt opp.

– For meg handler talentutvikling mye om det å finslipe begavelsen. «Talentet» er å ha drivet, ønsket, ambisjonen om å videreutvikle seg, sier Stephan Barratt-Due.

Han synes det var interessant å høre om foreldre som selv er profesjonelle utøvere, som ofte er flinkere til å skape rammer rundt barna sine. Også å sette grenser.

– Vi ser det samme hos mange musiker-foreldre, som ofte har en veldig avslappet holdning til egne barn. De vet at det trengs modningstid. Problemet oppstår når foreldrene har ambisjoner på vegne av barnet. Barnet opplever kjærlighet og oppmerksomhet hvis det lykkes, men lykkes man ikke, så mister man litt av den kjærligheten, sier Barratt-Due.

Marianne Solheim Moberg mener også at mye handler om elevenes eget driv. Hun forteller om en tidligere elev ved UT Bjergsted, som i dag jobber i symfoniorkester.

– Hun kom ikke inn første gang hun søkte, men så var hun så interessert at hun selvfølgelig kom inn andre gang. For oss er det veldig viktig at det er interesse og motivasjon som gjør at du søker. Og så må du naturligvis være på et visst nivå, sier Moberg.

PANELET: f.v. Petter Thoresen, Stephan Barratt-Due, Tine Thing Helseth, Marianne Solheim Moberg, Dmitrij Osadchuk, Per Gisle Haagenrud.
– Alle skal ikke bli musikere, men kanskje blir de en av disse irriterende legene som har blitt kjempegode til å spille, sier Haagenrud.

– Resultatet blir ikke pent selv om det er godt

Per Gisle Haagenrud er enig med Sæther i at miljøskaping og kalibrering er sterke pådrivere for å oppnå gode resultater.

– Det har jo vist seg at evnen til å få med foreldrene og det sosiale rundt barna er helt avgjørende. Hadde det ikke vært for det, så tror jeg definitivt ikke at gevinsten hadde vært så stor. Bare det å få spille med elever som er litt eldre og som de kjenner til er en kjempegevinst, sier han.

Dmitrij Osadchuk forteller at han ikke var typen som elsket å øve da han var liten.

– Men moren min fortalte meg at hvis du ikke øver, så blir det vanskelig. Da kjente jeg at dette vil jeg. Og når jeg hadde en god konsertopplevelse, eller jeg så folk på min alder og litt eldre som spilte helt fantastisk, da ble jeg veldig inspirert.

Haagenrud tror det er viktig å gi elevene den tiden de trenger, og la dem utvikle seg i sitt tempo.

– Noen elever er tidlig veldig kjappe teknisk, men kanskje mangler samme elev musikalitet. Så er det motsatt hos en annen. Da får man utvikle det etter hvert, sier han.

Petter Thoresen er enig i dette.

– Vi vet at det potensialet som et talent eller en begavelse kan skape, det materialiserer seg ikke på et toppnivå før i 25-30-årsalderen. Så det lønner seg kanskje å holde litt igjen, og en av grunnene er nettopp dette indre drivet, sier han.

– I mitt eget miljø ser vi at i de tilfellene hvor noen er gode, men uten det indre drivet, så blir ikke resultatet så pent selv om det er godt. I Norge har vi veldig mange muligheter, så alle trenger ikke å bli yrkesmusikere eller langrennsløpere. Det finnes mange områder å lykkes på. Vi vil ha mennesker som trives godt i den rollen de skal ta, sier Thoresen.

Tekst: Marte Fillan / Senter for talentutvikling

Fakta om Høstseminaret

Årlig fagseminar om talentutvikling i klassisk musikk på U19-feltet, i regi av Senter for talentutvikling
Målgruppe: Lærere, pedagoger, utøvere, ledere, talentutviklere, støttespillere og andre interesserte.
Arrangeres torsdagen i uke 40 hvert år.
Årets seminar var det fjerde i rekken.

Tidligere seminarer

Høstseminaret 2020: Morgendagens musikere er multitalenter
Høstseminaret 2019: Hva kan musikken lære av idretten og Den optimale forhistorien til en musiker
Høstseminaret 2018: Spisset musikktilbud i skolen

MITT ØVINGSROM: Sidsel Walstad

Navn: Sidsel Walstad

Bosted: Oslo

Instrument: Harpe

Arbeidsplass: Kringkastingsorkesteret (KORK)

Hvordan ser en vanlig øvedag ut?

Den starter alltid med oppvarming og stemming. I KORK er jeg så heldig å ha egen stemmetid, så jeg kommer dit en time før konsert eller prøve, og har ett kvarter hvor det skal være helt stille i salen slik at harpen er finjustert og nystemt. I dag skal vi være på plass til kl. 14, så da må jeg komme og stemme fra kl. 13 til 13.15.

Deretter er det alltid skalaer; treklang, firklang, ulike oppvarmingsøvelser som jeg lærte av harpe-læreren min, Willy Postma, i Trondheim. Det går helt automatisk. Så, hvis det er orkester-repertoar, pleier jeg ofte å spille gjennom det i rolig tempo. Særlig før konsert. Da har jeg vært gjennom det en gang.

Generelt er jeg ganske systematisk i øvingen min. På musikkhøyskolen ble jeg oppdratt slik av Willy Postma, som var veldig målbevisst og lærte meg å disponere dagen. Da hadde jeg et fast oppsett med klokkeslett, og visste at den første timen skal jeg øve på dette, og den neste timen skal jeg øve på dette. Det har jeg klart å videreføre.

Hvilket repertoar jeg øver på varierer, men rutinene er stort sett de samme. Jeg er ganske disiplinert og strukturert.

Gjør du noen fysiske øvelser eller trening?

Ikke så mye før og etter spilling, der er jeg sikkert litt dårlig. Men jeg pleier å prioritere å gå til og fra jobb, så det blir en halvtimes gange hver vei. Jeg er ikke noe konkurranse- og sportsmenneske, men det er viktig å holde seg litt i form, og jeg merker at jeg får vondt i ryggen hvis jeg ikke trener. Her inne på øvingsrommet har jeg lagd meg et lite treningsoppsett med stepmaskin, ketlebels og vekter.

Jeg har også opplevd å øve så mye at jeg får smerter. Da KORK hadde jubileumskonsert for fem år siden var jeg solist og spilte Ginasteras harpekonsert. Den er veldig komplisert å lære seg, fordi det er så mye pedaltråkking, og det ble mye terping. Da fikk jeg vondter som jeg aldri har hatt før. Så det er viktig å sitte godt og slappe av.

| Les flere Mitt øvingsrom her!

For Sidsel er det viktig å holde seg litt form. Instrumenter og treningsutstyr står side om side. Foto: Guro Saastad

Bruker du metronom?

Metronomen er en veldig kjær og god venn. I KORK spiller vi veldig mye forskjellig, så jeg dobbeltsjekker alltid tempoet når jeg øver på det repertoaret. Da jeg skulle lære meg Ginastera måtte jeg starte i kvart tempo og bygge det opp sakte, men sikkert for å få inn automatikken.

Jeg har også spilt mye med ulike artister, og når man spiller popmusikk eller noe i den retningen er det også viktig at timingen er riktig og sitter i kroppen. Harpen er ofte en motor i musikken, du blir litt som en trommeslager, som skal drive det fremover.

Øver du mye utenat?

Alt av solostoff, når jeg er alene på scenen, spiller jeg utenat. Omtrent i alle fall. Det har jeg gjort helt fra start, selv om det er litt risikosport. Men notene er bare et hjelpemiddel, et lesestoff som du tar til deg, og så skal du få det inn i kroppen. Det er både fysisk og visuelt. Noen ganger blir noter hemmende når det er så mye annet å passe på, ofte handler det om hvor mye du har forberedt deg, og at du har trygghet i deg selv.

For en harpist i et solostykke er trikset det som heter «repair points», fordi vi har så mange pedaler som vi trykker opp og ned. På Ginastera måtte jeg ha kontroll på hvor pedalene sto i hver åttende takt. Så jeg øvde med en annen harpist som ga meg beskjed om hvor jeg skulle starte, for å sjekke at jeg kunne gå rett videre derfra og ha kontroll på alt. Det er risikabelt, men det er også trening.

Det er flere som deler på plassen i Paradiset. Foto: Guro Saastad

Har øvingen din endret seg gjennom årene?

Det varierer jo hvor god jeg er på oppvarmingsøvelsene, og hvor disiplinert jeg er, det skal jeg innrømme. Og hvis jeg jobber med noe som ikke krever så mye av meg rent teknisk; at vi for eksempel spiller lettere ting eller noe jeg har gjort mange ganger før, så er jeg nok ikke den mest disiplinerte. Men jeg har ingen dårlig samvittighet for det. Jo større og mer kompliserte ting man spiller, jo bedre form er man i. Så det er kanskje den største endringen, at jeg har blitt tryggere på at det går bra. Jeg stoler på at jeg har en god grunnmur.

Hvor ofte tar du pausedager?

Det varierer veldig, alt etter hva som skal forberedes. Jeg kan ikke ta med instrumentet mitt på ferie, så når jeg først har helt fri, så har jeg det over lengre tid. Om sommeren kan det bli tre uker.

Men hvis jeg skal spille mye på festivaler gjennom sommeren for eksempel, så er jeg nødt til å holde koken. I fjor gikk jeg på en skikkelig smell og ble syk, etter en periode med flere plateinnspillinger, lanseringer, store konserter og tv-innspilling. Så dette korona-året har gjort at jeg kun har holdt på med KORK, og det har egentlig vært helt greit. Vanligvis gjør jeg veldig mye ved siden av.

– Jeg føler meg tryggere når jeg får testet repertoaret for folk først, sier Sidsel. Da kan skole- og sykehjemsturné være løsningen. Foto: Guro Saastad

Planlegger du øvingen?

Jeg skriver ikke logg, men jeg planlegger. Særlig når jeg skal gjøre store ting. Da jeg øvde inn Ginastera hadde jeg én måned med første sats, én måned med andre sats og så videre, og jeg visste hvilke vanskelige steder som måtte læres inn først. Jeg hadde satt en frist for når jeg måtte kunne spille alt sammen i halvt tempo, og at det måtte flyte.

I tillegg søkte jeg om penger og dro på musikklinje-turné med piano, slagverk og harpe. Når det er snakk om større prosjekter vil jeg få spilt det på konsert så mange ganger som mulig før den store hovedkonserten. Dermed fikk jeg fremført stykket i kammerversjon syv ganger før vi opptrådte med orkesteret.

Jeg gjorde også det samme før debutkonserten i 1997, da fikk jeg mengdetrening ved å spille på sykehjem og skoler først. Men det var noen enkeltpersoner jeg synes det var ekstra skummelt å spille for, og som gjorde at jeg fremdeles var veldig nervøs. Så da inviterte jeg like gjerne dem også til en egen gjennomspilling i forkant. Det er bare å utsette seg for det som er skummelt.

Gjør du opptak av deg selv, eller spiller med innspilling på øret?

Jeg pleier ikke å filme så mye, jeg er ikke så glad i å se på meg selv spille. Litt rart kanskje, etter som jeg jobber mye med tv. Men jeg ble aldri opplært til å gjøre det. Utstyret var jo heller ikke like lett tilgjengelig den gangen, så derfor har jeg ikke den vanen innebygd slik mange har nå i dag. Jeg lytter mye til musikken jeg jobber med, særlig når det er orkesterverk.

Hvilke øvetips har hjulpet deg mest?

Ikke hopp over oppvarmingen! Hold teknikken ved like, da blir grunnformen god og mye er gjort allerede der.

| Les flere Mitt øvingsrom her!

Tekst: Marte Fillan/Guro Saastad – Senter for talentutvikling

Hvem er morgendagens blåsere?

Hva skal til i dag for å kunne bli blåsermusiker i fremtiden? Hvordan er tilfanget av nordiske blåsertalenter, og hvilke muligheter har de?

Hva kan de selv gjøre i dag for å bli mer relevante og attraktive på arbeidsmarkedet i morgen?

Dette er blant spørsmålene som stilles og diskuteres under talentdebatten på Nordic Wind Festival, lørdag 6. november kl. 1700-1800, på Sentralen i Oslo.

Blant dem som møtes til debatt og diskusjon er Andreas Hanson, August Schieldrop og Randi Lundqvist m.fl.

Samtalen ledes av Anders Hall Grøterud fra Senter for talentutvikling.

Påmelding her!

Andreas Hanson er sjefsdirigent for Arméns musikkår, et av Europas største profesjonelle blåseensembler, og gjester de nordiske symfoniorkestrene jevnlig. Han har i flere tiår undervist blåsere og dirigenter på ulike nivå, blant annet på Kungliga Musikhögskolan i Stockholm.

August Schieldrop er en fremadstormende tubaist, som for øyeblikket studerer ved Norges Musikkhøgskole. Han har deltatt i Crescendos mentorprogram for unge solister, i regi av Senter for talentutvikling, og har det siste året gjort seg bemerket med en rekke urfremføringer av musikk for tuba. Sist en konsert skrevet av Marcus Paus, og fremført sammen med Oslo-filharmonien 7. oktober 2021.

Randi Lundqvist er fløytist og leder for blåserseksjonen på Høyskolen og Unge Talenter Barratt Due, og har lang erfaring som pedagog. Hun spiller med Det Norske Kammerorkester, Oslo Kammerakademi og Oslo salongorkester, og har i mange år hatt faglederansvar for blåserne ved Valdres sommersymfoni.

Marie Solum Gran er hornist med bred erfaring som orkestermusiker og spiller med bl.a. Oslo Filharmoniske orkester og Det Norske kammerorkester. Hun er hornist i ensemblet NyNorsk messingkvintett som spiller ny musikk og skaper sjangeroverskridende prosjekter, og hun har erfaring med undervisning av hornister i ulike aldersgrupper, fra nybegynner til voksen.

Marie Solum Gran deltar også i paneldebatten 6. november.

Nordic Wind Festival

– Se festivalens nettsider her

– Nordic Wind Festival er et nordisk musikerinitiativ for å promotere blåsemusikk til et større publikum, og skape inspirasjon på tvers av ensembler og miljøer.

– Første pilotfestival i 2021 byr på barnehagekonserter, konserter, mesterklasser, talentscene, nachspielkonserter, festivallounge, debatter, inspirasjonsseminarer, Nordic Wind Chamber Music Competition 2021 … og mye mer.

oktober 2024

Nyheter

Nåløyet du må igjennom

Les om høydepunktene- og se opptak fra Høstseminaret 2024.

SFT

Strykerkonferansen 2024

Les om høydepunktene- og se opptak fra Strykerkonferansen 2024.

september 2024

Kaja Kong Halvorsen, piano, og Quentin Branlat, cello, fra Strykerkonferansen 2024. Foto: Magnus Skrede

SFT

Konkurransens kraft

Bør unge delta i musikkonkurranser? Om du spør den prisvinnende solisten Soyoung Yoon er svaret klokkeklart: “Go for it!”

august 2024

Ellen Stabell på Høstseminaret 2023. Foto: Magnus Skrede

SFT

Høstseminaret 2024 – Programmet er klart

Hva gjør at noen slipper gjennom nåløyet til profesjonelle jobber, høyskoler eller talentprogrammer? Hvordan kan ulike veier nå frem til et godt resultat? Og hvordan opplever unge musikere det å prøvespille?