Navn: Hedda Frøland (19)
Bosted: Bergen
Instrument: Obo
Studiested: Griegakademiet
Som en som ikke er så glad i å øve på morgenen, blir det ofte blitt ettermiddagsøkter. Jeg har forelesninger på dagen, og på kvelden spiser jeg middag før jeg setter meg på Griegakademiet og slapper av før øvingen begynner.
Det er veldig varierte øvingsrom på Griegakademiet. De kan være små, lydtette rom eller hele klasserom som lekker lyd. Det er ikke alltid jeg får tilgang på piano, så øvingen varierer avhengig av det.
Øvingen begynner med at jeg setter meg ned og gjør pusteøvelser. Jeg starter økten med meditasjon for å komme inn i ‘sonen’. I tilllegg pleier jeg å tøye og kjenne om jeg er stiv noen sted.
Det handler om å finne den gode balansen, finne flyten. Da blir øvingen så mye enklere.
Jeg starter med å spille mørke, lange toner; bare for å kjenne at jeg får brukt støtten, at jeg gjør alt rett. Deretter spiller jeg 20 minutter med skala og 30 min med etyder, før ambisen får pause. Etter pausen øver jeg på det som står på agendaen.
Ja. Først setter jeg meg ned og tenker over: Hva vil jeg øve på i dag? Hva skal jeg prioritere?
Jeg skriver en liten øvelogg før og etter øvingen. Først skriver jeg litt om dagsformen, om jeg føler meg konsentrert eller om jeg er sliten – i tillegg til målet for dagen. Underveis noterer jeg også hvor lang tid jeg bruker på de forskjellige elementene. Som oboist pleier jeg også å skrive rørlogg, om et rør funker godt eller om det spiller på siste tone.
Det fine med en øvingslogg er at jeg gjerne kan se sammenhenger i ettertid. Hvis jeg øver mot et prøvespill og jeg gjerne er litt mer stresset eller ufokusert, reflekteres det i loggen. Det hjelper meg å se det store bildet.
Når jeg er ferdig med øvingen setter jeg meg ned og ser på hva jeg har spilt. Jeg skriver om hvordan økten var – var jeg fokusert? fikk jeg øvd på det jeg ville? – og noterer ned ting jeg kunne gjort bedre.
Les også: Slik får du mest ut av øvingen hjemme
– Definitivt! På videregående var det mye skole, og jeg slet med å finne energi og tid til å øve. Jeg liker ikke å øve på morgenen, men jeg måtte øve mellom 07 og 08. Det var eneste gangen jeg hadde tid. På kveldene var det korps og orkester, i tillegg til vanlig skolearbeid. De øvingsøktene ble ofte ineffektive, det var hastverksøving.
Nå som jeg har begynt på universitetet har øvingen helt forandret seg. Jeg har så mye bedre tid til å legge opp min egen hverdag. Jeg kan øve til tider som passer min livsstil. Øvingene blir mye mer avslappet og jeg kan kose meg med øvingene. Det er først det siste halvåret jeg har skjønt hva som funker for meg.
Jeg bruker en iPad, hvor jeg har metronom og tuner der. Da blir det lett å legge vekk mobilen.
Jeg tar ofte opptak av meg selv når jeg spiller solostykker. Både for å høre fremgangen og for å høre ting man går glipp av når man spiller.
– Det fikk jeg av min første obo-lærer: “Bytt mellom partier når du øver, heller enn å niøve på et vanskelig løp.” Det hjelper for meg å hoppe frem og tilbake i et stykke – å få det i små doser.
Mange musikere bruker sommerferien til å ta et avbrekk fra spilling og øving. For andre er betyr sommeren å reise rundt og spille på festivaler. Uansett er det godt å søke tilflukt fra sommervarmen med en bok i skyggen.
Vi spurte en fiolinist, en pianist, en prestasjonscoach og en teaterregissør om deres beste tips for å finne ny inspirasjon i sommerferien.
– Jeg har lest Effekt 8 ganger. Den er skrevet av Johann Olav Koss, Bente-Marie Ihlen og Heidi Ihlen, og kan brukes til alt mulig, men den er særlig god for å lære å fokusere og ta ansvar for din egen utvikling og påvirkning. Den er også god på motivasjonen og inspirasjonen man trenger for å faktisk utfordre vanene. Det er verdens verste bok om du vil gjemme deg og skylde på andre, og den beste om du faktisk vil ta ansvar for din egen fremtid.
Av Timothy Gallwey anbefaler jeg særlig tre bøker:
Inner Game of Music er ikke på nær like god og ikke skrevet av Gallwey, han bidrar bare med et forord. Det er mye bedre å oversette selv til musikk fra de tre bøkene over.
– Om man skal tolke et musikalsk verk, tror jeg det er relevant å se på andre kunstformer fra den samme perioden. Det hjelper å skjønne noe om verkets kontekst: hvilken musikkperiode, hva skjedde politisk, hva skjedde i vitenskapen? Om man forstår det som ligger rundt verkets tilblivelse, vil man få en innsikt i verket også.
– En bok som er god her er Dannelse av Dietrich Schwanitz. Den viser hva som skjer på flere fronter i en historisk epoke, og det hjelper deg å sette enkeltverk i et større perspektiv og sammenheng.
| Les også: – Du må ville noe. Hanne Tømta på Ung Filharmoni.
– Jeg vil anbefale Eugen Herrigel: Zen i bueskytingens kunst.
Den er fascinerende om å gradvis øve opp en ferdighet, til den til slutt blir en del av deg. Ferdigheten tas i bruk uten at du trenger tenke på den, fordi det ubevisste tar over.
Forskere har kommet frem til at vår bevissthet kan håndtere inntil 60 bit (en ‘bit’ er en informasjonsenhet). Når jeg skal konsentrere meg om noe bevisst, har jeg altså bare maks 60 bit tilgjengelig. Men i det ubevisste, har jeg hele 11 MILLIONER bit til disposisjon! Det sier noe om hvor utrolig mye større kapasiteten vår kan være når vi engasjerer de ubevisste ressursene, enn når vi konsentrerer oss bevisst.
Å bruke beina til å gå, for eksempel, er egentlig en enormt kompleks bevegelse, men den er automatisert for de fleste når vi går rundt i det daglige. Men hvis en stor filmstjerne plutselig kommer inn i rommet, så blir vi med ett veldig opptatt av hvordan vi oppfører oss, ja til og med bevisste på hvordan vi går. Og så kan man oppleve å snuble i stolen eller si usammenhengende ting, fordi kapasiteten vår med ett er redusert fra 11 millioner til 60 bit.
Slik er det med veldig mye – også i musikk. Hvis man begynner å tenke på at “Nå kommer den vanskelig passasjen i dette stykket” og bli opptatt av de tekniske detaljene, så kan man ødelegge for det ubevisste og innskrenke kapasiteten sin betydelig. Ved å tenke i større bilder, linjer og «chunks» engasjerer man mer av de ubevisste ressursene, og får mer overskudd i det man skal gjøre, som under fremføringen.
Derfor synes jeg denne boken er veldig fascinerende og overførbar på mange ferdighetsområder. Den forteller historien om hvordan en tysker (forfatteren selv) i møtet med den zen-buddhistiske kulturen i Japan på 50-tallet, lærer seg å skyte med pil og bue. Forfatteren bruker først sin tyske, vestlige, svært bevisste tilnærming, men i møtet med Mesteren får han beskjed om å holde på til det ubevisste tar over. For meg har dette vært en viktig og en vakker bok om forståelsen av ferdigheter, sier Grøterud.
– Jeg tror det kan være vel så spennende å gjøre noe helt annet i ferien, ikke minst for å komme på ny frisk. Hvis du elsker sushi, men spiser det hver dag, blir du utrolig lei. Alle har en hobby ved siden av musikken – dyrk det! Om man gjør noe annet bevisst i to-tre uker, da har du et helt nytt fokus når du kommer tilbake til musikken.
Det er ikke bare noe jeg sier, jeg vet at toppmusikere som Vladimir Ashkenazy og Daniel Barenboim gjør det. De kobler av fullstendig og forsøker å komme inn i en verden som består av det du ikke vanligvis gjør.
De aller fleste musikere har et veldig sterkt forhold til strukturer, fordi musikk er strukturer. Hvis du har sterk interesse for matte og estetikk, ville jeg lest en bok av Douglas Hofstadter som heter Gödel, Escher, Bach. Det er en veldig spennende bok. Det handler egentlig om evighet-’loops’ i matematikken til Gödel, tegningene til Escher og musikken til Bach. Det er særlig Bachs Das Musikalisches Opfer som er modellen der.
Hele boka er formet som en dialog mellom Akilles og skilpadden – det er utrolig kult. Det er en fin måte å få distanse til musikken, samtidig som du får noen lett humrende kommentarer til det du driver med, og kanskje svar på det du har lurt om musikk og form.
Tekst: Øyvind Hamre
Dirigenten dirigerer og musikerne spiller. Men det er også noen musikere som har en mellomrolle; de leder sin instrumentgruppe og forsøker å samkjøre gruppen med resten av orkesteret.
Gruppelederne og konsertmesteren har en avgjørende og vanskelig rolle, for i tillegg til å spille selv må de også koordinere andre.
Hvordan er det å gå fra å være del av en gruppe til å lede den? Vi har snakket med tre musikere som alle har vært med i Ung Filharmoni tidligere, men som i år fylte rollen for første gang.
Idet Frida Leanne Rogn (17) fra Valdres fikk beskjeden om at hun skulle være gruppeleder for cellisten, begynte hun forberedelsene. Sammenlignet med tidligere år var det en større og mer krevende oppgave.
– Jeg begynte mye tidligere å forberede meg på notene i år. Jeg hørte på Bartok hele tiden for å bli kjent med stykket, og etterhvert begynte jeg å se på partituret. Samtidig som jeg hørte på musikken, studerte jeg stemmene og lagde stikknoter. Det hjalp veldig, sier hun.
Først var det en merkelig opplevelse å skulle ha direkte kontakt med dirigenten, det tok tid å venne seg til. Hun poengterer også at som gruppeleder må hun sette an tonen.
– Når man viser når gruppen skal inn, viser man stort eller lite, man setter tonen. Om gruppelederen begynner svakt, tør ikke resten av gruppen å spille sterkt. Man må tørre, sier hun.
Tidligere år hørte Rogn også mye på innspillinger av stykket, men mest på de krevende partiene. Nå er hun blitt nødt til å bli kjent med hver eneste note i stykket.
– Det er en veldig annerledes rolle. Jeg må samarbeide med gruppen, dirigenten og konsertmesteren. I Bartok er det veldig mye som skjer, og hvis man kun kan sin egen stemme, faller man fort ut!, sier hun.
Les også: – Ønsker jeg spilte mer tutti
Det er tredje gang Andreas Martinsen (17) fra Lørenskog deltar på Ung Filharmoni. Denne gangen gjør han det som konsertmester.
– Jeg har forberedt meg mye mer. Det er press på at man skal levere og et ansvar for å holde gruppen sammen, sier han.
En av hans største utfordringer er å telle taktene for å komme inn rett. Ettersom hele orkesteret følger ham, kan et feiltrinn få store konsekvenser. Martinsen har klare tanker om hva som utgjør en god konsertmester:
– Man må være veldig tydelig, og ikke minst leselig, så folk skjønner hva du driver med. I tillegg skal man ha god kontakt med dirigenten og de andre gruppelederne, sier han og legger til:
– Jeg liker selv når konsertmestere er tydelige på innsatser, at de vet når de skal komme inn og er klare lenge før. Men man må heller ikke spille fort i forhold til gruppen. Om man vil gå foran som et eksempel er det lett å spille for fort.
Les også: Konsertmesteren.
Sara Belic (18) bor på Bømlo og er med på Ung Filharmoni for femte gang. I år er hun gruppeleder for andrefiolinistene. Det er en større oppgave, og derfor har hun gjort enda grundigere forberedelser før årets samling.
– Jeg må være oppmerksom på hele andrefiolin-gruppen, samtidig som jeg koordinerer dem med konsertmester og førstefiolin-gruppen. I tillegg til å spille selv, sier hun.
Hun har blant annet øvd inn fingersetninger og fylt partituret med stikknoter. I tillegg prater hun jevnlig med gruppen for å samordne dem. Det er en rolle det tok tid å venne seg til:
– Som gruppeleder ser alle deg og man skal vise innsatser. Hvis jeg gjør noe feil, kommer hele gruppen inn feil. Det er et større ansvar, sier hun.
Tekst: Øyvind Hamre
Béla Bartóks Konsert for orkester er et verk som utfordrer alle instrumentgruppene.
Hele konserten åpnes av bassistene, og tempoet begynner raskt å akselerere. Vi har tatt en prat med to av årets bassister som forteller om utfordringene, gledene, og om kontrabassens viktige rolle i orkesteret.
En av bassistene er Dina Holst-Larsen (17) fra Moss. Hun beskriver bassgruppa som et tett fellesskap, selv om det er første gang alle deltar på Ung Filharmoni.
– Noe veldig gøy med bassistene er at vi er et lite samfunn. Alle kjenner hverandre. Vi har også noe som heter Kontrabassklubben, det er der alle bassistene møtes. Så vi kjenner hverandre godt, sier hun og legger til:
– Det er blitt et jentesamfunn i år, og det er veldig gøy. Alle basslærerne våre er menn, men elevene er jenter. Og i generasjonen under oss er det flest gutter igjen. Så det går i bølger. Det er kjempegøy å ha en hel bassrekke med bare jenter, sier hun.
Holst-Larsen beskriver stykket som utfordrende, men veldig givende.
– Bassen utgjør grunnlaget i orkesteret. Det er ikke alltid man hører bassen, men man føler den. I dette stykket er det steder der vi spiller alene og blir hørt godt. Det er både skummelt og gøy, sier hun.
I tillegg trekker Holst-Larsen fram passasjer hvor de må spiller legato, og andre steder hvor det er rask frasering.
– Jeg liker stykket utrolig godt . Det er ikke så mange pauser, og vi bassister har masse morsomme ting å bidra med. Dette er et av de morsomste orkesterstykkene jeg har spilt, sier hun.
En annen bassist er Ahouo Ros Werenskiold Mandan (17) fra Drøbak. Hun forteller at det kan være utfordrende for bassistene å samordne seg med de andre:
– Vi spiller ofte ikke så mye melodier, det dreier seg mer om presisjon. Og med våre mørke toner er det en utfordring å koordinere, slik at ikke alt blir grums, sier hun.
Mandan forteller at hun liker Ung Filharmonis oppsett, at man får gjennomgått stykket både individuelt, i gruppe og seksjon, og som et helt orkester.
– Jeg liker veldig godt at man får øvd på alle de ulike delene. Det var veldig fint på seksjonsprøven i dag, da gikk vi gjennom alt sakte og i detalj, slik at vi fikk kontroll på det, sier hun.
I deler av stykket spiller ikke bassistene, og Ros Mandan forteller at den største utfordringen er å komme inn riktig.
– Det er ikke nødvendigvis stemmen som er det vanskeligste, men tellingen av takter, skiftet av taktarter og å ha kontroll på alt som skjer, sier hun.
Noen steder i Béla Bartók Konsert for orkester har de en mer klassisk bassrolle – nemlig å holde pulsen sammen med slagverk og være orkesterets grunnmur – andre steder spiller bassistene mer soloaktig og rytmisk, forteller Ros Mandan.
– De andre innser kanskje ikke alltid hvor viktige vi er. Noen ganger tenker kanskje fiolinister at det vi gjør er veldig lett, men det er en helt annen type ferdigheter som kreves, forklarer hun.
Kenneth Ryland er solobassist i Oslo-Filharmonien og instruktør på Ung Filharmoni. Han synes bassistene er en fin gjeng som tar vare på hverandre, og han kan allerede merke fremgangen.
– Jeg gleder meg også til å følge utviklingen til hele orkesteret. Når et stykke er helt nytt for et orkester blir det ofte en bratt læringskurve fra første gjennomspilling til siste. Fra tidligere år vet jeg hvor rask stigning man oppnår på fire dager. Det er veldig morsomt å høre, sier han.
Ryland deler også sine tips til hvordan bassister som vil søke neste års Ung Filharmoni allerede kan begynne å forberede seg:
– Vi har hatt et fast prøvespillsrepertoar, bestående av Beethoven 5. symfoni og basstemmen fra Bachs E-dur-fiolinkonsert. Jeg vil anbefale å forberede seg litt på det, høre litt på det, øve litt på det og ha fokus på orkesterspill, sier han.
Tekst: Øyvind Hamre
Konsertmester og gruppeleder er to nøkkelroller i et orkester. Konsertmesteren fungerer som bindeledd mellom orkesteret og dirigenten, og sitter helt forrest på førstefiolin. I hver av instrumentgruppene er det også en gruppeleder som fungerer som et mellomledd til resten av orkesteret.
Å gå til en lederrolle i orkesteret kan være en stor overgang. Under den årlige Strykerkonferansen ble spørsmålet satt på agendaen: Hva kjennetegner en god konsertmester eller gruppeleder? Og hvordan får unge musikere erfaring med rollen?
Guro Kleven Hagen er fiolinist og 1. konsertmester i Operaorkesteret, i tillegg til å være kunstnerisk leder av Valdres Sommersymfoni. Hun forteller om hvordan en typisk arbeidsdag ser ut for en konsertmester, utover å spille i orkesteret:
– Mye av arbeidet ser man ikke, det aller meste jeg gjør handler om forberedelser. Blant annet: partiturlesing, bli kjent med stykket og min egen stemme, øve på eventuelle soloer, strøkskriving, høre på stykkene og spille gjennom med innspilling, sier hun.
Til å begynne med tenkte Kleven Hagen mest på de tekniske aspektene ved å være konstermester – hvordan hun skulle være en tydelig leder under øving og opptreden. Etterhvert forsto hun at konsertmesterrollen favnet om mer.
– Det er en rolle hvor orkestermusikerne skal ha et forhold til meg. De skal kunne komme til meg med tanker eller ting de er misfornøyde med. Man fungerer som en slags samlende person for hele orkesteret. Først tenkte jeg ikke at det var en del av jobben, sier hun.
I tillegg er jobben sjelden slutt når spillingen er ferdig, i motsetning til mange andre i orkesteret.
– Som konsertmester er det mye som skjer etter øving og i pausene. Man har kanskje kommentarer til dirigenten, eller noen kommer til meg med spørsmål, sier Kleven Hagen.
Er det noen erfaringer som har vært viktige for rollen som konsertmester?
– Det er mange ting. Jeg hadde en periode som konsertmester i Juniorensemblet på Barratt Due og det er jeg glad for. Når jeg nå satt på konsertmesterstolen følte jeg meg hjemme, det var ikke en ny erfaring for meg, sier hun og legger til:
– Jeg skulle ønske at jeg spilte mer tuttiorkester som 17-18-åring. I den perioden gjorde jeg mye solo og kammermusikk, men å sitte bak i orkesteret, føle det i kroppen og vite hva man trenger av konsertmesteren. Det skulle jeg gjerne hatt mer kunnskap om.
Ida Klokk-Bryhn er solobratsjist i Det Norske Kammerorkester, og underviser på Norges Musikkhøyskole og Barratt Due. Hun har erfaring som gruppeleder på bratsj, og forteller om det som ble en nøkkel for henne:
– Som en gruppeleder gjør man mye av det samme som konsertmesteren. Men man skal også vise konsertmesteren at man følger dem. Å kopiere kroppsspråket til konsertmesteren opplever jeg som en nøkkel og veldig givende, sier hun.
Det kan være så enkelt som at hvis konsertmesteren hviler buen på instrumentet, gjør gruppelederen det samme. En annen viktig ting er å ha en avslappet holdning, mener Klokk-Bryhn.
– Det er viktig å være stille i kroppsspråket før du viser noe tydelig. Det viser gruppen om du er stresset eller ikke, noe de merker umiddelbart, sier hun.
– Man kan også vise bakfra om man hører på blåserseksjonen. Hvis de føler at de blir lyttet til, spiller de også tilbake sammen med deg, fortsetter Klokk-Bryhn.
Hvordan blir man en god gruppeleder? Som med det meste, krever det mye øvelse og egenerfaring. Ida Klokk-Bryhn mener det hadde vært spennende å gi unge musikere muligheten til å prøve seg på lederrollene.
– Jeg har utrolig lyst til å finne en arena der man får fysisk prøvd seg som gruppeleder og konsertmester. Et sted der de som har erfaring, kan møte de som vil prøve seg. Dette synes jeg er kjempespennende, avslutter hun.
I Norge er det et rikt tilbud av ungdomsorkestre, både nasjonale og regionale, som Norsk Ungdomssymfoniorkester (NUSO), Ungdomssymfonikerne, Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester (BFUng) , med mange flere.
I opptakten til Ung Filharmonis sommersamling som begynner i dag, tok vi en prat med to unge musikere som nettopp har fått seg jobb i profesjonelle orkestre. Hvordan forberedte ungdomsorkestrene dem til en profesjonell stilling dag?
Sigurd Greve (27) er alternerende solooboist i Bergen Filharmoniske Orkester, og beskriver seg selv som ‘å ha gått gradene i de ulike ungdomsorkestrene’. Blant annet NUSO, Ungdomssymfonikerne og Ung Filharmoni.
Hjalp det med orkestererfaring da du skulle søke deg til profesjonelle orkestre?
– Absolutt. Ungdomsorkester er noe alle burde drive med, det er en god skole for å bli musiker. Man bygger opp erfaring med å spille ulike ting og blir kjent med kjernerepertoaret som man skal jobbe med senere i livet også, sier han.
En spesielt minneverdig opplevelse var da han reiste med NUSO til Wien. Det ble startskuddet for interessen.
– Vi spilte Tsjaikovskijs 4. symfoni, som er en veldig stor oppgave for en første-oboist. Det var startskuddet for en alvorlig mersmak for å spille obo i orkester. Jeg møtte også mange av de som er mine kolleger og beste venner fortsatt, det var en spesiell atmosfære, sier han.
Emilie Ravn Jensen (23) prøvespilte for Copenhagen Phil i fjor høst og nådde helt til topp. Hun ble tilbudt jobb som solohornist der, og i januar begynte prøveperioden.
– Det er stort. Det er en drøm som har gått i oppfyllelse, jeg må klype meg selv i armen, sier hun.
Hvordan er hverdagen som profesjonell orkestermusiker?
– Det er en helt ny tilværelse. Det kan ikke sammenlignes med å være student. Å sitte på podiet og få betalt for spillingen – det er noe helt nytt. Og man skal gjøre et godt stykke arbeid hver dag, sier hun.
Emilie Ravn Jensen forteller at det hjalp med tidligere erfaring fra orkester. Det følger med et ansvar å spille solohorn, påpeker hun, og erfaringen gjorde henne tryggere i rollen.
– Jeg spilte solohorn med Oslo-Filharmonien på Ung Filharmoni i 2018. Det var en helt utrolig opplevelse. Vi spilte Sjostakovitsj Symfoni nr. 10, som har masse hornsoloer. Å få det ansvaret og den tilliten, så vel som mestringsfølelsen som fulgte etterpå, har jeg tatt med meg videre, sier hun.
– Jeg tror det var vendepunktet. Jeg har visst veldig lenge at jeg ville spille musikk, men at det skulle bli orkestermusikk, og at solohorn-spilling er noe jeg kunne tenkt meg og som jeg drømte om – det startet på der.
Tekst: Øyvind Hamre
I spalten «På scenen med» forteller noen av dagens og morgendagens fremste musikere om sin opplevelse av det å stå på scenen; om forberedelser, om selve øyeblikket, og de beste opplevelsene.
Navn: Catharina Chen
Bosted: Oslo
Instrument: Fiolin
Arbeidsplass: Den Norske Opera & Ballett, 1. konsertmester
For tiden spiller vi balletten «A Swan Lake» av Aleksander Ekman på Operaen. Det er en litt annerledes produksjon for meg, for i forestillingen har jeg to ulike roller. Jeg skal både spille i orkesteret og spille solo på scenen sammen med danserne.
Som konsertmester må jeg i forkant av prøveperioden forberede strøk og være i dialog med dirigenten, som denne gangen er Per Christian Skalstad. Før første prøve prater vi om materialet og hvordan vi gjorde det forrige gang, slik at vi har en felles forståelse av verket på forhånd.
I tillegg til orkesterstemmen har jeg også forberedt et solostykke som jeg skal spille på scenen med danserne. Soloen skal fremføres mens de danser i vann, og på et punkt skal jeg også sitte på skuldrene til en danser. Det er en veldig kul og annerledes del av jobben som konsertmester i Operaen.
| Les også: På scenen med Åsmund Moen
Når jeg har store fremføringer gjør jeg mentale forberedelser. I fjor var jeg solist med Operaorkesteret, og da hadde jeg kort tid på å lære meg noe veldig vanskelig. I en ekstremt stressende situasjon, hvor tiden er imot deg, så er det viktig å ha mental bevissthet rundt situasjonen for å ikke gjøre den verre. Uansett hvor lang erfaring man har; står man ovenfor en stor utfordring kan de negative tankene komme fort.
Det var mentalt krevende, men i stedet for å bruke masse energi på å tenke «dette klarer jeg ikke», så jobbet jeg med å overvinne de tankemønstrene med å tenke «dette får jeg til».
Det kommer veldig an på situasjonen, for jeg har stor variasjon i det jeg gjør. Men jeg forsøker å være i min egen boble. Om jeg er sammen med mange andre rett før, som i en garderobe, så forsøker jeg å være for meg selv og «sone» ut. Jeg forsøker også å ta det rolig og hvile, og jeg pleier ofte å ta en «nap» før viktige konserter.
Applausen! Neida, bare tuller.
Fokuset har endret seg med alderen. Da jeg var yngre var jeg opptatt av at folk skulle se hvor flink jeg var, men etter hvert som jeg ble eldre har kommunikasjonen med publikum blitt viktigere for meg.
Det jeg elsker med å stå på scenen er at man kan formidle noe uten å si et eneste ord. Når jeg spiller konsert selv liker jeg best at man ikke sier så mye, så publikum kan oppleve musikken som de ønsker. Musikk er så mektig, og man kan formidle følelser på en helt unik måte. For meg er det et stort ansvar å kunne formidle noe så mektig til en person.
| Les også: MITT ØVINGSROM
Før kunne jeg tenke mye på de små feilene jeg gjorde. I den klassiske tradisjonen har man vokst opp med å etterstrebe perfeksjon, og at man følger bestemte tradisjoner for hvordan man skal spille. Selv om jeg spilte 90 prosent av en konsert kjempebra, fokuserte jeg på de 10 prosentene jeg ikke spilt like bra og hva andre tenkte om det.
Det som har hjulpet meg mest med å håndtere dette er å bli bevisst mine egne tankemønstre. Meditasjon har hjulpet meg med å observere tankene mine og hvordan de påvirker meg. Det jeg også har lært gjennom meditasjon er å se alt i et større perspektiv. Uansett hvilke feil vi gjør, så er de små i den store sammenhengen. Man skal gjøre så godt man kan, men om det blir litt feil, så er det ikke farlig.
Jeg er kjempeheldig som kan fremføre musikken min på så mange ulike måter, og har hatt mange store opplevelser på scenen.
Å være solist med Operaorkesteret i fjor var en stor opplevelse for meg. Da fremførte jeg Thomas Adès fiolinkonsert Concentric Paths. Et annet stort øyeblikk var da jeg som 18-åring var solist i Walt Disney Hall i Los Angeles. Så har jeg også spilt for flere tusen mennesker foran Arena di Verona. Det var nok ikke en av de største musikalske opplevelsene, fordi jeg spilte med playback, men det var utrolig gøy være i kostymer og en del av et stort show.
Men der jeg har opplevd noen av mine største musikalske øyeblikk har vært når jeg har spilt barnekonserter. Der har jeg virkelig sett magien som kan oppstå mellom utøver og publikum.
Tekst: Anna Rødevand
I spalten «På scenen med» forteller noen av dagens og morgendagens fremste musikere om sin opplevelse av det å stå på scenen; om forberedelser, om selve øyeblikket, og de beste opplevelsene.
Navn: Åsmund Moen
Alder: 24 år
Bosted: Oslo
Instrument: Slagverk
Studiested: Norges Musikkhøgskole
Det skjer litt forskjellig. Nå forbereder jeg meg til jobbprøvespill i Arktisk Filharmoni, og så skal jeg spille Toshimitsu Tanakas marimbastykke «Two Movements» på konsert under en slagverkssamling på Norges Musikkhøgskole. Av store konserter skal jeg etter sommeren ha mastereksamenskonsert, også skal jeg være solist med KORK etter hvert.
Så fort jeg vet detaljene for konserten begynner jeg å se for meg hva jeg trenger å ha oversikt over. Som slagverker må man først finne ut av hva slags instrumenter stykkene krever. Det har mye å si for hvilke instrumenter man må fokusere på fremover. Hvis jeg skal spille et stykke på marimba må jeg kanskje legge inn et ekstra støt på det, fordi jeg gjør litt lite av det ellers. I startfasen bruker jeg tid på å kartlegge hvilke instrumenter og teknikker jeg trenger, men også selvfølgelig det musikalske; om det for eksempel er noe stil- eller sjangermessig som jeg må finne ut av.
Når det nærmer seg konsert jobber jeg med å få til helheten. Da jobber jeg med å ikke bare «safe» meg gjennom stykket, men å velge ut noen steder der jeg gjør noe ekstra. Jeg prøver å aldri bli helt komfortabel med én versjon av stykket, og forsøker alltid å utforske verket helt fram til konsert. Så på konsert blir det én versjon, men spiller jeg det igjen, blir det en helt annen versjon.
Ja, absolutt. I forkant av konserter prøver jeg å innstille meg på hvordan omgivelsene skal være. Om jeg vet at jeg skal spille i en stor konsertsal, så må jeg for eksempel forberede meg mentalt på at jeg skal fylle hele rommet. Spiller jeg i en intim setting, har jeg en helt annen tilnærming.
Rett før en viktig konsert liker jeg å høre på noe helt annet som får meg «helt opp» noen timer før. Da hører jeg på party-musikk eller lignende, som får meg i rett humør.
Jeg er som regel ganske nervøs, men samtidig har jeg klart å venne meg til at man ikke får gjort noe mer rett før konsert. Da vet jeg at jeg har forberedt meg så godt jeg kan, og stoler på at jeg i utgangspunktet har kontroll. Da er det ikke noe vits å være nervøs. Det er som regel noen småting jeg blir nervøs for; som at trommene står riktig eller om det er en skrue løs noe sted, men jeg er ofte trygg på selve spillinga. Så vet jeg også at når jeg er på scenen, så digger jeg å stå der.
Det beste med å stå på scenen er at det skjer akkurat der og da. Alt som skjer er en del av konserten, så hvis man gjør noe feil, så skjer det bare der og da. Målet er å være så trygg at man vet hvordan man skal håndtere alt som kan skje.
Man kan selvfølgelig bli skuffet og lei seg, men jeg prøver å bare godta det. Det er nesten litt bedre å bare le av det, så kan man gjøre det annerledes neste gang.
Det verste er om jeg under en konsert kjenner at jeg ikke har forberedt meg godt nok. Føler jeg meg usikker, og at jeg ikke har kontroll, så er det litt samme hvordan det låter, for da føler jeg selv at det ikke var bra.
Det er mange, men jeg vil trekke fram to forskjellige opplevelser:
Den første var da jeg var solist med Ungdomssymfonikerne, med Joseph Schwantners «Concerto for Percussion and Orchestra» sommeren 2021. Det var en lang prosess, som munnet ut i en svær konsert med stort orkester og mye publikum. Det var helt sinnsykt fett.
Så var det en helt annen opplevelse. Jeg spilte på en konsertserie som heter «currently» på Hausmania. De spurte meg dagen før, om jeg kunne spille noe solo-repertoar på 10 min. Så da tok jeg med meg skarptromma og improviserte. På den konserten var det kun to kompiser i publikum, men de hadde ikke hørt meg improvisere før, og det var kult å vise dem det. Da jeg var ferdig kom det en gjeng inn som hadde hørt at det skulle være konsert der, så da måtte jeg opp og spille en gang til. Da var det fire personer i publikum. Det var helt motsatt av å være solist med Ungdomssymfonikerne, for det var ikke noen stor forberedelsesprosess eller følelsesmessig påkjenning, men samtidig var det helt rått.
Tekst: Anna Rødevand
