– Den hender man må rekke hånden i været og få hele orkesteret til å vente mens man stiller om pedalene. Sånn er det bare, sier Birgitte Volan Håvik.

I ytterkanten av orkesteret troner det mest majestetiske instrumentet av dem alle; harpen.

Spiller med skjeer

– Noe av det jeg liker best med å spille harpe er at man kan gjøre så mye forskjellig. Den har et stort register, og kan lage mange ulike klanger, sier Mia Børsum.

Hun er en av to harpister i årets Ung Filharmoni-orkester. Det er ganske spesielt i seg selv, for mens strykerne er vant til å ha en større stemmegruppe rundt seg, er harpistene vant til å være alene på sin stemme.

– Det hender jo det blir litt ensomt, så det føles veldig trygt å være to nå, selv om vi spiller individuelle stemmer, sier Børsum.

Hun synes femtesatsen er den morsomste i Bartóks Konsert for orkester; det er da det er mest å gjøre. I førstesatsen spiller hun bare i tre takter. Til gjengjeld er det tre veldig artige takter.

– Bartok har skrevet inn i noten at det skal være en metallisk lyd, så der spiller jeg faktisk med skjeer. Det er skikkelig gøy å spille det så sterkt, sier Børsum.

Alltid i forkant

Harpen har 47 strenger, som fungerer som de hvite tangentene på et piano. For å kunne spille kryss eller b-er må man bruke de sju pedalene.

– Det betyr at når du skal spille harmonisk kompleks musikk, så skjer det mye i beina, sier Håvik.

Hun er harpist i Oslo-Filharmonien, og har fulgt Ung Filharmoni gjennom samlingen på Rønningen Folkehøgskole.

– Vi skriver gjerne inn pedalposisjonene i noten. Særlig hvis det er vanskelig musikk, da kan det stå over hver linje, forklarer hun.

I tillegg til å spille med både hender og føtter skal man holde styr på hvor lenge pausene varer, følge med på hva som skjer i resten av orkesteret, og ha et øye på dirigent og konsertmester. Det blir en del logistikk.

– Du må alltid være litt i forkant, på grunn av de pedalene. Noen ganger må man «øve inn» pausene også, hvis det er en innsats som kommer litt brått, for eksempel, sier Håvik.

Da nytter det ikke å sitte med nesa i notene.

– Du må kunne alt så godt at når du kommer på orkesterprøven er noten mer som et stikkordsark. Så bruker du resten av energien på å orientere deg i orkesteret og følge dirigenten, sier hun.

Selvstendige musikere

Forberedelse er med andre ord alfa og omega. Som harpist har man som oftest ikke noen gruppe å gjemme seg i, så det merkes om man ikke kommer inn når man skal.

– Du får ingen drahjelp til å komme inn riktig, så du må være veldig selvstendig. Gjerne kjenne partituret, og i alle fall kjenne musikken godt nok til at du vet hvor du skal inn, sier Håvik.

Det er nemlig ikke alltid du ser eller hører det du trenger. Harpen har et lavt register sammen med bassene, men de to sitter langt unna hverandre.

– Hvis bassene spiller svakt det er ikke alltid vi hører dem. Så du må helst sitte slik at du ser fingrene deres, for du kan ikke sitte og vente på at lyden skal komme fram til deg. Da blir du for sein. Man orienter seg like mye etter det man ser, sier Håvik.

Hun påpeker at dette er ikke unikt for harpen. En solo-blåser eller en slagverker trenger samme type selvstendighet.

– For oss er det å spille i orkester en blanding av å være godt forberedt, og å tørre å spille selv om du ikke er helt sikker. For det er ingen andre som spiller din stemme. Men du skal jo helst være sikker, da, legger Håvik til.

Første steg: få oversikt

Selv liker hun å starte innøving av et nytt verk med å lytte til innspillinger.

– Jeg begynner med å høre gjennom musikken mens jeg følger noten. Da vet jeg sånn omtrent hvor for det går, tar kanskje noen notater, og merker meg steder som jeg vet kommer til å bli ekstra vanskelige. Og så, når jeg har øvd en stund, pleier jeg ofte å finne fram en innspilling igjen og sjekke om det stemmer, sier Håvik.

Dette gir en god oversikt over stykket som helhet, og man kan få et inntrykk av hvilke deler som er eksponert og ikke.

– Noen ganger er det de tingene som ikke ser så vanskelige ut som kan være vanskelige å få til. Ikke at det nødvendigvis er vanskelig å spille, men for eksempel å telle og komme inn riktig, sier hun.

Hun pleier også å øve med innspillingen på øret.

– Det er kanskje ikke like lett på alle instrumenter, men med harpe går det fint an å ha hodetelefoner på mens man spiller, sier hun.

Imidlertid legger hun til at det kan være lurt å høre på litt ulike innspillinger, slik at man ikke blir for preget av én versjon.

Time to shine

Børsum kjenner seg igjen i at man som harpist må kunne alt veldig godt på forhånd.

– I den femte satsen i Konsert for orkester er det mye som skjer, og det går veldig fort. Da må man bare få pedalene og alt til å gå på autopilot, det er ikke tid til å sitte og tenke seg om, sier hun.

Hun liker at verket lar hvert enkelt instrument få sin tid til å skinne.

– Alle instrumentene får vise fram det beste ved seg selv. Det gjør det jo litt mer skummelt, fordi man høres så godt, men samtidig er vi én stor gjeng som lager noe sammen, sier hun.

Håvik er enig i Børsums beskrivelse av Konsert for orkester.

– I femtesatsen er det mye pedaler. Du må være veldig tydelig, og det er tynt orkestrert, så det høres godt. I førstesatsen handler det mer om hvordan du lytter og orienterer deg, mer kammermusikalsk. Selv om det ikke er så teknisk vanskelig, sier hun.

Hun forklarer at selv om harpen er vant til å være alene på sin stemme, er det ikke ofte at det er så mange eksponerte partier.

– Harpen har ofte en akkompagnerende funksjon. Den har ikke den sterkeste lyden, så hvis man skal spille noe sammen med et annet instrument er det gjerne harpen som må tilpasse seg. Man blir god til å lytte seg inn mot andre, og skjønne hvor andre trenger dine impulser, sier hun.