Foto: Magnus Skrede

På scenen med: Åse Marie Midtun og Ola Sønstebø

På fjorårets Ung Filharmoni var det 7 slagverkere. I år er det bare 2. Vi tok en prat med Åse Marie Midtun og Ola Sønstebø om hvordan de forbereder seg til høstsamlingen.

Navn: Ola Sønstebø (17)
Bosted: Lier
Instrument: Slagverk
Skole: Edvard Munch videregående skole

Navn: Åse Marie Midtun (19)
Bosted: Bergen 
Instrument: Pauke
Studiested: Griegakademiet Institutt for Musikk – Universitetet i Bergen

Hvordan blir det annerledes i år, nå som dere bare er to slagverkere ? 

OLA: Jeg føler jobben er større i år. Hvert slag må telle, siden jeg er den eneste slagverkeren – Åse er paukist. Jeg må gjøre all jobben selv, jeg må kunne hvert slag. Det blir mindre samspill og mer solistisk.

ÅSE MARIE:  Det blir et større individuelt ansvar for å ta vare på sin egen stemme. Vi har ingen andre å lene oss på enn dirigenten og hverandre. Vi styrer vårt eget show. 

Det er litt skummelt. Jeg kjente på de følelsene under øvingene i sommer. Det føles fint å ha Ola her. Vi har kjent hverandre og spilt sammen siden vi var bittesmå.

Ola Sønstebø smeller til under årets sommersamling på Ung Filharmoni. Foto: Magnus Skrede

Hvordan forbereder dere dere til Ung Filharmonis høstsamling?

OLA: Først så lytter jeg på opptakene som ble gjort i sommer også vurderer jeg hva som var bra og hva jeg må gjøre bedre. Jeg tenker også på hva jeg og instruktørene fra Filharmonien snakka om under sommersamlingen, og prøver å forske litt på ulike ting vi snakka om.

Så er det å lytte konsentrert på stykket og finne ut hvordan man ønsker å spille det. Deretter øver teknikk og fraseringer ut fra det.

ÅSE MARIE: Jeg forbereder meg til høstsamlingen rett og slett med å se tilbake på sommersamlingen. Da ser jeg for eksempel på notater fra spilletimene vi hadde med mentorene, hører på musikken og leser gjennom egen note og partitur. I tillegg til å spille det inn.

Det blir utrolig gøy å komme tilbake til Konserthuset i Oslo og spille med OFO igjen, spesielt nå som jeg spiller pauker!

Åse Marie Midtun på pauke. Hun har alltid blitt fortalt at slagverket er orkesterets krydder, og hun er enig. – Man kan ikke ha grøt uten sukker og kanel, sier hun, – og det er oss. Foto: Magnus Skrede

Hva er det viktigste å fokusere på for dere på scenen? 

ÅSE MARIE: Det går mye på å lytte. Ikke bare lytte til slagverksdelen, men til musikken. Hvilken plass har jeg i dette?

For slagverkerne er det viktig å komme inn riktig. Vi er heldige som ser hverandres noter hele tiden. Vi har bare en note, hvor både pauke og slagverk står. Vi hører på hva hverandre spiller og fokuserer på: hva er betydningen for slagverk i denne passasjen?

OLA: Det blir også mye venting. Jeg har en skarptromme-solo i andre sats, og jeg må være klar til den. Første sats sitter jeg mest stille, da må jeg sitte og riste på hendene for å holde armene varme.

I år er oppgaven enda større enn tidligere. De er bare to på slagverk. Samtidig sier Åse Marie Midtun at noen ting blir enklere: det var vanskelig å koordinere at syv slagverkere skulle komme inn samtidig og riktig i fjor. Foto: Magnus Skrede.

Hva er det beste tipset du har fått for å bli tryggere på scenen?

ÅSE MARIE: Å kunne det du skal spille. Hvis du kan et solostykke til fingertuppene, får du en annen trygghet på scenen.

OLA: Samme her: jeg må kunne stykket inn og ut. Det har vært tilfeller på øvingene hvor jeg har falt ut av tellinga, men likevel kunne kommet inn riktig fordi jeg kan stykket utenat. 

ÅSE MARIE: Mentorene har sagt det til oss på Ung Filharmoni. Forberedelse er utrolig viktig: det er halve jobben. Jeg tror ikke det noen som lytter mer enn slagverkerne til stykket. Det går fint om strykerne bommer på en note, for de er mange og spiller hele tiden. Slagverk er få og det høres ekstremt godt hvis vi spiller noe feil. 

Som slagverker blir man hørt, sier Ola Sønstebø: – Alle slag blir på en måte solistiske. Det er gøy å vite at slagene legges merke til, sier han. Foto: Magnus Skrede

Hva er din største opplevelse med å spille konsert?

ÅSE MARIE: Det må kanskje være da vi spilte Kjempeviseslåtten med BF-Ung i Grieghallen. Den starten er så svak, man skal skape en helt egen stemning. Slagverk er utrolig viktig: vi skal høres uten å høres.

En annen stor opplevelse er da vi spilte Rachmaninoffs Symfoniske danser i Konserthuset med Ung Filharmoni. Jeg tror ikke det var mange som tenkte over det, men slagverkerne stod alene på scenen. Alle de andre hadde med seg mentorer på scenen. Vi stod helt alene. Men det er litt vanskelig å doble stemmene på slagverk: man kan ikke dele instrument heller.

Slagverkerne må alltid tilpasse seg konsertlokalets klang, men også til instrumentene. De er den eneste instrumentgruppen som ikke reiser rundt med sine egne instrumenter. Foto: Magnus Skrede

Hvordan håndterer du hvis konserten ikke går helt som du forestilte deg?

OLA: Det hendte for meg i fjor under konserten på Valdres Sommersymfoni med Ung Filharmoni. Jeg kom inn feil med et stort cymbalslag. Der og da ville jeg bare glemme alt – det føltes rart å skulle avslutte sommersamlingen på den måten. 

Men jeg klarte å legge det bak meg, og har ikke tenkt så mye på det senere. Det ga meg ekstra motivasjon til å høre mer på stykket før høstsamlingen. Det var en viktig lærdom: Jeg er mye mer forberedt i år enn jeg var i fjor.

Hva er en ekstra utfordring med å spille slagverk, som mange ikke vet om?

ÅSE MARIE: Resten av orkesteret har med seg instrumentet sitt, mens vi kommer til et lokale og så er instrumentene allerede der. Vi fremfører ofte på fremmede instrumenter. Det er ikke så mye man kan gjøre med det. Vi har med egne køller, men ellers må du gjøre det beste ut av instrumentene som er der.

Det hjelper å ha spilt sammen siden man var små. Særlig når man er de to eneste på slagverk i år. Foto Magnus Skrede

Tekst: Øyvind Hamre