Høstseminaret 2023
Hvordan ser et ideelt løp ut fra barneskole til ferdig utdannet? Hva sier den nyeste forskningen om hvilke behov som må dekkes? Dette var to av spørsmålene på årets høstseminar. Se klipp her.
Skinner gjennom orkesteret
Oboen har en unik klang som bærer godt gjennom orkesteret. Den fungerer som bindeleddet mellom blåserne og strykerne. Det finnes knapt noe annet instrument som har så mange og så fine soloer som oboen.
Tsjajkovskijs 4. symfoni, årets verk på Ung Filharmoni, er intet unntak. Det er en stor oppgave for oboistene, og var blant annet det verket som gjorde at årets obo-instruktør skjønte at han ville bli orkestermusiker.
Instruktøren heter Sigurd Greve (28). Han var nylig solo-oboist i Bergen Filharmoniske Orkester, og har akkurat fått jobb som oboist i Oslo-filharmonien.
Setter tonen
Det første Greve nevner da vi spør han om oboens ansvarsoppgave, er at den gir stemmetonen.
– Før prøver og konserter reiser konsertmesteren seg opp. Deretter spiller oboisten en A som resten av gruppen stemmer instrumentene etter. Den skal være i perfekt tonehøyde på 442 hertz, sier Greve.
Det er egentlig oboens minste oppgave. Treblåserne står for mye ekspressivitet og karakter, og oboen har en helt uunnværlig rolle i gruppen.
– Solo-oboister får gjerne mye ansvar for å forme musikken, de blir gjerne tildelt en slags uoffisiell rolle som bindeleddet mellom konsertmesteren og blåserne, sier Greve.
Har stor innflytelse
Sigurd Greve har alltid tenkt på solo-oboen som en veldig kammermusikalsk plassering, hvor man må kunne kommunisere med dem rundt seg. Samtidig må man lytte og fange opp musiseringen som skjer i resten av orkesteret.
– Oboens interpretasjon får gjerne mye innflytelse. Oboistene etablerer artikulasjon, tonelengder og dynamikk som andre følger, sier han.
I tillegg spiller oboen en masse soloer. I årets verk på Ung Filharmoni, Tsjajkovskijs 4. symfoni, trår oboen inn etter hundre takter med pizzicato og avbryter med en solo-melodi.
– Oboen får ofte de fine, store temaene. Det går langt tilbake: Fra og med Beethoven er det nesten unntaket at det ikke er store obo-soloer i symfonier. Oboen får virkelig skinne i orkesteret, sier han.
LES OGSÅ: Mitt Øvingsrom – Sigurd Greve
Undervurdert
Even Fredheim (19) er en av de to oboistene på årets Ung Filharmoni. Han mener oboen er et undervurdert instrument: Det er få, om ingen, i orkesteret som har flere nydelige soloer.
– Det er mange viktige og vakre soloer som er skrevet for obo. I tillegg er det ikke så mange av oss, så vi får mange muligheter til å spille, sier han.
Den andre oboisten er Knut Nes Panengstuen (20). Foruten om oboens lederrolle blant blåserne, trekker han frem klangen som noe særegent for oboen.
– Det er en unik klang som ligger ganske høyt i registeret, så den høres godt i orkesteret. I tillegg kan man få en helt personlig klang når man lager sine egne rør, sier han.
Et hav av muligheter
De fleste blåsere i Norge har bakgrunn fra korps. En utfordring er at det er få som spiller obo i norske korps. Det gjør rekrutteringen vanskeligere.
– Der har vi, som spiller dette fantastiske instrumentet, et ansvar for å gå ut og misjonere og fortelle om muligheten. Det er ingen grunn til at barn ikke kan spille det, sier Sigurd Greve.
De har alle tre erfaring fra andre blåseinstrumenter, som saksofon og blokkfløyte. Mange som begynner på obo kommer fra et annet instrument.
– Det er masse muligheter med ulike ensembler, blåsekvintetter og orkestre. I tillegg til at oboen passer perfekt i korps, sier Panengstuen.
– Ja, så hvis noen interesserte leser dette, så søk obo! sier Greve.
Tekst: Øyvind Hamre
– Den beste orkesterskolen
Eivind Aadland er en av Norges fremste dirigenter.
Han var kunstnerisk leder i Trondheim symfoniorkester i syv sesonger fra 2004, og dirigerer jevnlig orkestre over hele kloden, blant annet symfoniorkestrene i Melbourne, Stuttgart, Helsinki, Tokyo og Seoul.
I år er Aadland dirigent på Ung Filharmonis sommersamling. Det er en oppgave som er både givende og krevende: Han skal få orkesteret til å synge sammen.
Forstørret kammermusikk
I løpet av en uke skal deltakerne i Ung Filharmoni både lære et verk og lære noe om å spille i et orkester. Blant deltakerne er det varierende hvor mye erfaring man har.
– Som dirigent må jeg være krevende på detaljer, men ikke gjøre folk redde for å spille. Jeg må være både streng og inspirerende. Jeg må finne en god balanse hvor ungdommene synes det er gøy å spille og at vi føler det blir bedre fra dag til dag, sier Aadland.
Han mener den viktigste lærdommen er at orkesteret er en form for forstørret kammermusikk. Han mener det er verdifullt å ha spilt kammermusikk før man spiller i et symfoniorkester.
– Samtidig som man spiller vanskelige stemmer, må man høre hva de andre instrumentgruppene gjør. Det er krevende. Kammermusikk er den beste orkesterskolen man kan ha, det lærer deg å lytte til de andre, sier han.
Fenomenal fremgang
Eivind Aadland mener ungdomsorkestre har noen helt særegne kvaliteter. Særlig trekker han frem energien som oppstår i det første møtet musikerne har med en Tsjajkovskij-symfoni.
– Det er så herlig musikk og noe vi elsker gjennom hele musikerlivene våre. Det er gøy å bli minnet på det første møtet. Selv om vi blir gamle og garvede, så forsøker vi å beholde inspirasjonen fra det aller første møtet, sier han.
Aadland beskriver det som utrolig gøy å jobbe med Ung Filharmoni. Særlig mener han det blir helt fenomenalt når orkesteret våger å slippe energien løs.
– Det har vært en utrolig fremgang fra første til andre prøve. Det er fint å se hvor fort de finner sin plass i den fantastiske helheten som et symfoniorkester er, sier han.
LES OGSÅ: Spilte på verdens største instrument.
Test dirigering!
Når det gjelder råd til unge musikere, har Eivind Aadland to tips. Det første handler om samspill med andre.
–Spill så mye kammermusikk som mulig. Kvartett, kvintett, strykeorkester, blåseorkester. Det lærer deg samspill, sier han.
Det andre dreier seg om dirigering. Aadland mener alle burde teste å dirigere hvis de har interesse for det.
– Oppsøk et dirigentprogram, ta et kurs. Det er interessant for alle som har et orkesterinstrument. Man får ny innsikt i hva dirigentens rolle er og hvor mye dirigenten kan vise bare med hendene, sier han.
Aadland sier vi har gode muligheter i Norge for både å teste og for å videreutvikle dirigeringsferdigheter – noe som ganske uvanlig i utlandet.
– Dirigering er ikke så mystisk, det er gøy. Prøv det, sier han.
Tekst: Øyvind Hamre
Eksempel på dirigentprogrammer:
– Ga meg en vei videre
Edvard Grieg, Festspillene og Bergen Filharmoniske Orkester – når det kommer til klassisk musikk, er Bergen en by med en meget rik historie.
De siste årene har Unge Talenter Bergen gitt unge strykertalenter et tilbud om ekstra undervisning. Programmet, i regi av Barratt Due, gir motiverte elever ekstraundervisning, samspill, teori og møter med mer erfarne musikere.
Camerata Bergen er en alumnikonsert for å feire hva programmet har oppnådd. 12 tidligere elever danner kammerorkester sammen med 12 nåværende musikere. Resultatet ble en storslått konsert i Universitetsaulaen i Bergen under Festspillene, og en feiring av musikkmiljøet i Bergen.
Ny dirigent
Rasmus Hella Mikkelsen har vært med på Camerata Bergen to ganger tidligere. I år har 25-åringen fra Bergen imidlertid fått en ny oppgave: Dirigent.
– Det er jo en annen rolle enn jeg har hatt tidligere. Jeg kjenner mange av musikerne godt, så det blir en litt spesiell situasjon. Jeg går fra å spille med dem, til å dirigere dem, sier Hella Mikkelsen.
Han mener det er forskjellige roller, men som egentlig handler om å gjøre det samme: skape musikk og spilleglede. En av de nye oppgavene var å velge programmet. I år står blant annet Griegs Strykekvartett i g-moll og Leos Janáceks Suite for strykeorkester. Sistnevnte er et verk med en spesiell betydning.
– Jeg tenkte nøye gjennom hva vi har gjort før og hva som kunne passe fint. Verket av Janáceks har mange av oss spilt sammen for 12 år siden. Det er spesielt å spille det igjen på denne konserten, sier Hella Mikkelsen.
| LES OGSÅ: – Hvem er sjefen? Solisten eller dirigenten?
Helt avgjørende
Mikkelsen har selv gått gradene i Unge Talenter Bergen. Han var blant den første generasjonen, og for ham ble det et avgjørende tilbud.
– Det skjedde da jeg var i en brytningsfase om jeg skulle satse på klassisk musikk eller ikke, og det ga meg en naturlig vei videre til å utvikle meg som musiker. Det føles fint å gi noe tilbake til det som dirigent, sier han.
For tiden studerer han på NMH og er en del av Dirigentløftets eliteprogram, Dirigentforum. Samspillet med gamle studiekamerater og nye fjes synes Hella Mikkelsen er to høydepunkt.
– Det er fantastisk å komme hjem til Bergen og Festspillene. Vi er jo spredd rundt i hele Norge og verden, og da føles det fint å komme hjem og spille sammen. Det vekker gode minner, sier han.
Holde tradisjoner i live
Solisten på konserten var ingen ringere enn Amalie Stalheim. Cellisten fra Bergen har skapt seg et navn internasjonalt de siste årene, og vender nå tilbake til hjembyen for å spille med unge bergensmusikere.
– Det er gøy å samle en gjeng på tvers av aldersgrupper. Musikken binder oss sammen som individer, og vi har alle en felles musikkarv. Alle har en kobling til Festspillene, Bergen og musikklivet i Bergen, sier Stalheim.
| LES OGSÅ: Ti år med bergenstalenter i samspill
For Stalheim er det viktig å gi muligheter til unge, fremadstormende musikkstudenter. Hun har også startet en egen mentorordning, Klassisk Link, i samarbeid med Festspillene.
– Det er viktig å kombinere både ny og gammel musikk, og eldre og unge musikere, for å holde tradisjonen og musikkarven i live. Og ikke minst den bergenske musikkarven, sier hun.
En fra den yngre generasjonen er cellist Lars Sellevåg Osnes (15). Han beskriver Camerata Bergen som både spennende og lærerikt.
– Det skjerper meg og gir ny motivasjon til å utvikle meg. Det er inspirerende å spille med folk som har kommet fra det samme stedet som deg og utviklet seg til flinke musikere, sier han.
Tekst: Øyvind Hamre
Fakta om Camerata Bergen
- Camerata Bergen er et orkester satt sammen av nåværende og tidligere elever ved Unge talenter Bergen i forbindelse med Festspillene i Bergen.
- Orkesteret ble ledet av Rasmus Hella Mikkelsen og hadde Amalie Stalheim som solist.
- Forberedelsene har vært gjort i Bergen med ein øvingshelg i forkant og øvelser dagene før konserten.
- Prosjektet er et samarbeid mellom Senter for talentutvikling, Bergen Kulturskole, Festspillene i Bergen, musikklinjen på Langhaugen videregående skole og Barratt Due musikkinstitutt.
- Prosjektet er støttet av Sparebankstiftelsen DNB – Dextra Musica.
– Hvem er sjefen? Solisten eller dirigenten?
Hver gang en musiker setter seg foran et verk, må det tas en beslutning: Hvordan skal jeg spille notene?
Noen ganger kan man se til tidligere innspillinger av verket, andre ganger kan man lene seg på tradisjonelle ideer om hvordan verket skal spilles.
Tidligere har vi skrevet om at i musikkutdanningen lærer man ofte å være tro mot komponistens intensjoner. I sitt foredrag på Strykerkonferansen, koblet Tanja Orning dette til et verkbegrep som har etablert seg de siste hundre årene – der utøveren bare skulle være et gjennomsiktig vindu til verket.
| LES OM FOREDRAGET HER: Den nye klassiske musikken
Hva skjer når utøveren tar verket i egne hender? For fiolinist Sara Övinge løsnet alt da hun innså at hun kunne velge tolkningen selv.
Mens den legendariske pianisten Glenn Gould (1932-1982) skapte musikkhistorie gjennom å finne en radikal nytolkning – mer om det senere.
Fikk en åpenbaring
Det Sara Övinge savnet i utdanningen sin, var en åpenhet til forskjellige måter å fremføre et verk på. Det kom til et bristepunkt, da hun studerte i London hos Mark Messenger ved Royal College of Music.
– Jeg opplevde at jeg hadde tunnelsyn. Jeg snakket mye med læreren min, fordi jeg følte aldri at jeg passet inn. Jeg stilte hele tiden spørsmål ved hva jeg skulle spille og hvordan. Til slutt sa jeg: Det føles som om jeg sitter fast i en boks. Jeg vil slippe ut, forteller Övinge.
Samtidig som hun sa det, forstod hun at boksen var noe hun hadde laget selv. Hun opplevde et sterkt øyeblikk der hun oppdaget hva hun egentlig ville.
– Jeg skulle ønske at jeg hadde noen rundt meg som kunne fortalt meg det litt tidligere. Det tok meg utrolig lang tid å finne ut av det selv, sier hun.
Måtte spille som Mendelssohn mente
Andre sjangre, improvisasjon og samtidsmusikk hjalp Övinge med å åpne boksen og finne nye måter å tilnærme seg de klassiske verkene. Det har åpnet tolkningsrommene for henne.
I oppveksten følte Övinge sjelden at hun fikk et personlig forhold til verkene hun spilte. Derimot ble hun ofte fortalt i mesterklasser at hun skulle spille slik Mendelssohn hadde ment at det skulle spilles.
– Det var så mange regler! Så kommer man ut i verden etterpå og begynner å lure: hva var egentlig poenget med alle de reglene? De gjør meg stresset for å spille Bach “riktig”. Men er ikke det viktigste at man føler musikken og uttrykker noe, spør hun.
For Sara Övinge er det viktig at man åpner øynene for at det finnes flere valgmuligheter.
En mulighet er å være trofast til komponistens intensjon, om man kan vite hva det er. En annen mulighet er å velge sin egen tolkning.
– Jeg kan velge akkurat selv hvordan jeg skal spille verket. Det er fantastisk, sier hun.
Legendarisk kontrovers
Å finne en original tilnærming er noe av det våre største fortolkere gjør best. Men det kan ofte føre til kontroverser, særlig om ikke alle er enige i tolkningen.
I 1962 skulle den store pianisten Glenn Gould spille Brahms’ Pianokonsert i D-moll med dirigenten Leonard Bernstein og New York-Filharmonien. Uken før gjennomgangen ringte Gould til Bernstein.
– Han ringte meg og sa: «Jeg har noen overraskelser til deg». Gould hadde nye ideer om tempoet i verket og ville forberede meg, fortalte Bernstein senere.
Idet Glenn Gould ankom øvelsene, la han frem tre uvanlige tempi for orkesteret. De var så saktegående at den første satsen alene tok like lang tid som hele konserten vanligvis tok.
Mange av musikerne i New York-Filharmonien var skeptiske, men samarbeidet velvillig på Bernsteins oppfordring. Det var en krevende fortolkning som var utmattende å spille. Det var ikke gitt at dirigenten Bernstein skulle gi opp den kreative kontrollen. På konserten tok han selv opp temaet.
– Hvem er sjefen? Solisten eller dirigenten? Svaret er selvfølgelig, noen ganger den ene, noen ganger den andre. Men de greier alltid å oppnå en enhetlig opptreden sammen, sa Bernstein.
Mye av kontroversen dreide seg om Leonard Bernsteins kommentarer – det virket som han fraskrev seg ansvaret for den radikale tolkningen han var uenig i. Selv mente han at det handlet om å advare publikum om hva de skulle se, og gi Gould æren som opphavsmannen.
Hver eneste opptreden kan sies å være en personlig tolkning, men iblant går ens tilnærming på bekostning av andres. Glenn Gould og Leonard Bernsteins samarbeid viser viktigheten av å spille på lag – og hvor spennende resultater det kan føre til. Opptredenen var kontroversiell i sin tid, med delte meninger blant kritikerne, men har i ettertid blitt stående som en ikonisk konsert.
Notasjon og intensjon
En som lenge har hatt sterke meninger rundt dette, er fiolinist og komponist Henning Kraggerud. Etter mesterklasser pleier han ofte å sende artikler til frustrerte studenter som aldri har hørt noen nevne disse temaene før.
– Mange har de beste hensikter når de ber musikere respektere komponistens intensjoner, og forveksler notasjon med intensjon. De er ofte sørgelig uvitende om at samme komponister i brev gir utøvere enormt stor frihet, og at notasjon selvsagt bare er et hint om en av uendelig mange muligheter, sier Kraggerud.
Det er sin egen stemme man ikke må svikte som utøver, ifølge Kraggerud. Det er ikke en god nok grunn å spille nøyaktig som i notene, bare fordi det er trykket svart på hvitt.
– Som all annen frihet, er kunstnerisk frihet noe man må gripe selv om den tilsynelatende står i strid med komponistens direktiver. Man bør alltid ha en ærlig, emosjonell grunn bak enhver tolkning. Da kan man ta ansvaret for musikken selv og ikke legge skyld på komponisten, sier han.
En medskaper
Henning får støtte av broren sin, fiolinist og pedagog Alf Richard Kraggerud. Han mener at mangfoldet er på vei tilbake i tolkninger og uttrykk.
– Musikk er så mye mer enn å lese et «kart» for deretter å forsøke å gjengi dette så nøyaktig som mulig. Musikk er et levende språk. Spontanitet og det uforutsigbare er en del av kunsten. Den kan derfor ikke planlegges eller reduseres til utelukkende å gjengi notebildet så korrekt som mulig, sier han.
Alf Richard Kraggerud mener at utøveren er en medskaper, og ikke en kartleser. Men man behøver likevel å gjøre hjemmeleksa si.
– Innstuderingsarbeidet består også av å finne og oppleve hvilke muligheter verket innbyr til, hvordan det best formidles, fortelles og kommuniseres, sier han.
Du kan lese mer om konserten og kontroversen her, i Leonard Bernsteins egne ord.
Her kan du høre opptredenen fra 1964 og Bernsteins tale på Spotify.
Tekst: Øyvind Hamre
Hvordan gjør vi elevene gode sammen?
I februar inviterte Senter for talentutvikling til Strykerkonferansen 2023. Gjennom foredrag, panelsamtaler og intervjuer satt vi lys på hvordan vi kan gjøre eleven god sammen, hvordan man kan bruke improvisasjon aktivt i undervisning og hvilket repertoar vi lærer unge musikere.
Her er en oppsummering med videoklipp.
Grieg og Svendsen i romantikkens tolkningstradisjon
Etter en 13 minutters introduksjon til konferansen fra Anders Hall Grøterud om Senterets blikk på talentutvikling innen klassisk musikk fikk årets deltakere nyte et engasjerende første foredrag av bratsjist og pedagog Are Sandbakken.
– Hva er det egentlig vi har drevet med i noen generasjoner nå? sier Are midt i foredraget sitt.
Han har undersøkt hva som har skjedd med den klassiske romantiske spillestilen opp igjennom historien. Her får vi både høre, se og delta på eksempler som viser at vi muligens har misforstått hvordan vi skal lese og spille romantisk musikk. Dagens musikere føler en forpliktelse til å følge tempoanvisningene, mener han, men med ulike historiske musikkeksempler demonstrerer Are hvordan man kan tolke det notene sier slik som Grieg og Svendsen gjorde det. De hadde en mer agogisk eller talenær tilnærming til notene. Man skulle spille fritt og ikke for presist, noe som gjorde musikken mer levende og organisk. Ikke en frase skulle være lik.
I boken «About conducting» får vi lese R. Wagners morsomme og kritiske tanker om dirigering og interpretasjon. Han var uten tvil en musiker som promoterte rubatostilen. I en setning om forståelsen av fleksible tempi får vi oppsummert et av de viktigste poengene: «Et hvert tema skal ha sitt eget tempo selv om ingen tempoforandring er notert…rytmen må leve slik som i talespråket, og alt må gjøres på en organisk måte slik at det skapes en logisk og enhetlig form»- Wagner
Are utbroderer om virkningskraften av å tolke musikk i den opprinnelige romantiske tradisjonen og med det inspirerer han salens musikere til å delta i det han kaller for «rubatorevolusjonen». Den går ut på at vi skal musisere og være medskapende for å skape mer liv og frihet i det vi spiller. Og ved hjelp av det han kaller Rubatoens urformel lærer vi oss hvordan vi kan lese musikk igjennom romantikkens tolkningstradisjon:
Når vi har en frase på for eksempel fire takter eller fire slag er elementene slik: 1. presentasjon, 2. går melodien litt på, 3. går man enda mer på og 4. litt mer tilbakelent.
Med denne formelen kan vi leve opp til at «ingen takter skal være like» i tråd med romantikken rubatotradisjon.
Se hele foredraget her (følger etter introduksjonen):
Improvisasjon
Improvisasjon var et av temaene vi tok for oss på Strykerkonferansen. Her fikk Henning Kraggerud, Ingerine Dahl og Tanja Orning fortelle om sine innfallsvinkler til improvisasjon, og hvorfor det er viktig å lære elevene dette tidlig.
| LES OM INNLEGGENE HER: Den nye klassiske musikken
Se innleggene her:
Å øve på å øve
Viktigheten av gode forberedelser er det Eivind Ringstad trekker frem for å få til en god øvingsøkt. Gjennom tenårene og i studieårene har han lært at hvis han lager en mental øvingsplan over hva han skal øve på, så går øvingen mye lettere og blir mer effektiv.
I perioder kan det være tungt å øve om man ikke har motivasjon og at det tyngste ofte er å pakke opp instrumentet, men når du først er i gang går det som regel bra og man kan holde på lenge, om man har tid. Tid er ofte en av de store utfordringene i en travel hverdag som ung musiker. Derfor har han et råd til alle unge musikere som får dårlig samvittighet av å ikke få inn alle timene man skulle ønske. Det er bedre å øve kort og motivert enn å øve flere timer ustrukturert og umotivert. Du rekker mye på en effektiv time om det er all tiden du har.
Det er også flere måter å øve på. Å gjøre research av musikken og musikere har blitt en del av øvingen som Eivind gjør mer og mer av. Å ha forståelse for historien gjør at innstuderingen av ny musikk går fortere.
Se Eivind Ringstads intervju her:
Å lese om øving er også noe Alf Richard Kraggerud snakker varmt om. Du blir god til å øve om du vil det. Hvis du er nysgjerrig og tester ut nye ting vil du snappe opp info over alt, og så kan du skrive ned de ekstra kloke tingene. Alf bruker ofte humor med sine elever for å inspirere og motivere og har sagt «Du skal få lov til å øve mer» med glimt i øyet.
Han mener også at det er viktig å øve opp Det indre gehøret, at man hører hvordan tonen låter før man trykker det. Å øve grunnteknikk veldig sakte er effektivt, mener Eivind. Da passer det med et av tipsene til Alf: «Tiden går fort når man øver langsomt».
Se bidraget til Alf Richard Kraggerud her:
Hvordan gjør vi elevene gode sammen?
For å sette lys på hvordan vi kan samarbeide om å gjøre elevene gode hadde vi en panelsamtale med Alf Richard Kraggerud, Berit Cardas og Are Sandbakken, moderert av Anders Hall Grøterud.
Her kom blant annet viktigheten av å heie på de pedagogiske ildsjelene og samfunnsengasjerte musikere fram. Et annet poeng som ble satt lys på var hvor viktig det er å skape en «vi-følelse» i hele det kulturelle feltet uavhengig av nivå og ikke bare heie på solistene. For å få til dette må man ha gode samarbeid mellom lærere og skreddersy løpet til den enkelte eleven.
Se hele panelsamtalen her:
Juniorsolistene
Dag to på Strykerkonferansen ble startet med et musikalsk innslag fra Juniorsolistene under ledelse av Alex Robson. De spilte Nikos Skalkottas 5 Greske danser: 1.sats – Epirotikos og Ottorino Resphigis Antikke danser, Suite 3, 4.sats Finale – Passacaglia.
Hvordan skapes et godt strykermiljø?
For å sette tonen for hvordan et godt strykermiljø skapes fikk vi høre unge strykere sine tanker om dette temaet.
Hør hva de tenker om å spille strykeinstrument, miljøet sitt og svare på et vanskelig dilemma her:
Marit Laugen er produsent ved Lørdagsskolen i Trondheim. I sitt innlegg forteller hun hvordan de organiserer de ulike musikktilbudene i Trondheim og hva de gjør for å skape et godt miljø hos dem. Stikkord der er aktiviser foreldrene, spis sammen og spill med de som er bedre enn deg.
Se hele innlegget til Marit Laugen her:
Olav Stener Olsen fra Unge talenter Bjergsted i Stavanger trekker fram hvordan kammermusikk utvikler elevene musikalsk, teknisk og sosialt. Han tror også at et nøkkelelement for et godt miljø er å fokusere på det sosiale ved å få de til å spille sammen så tidlig som mulig og å finne passende repertoar for besetningen.
Se innlegget til Olav Stener Olsen her:
Hvordan skapes et godt strykermiljø?
For å runde av temaet strykermiljø hadde vi en panelsamtale med Per Gisle Haagenrud, Randi Birkeland, Marit Laugen, Olav Stener Olsen og Berit Fonnes, som alle representerer ulike deler av landet.
Noen av punktene som kom fram her var at ledelsen må tilrettelegge for utvikling, vi må ha rause lærere og vi må gi så mange som mulig verktøy for å delta i samspillsgrupper.
– Jeg er veldig glad for å spille et instrument som er mye bedre når man spiller med andre. Jeg opplever at det å utøve musikk er en unik måte å være sammen med andre mennesker på som jeg ikke klarer å finne noe annet sted i livet. Det er en enorm oppgave vi har å kunne gi så mange som muligheten til å bli med på det, sier Berit Fonnes, koordinator for Unge talenter Nord.
Se hele panelsamtalen her:
Veien til Banff-konkurransen
Hva kan man lære av å delta på en kvartettkonkurranse? Hvordan forbereder man seg på best mulig måte? Dette var noen av spørsmålene Edvards Erdal fikk om det å delta på Banff-konkurransen med Opus13. Med i samtalen var også Bjørg Lewis som var mentor for Opus13 i forkant og under konkurransen.
– Vi var egentlig ikke så veldig fan av konseptet konkurranser. Vi føler det skaper kunstighet rundt det vi driver med, sier Edvard Erdal.
Hør hva som fikk de til å endre mening her:
Hvilket repertoar lærer vi unge strykere?
For Sara Övinge har det å improvisere og spille samtidsmusikk åpnet nye dører og frigjort henne fra alle reglene man har i klassisk musikk. Hun skulle ønske at noen hadde fortalt henne tidligere at det er lov å spille ting utenfor boksen.
– Alle er jo helt unike, så derfor er det rart at alle skal spille det samme, sier hun.
Se videoen vi lagde med Sara Övinge i forkant av Strykerkonferansen her:
En motpol til Övinge er Kari Ravnan, pedagog og cellist i Oslo-filharmonien. Hun mener at repertoarvalg skal være byggeklosser for ferdigheter. Her er timing på repertoar essensielt for motivasjonen og utviklingen til eleven. Hun mener at i aldersspennet 12-19 år er det viktig å spille mye og variert basisrepertoar for å komme inn på den skolen elevene ønsker.
Se innlegget hennes her:
Repertoartemaet ble avrundet med en panelsamtale med Olav Stener Olsen, Kari Ravnan, Bjørg Lewis og Per Gisle Haagenrud, moderert av Anna Rødevand.
– Det er dessverre ingen som har telt hvor mange klassiske stykker det finnes. Men det er noen som har forsøkt på et estimat, og de tallene spriker fra 3-100 millioner verk. Mengden er så stor at man ikke rekker å høre det og i hvert fall ikke spille det, så her må det velges, åpner Anna Rødevand panelsamtalen med.
Hvordan er prosessen når man velger repertoar som lærer? Skal eleven være delaktig i repertoarvalget? Hvordan påvirker prøvespill repertoarvalget? Dette var blant spørsmålene som ble diskutert.
Se hele panelsamtalen her:
Musikerne, bransjen og samfunnet
Utdanner vi musikere i takt med det arbeidsmarkedet vi har i dag? Dette er et av spørsmålene Sigrid Røyseng, professor i kultursosiologi ved Norges musikkhøgskole, har stilt seg i forbindelse med forskningsprosjektet sitt som har resultert i boken «Musikerne, bransjen og samfunnet».
Musikkbransjen har undergått store endringer på kort tid. Digitalisering på godt og vondt, rask internasjonalisering og stor konkurranse i tillegg til større forventninger om å være entreprenører er noen av de sidene ved musikkbransjen som omtales i boken og foredraget.
– De musikerne vi snakket med forteller at utdanningen de hadde var musikalsk smal, mens yrkeslivet de har er musikalsk bredt. Så det er et misforhold mellom hva slags musikk man jobbe med under utdanningen og hva slags musikk man jobber med etter utdanningen, særlig innenfor det klassiske, forteller Sigrid Røyseng om et av funnene i forskningsprosjektet.
Se hele foredraget her:
Fakta om Strykerkonferansen
- Strykerkonferansen avholdes årlig av Senter for talentutvikling.
- Dette er den femte strykerkonferansen som blir arrangert.
- Målet er å samle pedagoger, fagpersoner, utøvende musikere og ledere med stort engasjement for talentutvikling, til faglig påfyll og kunnskapsdeling om morgendagens strykere.
- Rapporter og artikler fra tidligere konferanser finner du her.
En helg full av Mestermøter
De siste seks årene har Senter for talentutvikling arrangert mestermøter rundt i landet, med støtte fra Dextra Musica og Talent Norge. Målet er at unge musikere skal få utvikle sitt talent der de bor, og bli inspirert av møter med etablerte utøvere.
En stor del av verdien ligger i at ferdighetene man tilegner seg på denne måten kan ikke undervises, men må erfares for å læres.
Den første helgen i februar inviterte Dextra Musica ensembler fra Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand til søndagsmatiné på Sentralen i Oslo, i forbindelse med utstillingen Mestermøter på Nasjonalmuseet. Det ble et møte med landets ypperste strykerensembler man sent vil glemme.
Improviserte seg trygg
Maxim Osadchuk (13) fra Tromsø fikk en stor oppgave på konserten: være solist sammen med Ingerine Dahl, fiolinist i Stavanger symfoniorkester og ansvarlig for mestermøtene i ishavsbyen.
På konserten spilte mester og lærling sammen som solister.
– Det var en fin opplevelse å spille side om side med en voksen, profesjonell musiker. Jeg har lært masse av henne gjennom besøkene i Tromsø, sier Osadchuk.
Det er ikke første gang han er solist. Noen uker tidligere hadde han debutert med UngSy-orkesteret hjemme i Tromsø som solist. Da var mestermøtene med Ingerine Dahl og de andre musikerne til god hjelp.
– Det har hjulpet meg veldig med samspill. Mestermøtene er alltid veldig kreative, vi driver mye med improvisasjon. I begynnelsen er det skummelt å spille fritt, tør jeg egentlig å gjøre dette? Men når man begynner, går frykten vekk og man blir tryggere. Timene med Ingerine gjorde det lettere å opptre, sier han.
| LES OGSÅ: Vi trenger alle
Til sammen har det blitt over 130 mestermøter de siste seks årene, der noen av landets dyktigste musikere har besøkt unge talenter i Bergen, Trondheim, Tromsø, Stavanger og Kristiansand.
I en fullspekket helg i Oslo så man tilbake på alt som er oppnådd og fikk inspirasjon til nye retninger fremover. I tillegg til søndagsmatineen, der hvert ensemble fikk spille, var alle musikerne med på en stor Livskraft-konsert ledet av Henning Kraggerud dagen før, der mesterne med Dextra-instrumenter spilte sammen med sine «svenner» fra regionene i et stort Mestermøte-orkester.
Gjør kammermusikk til skuespill
Cellist Jonatan Barratt-Tolo (19) var en av dem som tok turen fra Stavanger og programmet Unge talenter Bjergsted for en helg full av musikalske opplevelser.
Med seg i bagasjen hadde han en fascinasjon for alternative måter å fremføre. Barratt-Tolo har blitt inspirert av Vertavo-kvartetten, som har besøkt Unge talenter Bjergsted som en del av Mestermøtene.
– Det er en opplevelse å spille med dem. De trekker inn drama-tilnærminger og er nesten som skuespillere når de spiller kammermusikk, sier han.
– Det er en opplevelse å spille med dem. De trekker inn drama-tilnærminger og er nesten som skuespillere når de spiller kammermusikk, sier han.
Denne fascinasjonen var noe han kunne bygge videre på i Oslo i møtet med Mestermøte-orkesteret, ledet av Henning Kraggerud.
– Kraggerud er dyktig på formidling, det er kult hvordan han får alle musikerne til å spille helt ut, sier han.
Barratt-Tolo påpeker at i orkestre er det ofte musikken som skal være i sentrum, ikke musikerne. Kraggerud derimot, ønsket å få alle frem i lyset.
– Han ville at hver musiker skulle skinne og bringe sin egen del til musikken, sier Barratt-Tolo.
Høydepunkt
Etter å ha spilt med orkesteret, fikk musikerne fra Unge talenter Bjergsted mulighet til å lære mer i en privat mesterklasse med Henning Kraggerud.
For fiolinist Ariana Samiei-Rad (16) ble dette helgens soleklare høydepunkt.
– Det ble en av de beste mesterklassene jeg har hatt. Kraggerud har en energi og en tankegang som ikke mange musikere har. Han forteller historier med det han spiller og får oss inn i en helt egen verden, sier hun.
Blant annet danset de som en del av oppvarmingen, og fokuserte på følelsene for å gjøre musikken til noe eget. Konserten på Nasjonalmuseet med Mestermøte-orkesteret var også en stor opplevelse.
– Jeg får en boost på å fortsette med musikken. Det er gøy og inspirerende å være sammen med folk som deler din lidenskap, sier Ariana Samiei-Rad.
Skaper glede
Musikere kom fra hele landet for å delta i Mestermøte-orkesteret, som skjedde i forbindelse med Nasjonalmuseets utstilling og konsertserie “Mestermøter”. Dagen etterpå var det også en konsert på Sentralen, hvor ensembler som er en del av Senter for talentutviklings mestermøter opptrådte.
Det ble, med andre ord, dobbelt opp med mestermøter denne helgen.
| LES OGSÅ: Oversikt over sommerkurs 2023
Gustas Petrikas (17) og Martinius Kristensen (18) hadde tatt turen fra Kristiansand for å spille med Mestermøte-orkesteret. De beskriver helgen med ett stikkord: glede.
– Det er fint å se igjen venner og ha det gøy med å skape musikk sammen. Fokuset har ikke vært å være profesjonell, heller å skape glede, sier Petrikas.
Lea Von Hofacker (19) hadde kommet fra Bergen, der hun er en del av Unge talenter Barratt Due. Hun er enig med sine orkesterkolleger fra Kristiansand.
– Det er fint å møte folk fra hele landet, og føle på at man er en del av et større miljø, sier hun.
Tekst: Øyvind Hamre
Fakta om Mestermøter
- Mestermøter er et tiltak fra Senter for talentutvikling, støttet av Sparebankstiftelsen og Talent Norge, der noen av Norges dyktigste klassiske musikere besøker unge talenter der de bor.
- Mestermøter skjer i samarbeid med regionale talentmiljøene i fem store regioner og skjer i Tromsø, Trondheim Bergen, Stavanger og Kristiansand.
- Møtene arrangeres inntil fem ganger hvert skoleår, der elevene får oppfølging og mestermøte-musikerne som får fulgt elevenes utvikling over tid.
- Mestermøtene i regi av Senter for talentutvikling tilbys hovedsakelig til unge strykere, men det er også jevnlige mestermøter innen klaver og blås.
- Blant musikerne som deltar er: Ida Klokk-Bryhn, Ingerine Dahl, Henninge Landaas, Liv Hilde Klokk-Bryhn, Elise Båtnes, Audun Sandvik, Louisa Tuck, Atle Sponberg m.fl.
- I februar 2023 ble det avholdt en utstilling på Nasjonalmuseet, kalt Mestermøter, som deler navn og noen involverte med Senter for talentutviklings tiltak. I denne forbindelse ble det invitert ett strykerensemble fra hver region til å være med på Livskraft-konserten ledet av Henning Kraggerud og en egen Søndagsmatinè på Sentralen eksklusivt for regionsensemblene.
Den nye klassiske musikken
– Improvisasjon er grunnleggende for all utvikling. Ikke bare når det gjelder kunst, men enhver ting som har bragt oss videre som menneskehet har til syvende og sist skyldtes improvisasjon.
Det sa Henning Kraggerud, anerkjent fiolinist og komponist, under den årlige Strykerkonferansen i februar. På agendaen stod improvisasjon i undervisningen, et tema som har blitt stadig mer aktualisert de siste årene.
– Enhver samtale vi har i livet, enhver ny idé, er improvisasjon. Egentlig var Einsteins relativitetsteori et plutselig innfall han fikk, som han brukte en del år på å bevise etterpå. Det kom som én enkelt tanke, summen av det han hadde tenkt mange år på forhånd, fortalte Kraggerud.
Høy terskel
Kraggerud mener terskelen for improvisasjon ligger altfor høyt for mange. Han har opplevd at mange lærere kvier seg for å bruke det i undervisningen. Mange tenker det kreves kompetanse eller forkunnskaper.
– Det mener jeg ikke nødvendigvis stemmer. Man kan improvisere hvor som helst, uten noen forkunnskaper og med ethvert instrument tilgjengelig. Eller så kan man synge. Det kan man gjøre allerede første spilletime, sier han.
Kraggerud har testet om noen av elevene hans ikke kan improvisere. Det har han til gode å finne. Det er derimot mange uten erfaring som sier de ikke er gode på det.
– Men hvor god hadde man vært til å spille fiolin hvis man hadde prøvd det syv ganger? Det kan ta tid å bli god, men det finnes ingenting med lavere inngangsterskel enn improvisasjon, sier Kraggerud.
Universell glede
Kraggerud tror gleden ved fri spilling er universell og at den hjelper all annen læring. Han begynner hver spilletime med elevene med 5-10 minutters improvisasjon.
– Da setter jeg meg på piano og begynner å spille åpne akkorder. Imens pakker de opp fiolinen og begynner å improvisere fritt. Noen ganger blir det ultramodernistisk moro, andre ganger blir det romantisk barokkmusikk, sier han.
Han poengterer at dette ikke bruker mer enn den tiden man uansett bruker for å spille seg varm. Det er altså ingen som taper tid, verken læreren eller eleven.
Resultatet, forteller Kraggerud, er at veldig mange har blitt komponister på rekordtid, noe de trodde var vanskelig før.
– Vi har nemlig blitt lært opp til at vi skal sammenligne oss med den sene Bach umiddelbart, og deretter dømme oss selv nord og ned. Men det er faktisk veldig lett å bli komponist. Man trenger egentlig bare bygge videre på noe musikalsk som man liker selv, sier Kraggerud.
Se høydepunktene fra Henning Kraggeruds innlegg her:
| LES OGSÅ: Når alt går galt
Hadde aldri spilt en improvisert note
Tanja Orning er cellist og professor ved Universitetet i Agder og førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole. Hun er klassisk utdannet og spilte ikke en improvisert tone i sitt åtte-årige studieløp. Det var ikke så uvanlig for hennes generasjon, mener hun.
– Jeg elsker klassisk musikk, men som 30-åring fikk jeg en eksistensiell krise. Jeg hadde øvd og øvd, men det føltes meningsløst å øve mot et uendelig estetisk ideal som er helt uoppnåelig, sier Orning.
Hun fant ikke lenger mening i den klassiske musikken. Det ble for mye perfeksjon og for mye verktroskap, altså at komponisten hadde stor makt og det var lite slingringsmonn for musikeren.
De siste tjue årene har Tanja Orning spilt improvisert og forsket på det. Nå er hun ansatt på Universitetet i Agder hvor improvisasjon er blitt et hovedområde. Det er første gang på en høyere musikkutdanning i Norge. Hun lurer på hvorfor improvisasjon forsvant fra praksisen.
Forsvant gradvis
– Tidligere var det vanlig å være komponist og utøver på samme tid. Mange av de komponistene vi kjenner i dag, som Mozart, var også kjent som improvisatører, sier hun.
Men improvisasjonen forsvant gradvis. En av grunnene er at man fikk en større troskap til det man tror var den døde komponistens intensjoner. Mange anser at utøveren bare er et gjennomsiktig vindu hvor verket står i sentrum.
– Dette har med fremveksten av verkbegrep å gjøre og selvfølgelig at notasjonen ble mye mer spesifikk, sier hun.
I dag er det tre områder der improvisasjon er en levende praksis i klassisk musikk. Det første er historisk praksis, hvor man forsøker å etterligne praksis i for eksempel barokken, da man improviserte mye. Det andre er organister som improviserer mye. Det tredje og siste er norske samtidsimprovisatører.
– Det er blitt et stort felt i Norge med mange festivaler og konsertserier viet til dette. Det er et levende og sterkt miljø i Norge. Improvisasjon er jo i stor grad fraværende i klassisk musikkundervisning, men vi ser at dette er i forandring, sier Orning.
Hvorfor er improvisasjon viktig?
Tanja Orning trekker frem flere andre årsaker til at det er viktig i undervisningen:
– Det er et gap mellom studiet og det reelle yrkeslivet for musikkstudenter. Musikklivet etterspør skapende og medskapende musikere. Improvisasjon åpner for nye tolkninger av klassisk musikk, sier hun.
Det hjelper også musikere å finne sitt eget kreative uttrykk og dyrke frem musikalsk individualitet. I tillegg får man større bevissthet og forståelse for byggesteiner i musikk. Noen oppdager også nye klangfarger og teknikker.
– Vi må ikke glemme at samtidsmusikk er vår tids klassiske musikk. Klassisk musikk har alltid vært ledende i sin samtid, sier Orning.
Her kan du se noen av høydepunktene fra Tanja Ornings innlegg:
| LES OGSÅ: Musikkonkurranser i Norge
Improvisasjon i praksis
Så hvordan kan man bruke improvisasjon i gruppeøvinger? Ingerine Dahl, konsertmester i Stavanger symfoniorkester, har funnet tre gode metoder for å improvisere med store grupper.
– For å kunne få godene av improvisasjon, så må man øve med grundig forenkling. Det er en øvelse i å virkelig spille sammen. Som musiker er det så mye teknisk man må ta stilling til, og som gjør det vanskelig å virkelig lytte til det man produserer, sier hun.
For Dahl er målet at gruppen spiller sammen på hver eneste note, frase og pause. Og det må være en utrolig positiv energi i rommet når man jobber med å utvikle ting man ikke er komfortabel med. Ingen vil åpne seg om ikke rommet er åpent og kreativt.
Her er Ingerine Dahls 3,5 øvelser for å improvisere med en stor gruppe:
1. Lydlandskap
Dette er fri spilling i en stor gruppe. Her tar man vekk all vanlig musikkteknikk og spiller uten noter og uten pitch.
Gruppen skal frigjøre seg tanken om at alt skal være skjønnklang, det går an å lage masse lyder på instrumentene som klinger fantastisk, men som ikke er basert på det man har lært.
Alle skal lytte til hva andre spiller og konsentrere seg om en lyd, heller enn å spille en melodi. Elevene tar stilling til hver lyd de produserer: Tilføyer jeg nå? Passer det inn? Hører jeg stemningen vi prøver å skape? Synes jeg det er fint? Skal intensitetsnivået øke eller falle? Hvordan kan jeg påvirke uttrykket? Hvor kommer det impulser som jeg kan spille videre på?
Man skaper musikkeffekter med og uten instrumenter. Alle finner sine favoritter og det er ingen grenser for hva som kan prøves ut av teknikker. Elevene får gjerne spille med “artistisk” uttrykk i bevegelsene, både for moro og trening til konsertfremførelse.
Etter hver øving har Ingerine Dahl og elevene en konsert for foreldrene, med et verk de har laget i løpet av helgen. De finner navn på klangene de prøver å skape og lager et forløp, en historie.
1.5 Sound-cluster
Dette er et alternativ til lydlandskap.
En leder improviseringen og alle følger til punkt og prikke det lederen gjør med buen. Lederen gjør det enkelt, spiller bare en tilfeldig note av gangen. De andre følger strøk, strøkart, timing, dynamikk og intensitet.
Målet er å skape vakre, heftige, triste, hviskende klanger. Fokuset er på å lytte og følge, og det er derfor overførbart til kammermusikk.
2. Canon
– Det er en vits at alle cellister hater Pachelbels Canon fordi det er så kjedelig, sier Ingerine Dahl.
Hvordan kan man få cellisten til å ikke sovne eller ikke spille notene sine på automatikk? Hvordan kan man gjøre det mer interessant? Dahl har funnet denne øvingen:
1. Alle starter med pizzicato.
2. Man lytter til timingen og når det begynner å bygge seg opp til et crescendo, må man ta et valg når man går tilbake til arco. Alle velger selv når de føler for å skifte til arco.
Ettersom man ikke spiller stykket som vanlig, blir man mye mer skjerpet og lytter mer til de andre.
3. Improvisering over bassgang
Her er det en stor fordel å ha en god bassist som kan spille en bassgang. Et morsomt trekk ved denne øvingen er at man kan gjøre det i vidt forskjellige stiler.
Oppgaven: Alle må spille en note. Bare en note.
Poenget her er timingen. I jazz kan man komme inn hvor som helst, det er aldri feil. Så selv elevene som har en stor terskel for å spille alene, føler seg bekvemme med å plassere en note. Man kan se hvordan elevene vokser på denne øvelsen. En perfekt plassert note, det er jo kult.
Når man har vært runden, så tar man to noter. Etter hvert bygger man på med en note til. Så kan man ha en liten jam. Plutselig føler alle at de har noe å komme med. Det trengs ikke mer.
Det er en av mine favoritter. Alle får en følelse av at de får det til, at de er viktige i denne sammenhengen.
Noen av høydepunktene fra Ingerine Dahls innlegg kan du se her:
Tekst: Øyvind Hamre
Når alt går galt
Det har skjedd med de fleste musikere. Enten det er noe smått, som å bomme på en tone, eller noe større, som å få blackout – alle tabber seg ut i blant.
– Hvis man spiller ordentlig godt, så kan det å bomme skikkelig bli sett på som morsomt og spektakulært. At fela satt fast, at noen snubla, det er nesten bare gøy. Og ingen kommer til å glemme den konserten, sier Berit Cardas.
Hun er fiolinist og medlem i den prisvinnende Vertavo-kvartetten. – Det som imidlertid ikke er like gøy, er når du føler deg ute av det gjennom hele konserten, fortsetter hun.
– Det blir nesten som et mareritt som aldri tar slutt. Og for mange er det mye skam i å kjenne på nerver. Det er sånt som gjør at folk slutter. Da skal det mye til for å le av historien etterpå, sier Cardas.
Likevel mener Cardas man ofte kan snu dårlige opplevelser til noe positivt. Mer om det lenger nede i artikkelen.
Vi spurte tre musikere om å dele sin verste konsertopplevelse, og hvordan de taklet det:
Ramlet nesten av podiet
Heming Valebjørg, slagverker i Oslo-Filharmonien.
Jeg har tabbet meg ut noen ganger, men det er særlig en historie som skiller seg ut.
Det skjedde en gang vi gjorde Mahlers 9. symfoni med Jukka-Pekka Saraste, tidligere sjefsdirigent for Oslo-Filharmonien.
Det var en av de første gangene jeg spilte den. Et sted i første satsen er det et parti med en massiv messingseksjon som raser nedover og det kulminerer i én takt som er nesten som et vakuum, før det formelig eksploderer i en tam-tam fortissimo!
Jeg setter tam-tammen så det holder i den stille vakuum-takten. Jeg titter opp og ser Jukka-Pekka nærmest ramle av dirigentpodiet – og så kommer resten av orkesteret inn.
Jeg dro hjem den kvelden og hadde bare lyst til å grave meg ned i et hull og forsvinne. Akkurat denne konserten ble sendt live på NRK og jeg fant frem opptaket da jeg kom hjem. Hvor ille kan dette egentlig ha vært?, tenkte jeg idet jeg hadde roet meg ned og forsonet meg med at det vel er sånt som skjer. Det var helt grusomt og på verst tenkelige sted.
Men det er sånt som skjer. Og hvis det først skal smelle, så får det smelle ordentlig.
| LES OGSÅ: På scenen med Johannes Martens
Strengen røk på direkten
Johan Dalene (22), prisbelønnet norsk-svensk fiolinist som har spilt på BBC Proms og med orkestre over hele verden.
– Det er alltid noe som går galt.
En ting jeg husker godt er en julekonsert jeg spilte for to og et halvt år siden i hjembyen min, Norrköping. Det var en direktesendt TV-sending med tettpakket program med pop-artister og flere andre. Til slutt ble det min tur, og alt gikk fint i begynnelsen.
Men rett før siste del av stykket røk E-strengen min. Om noe sånt skjer under en konsert, kan man vanligvis løpe og bytte, men her var tidsskjemaet så tett. Nesten hele det siste partiet foregikk på E-strengen, så det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg ble stående på live TV og spille uten den viktigste strengen.
Det var ikke så gøy da, men det er morsomt å se tilbake på nå.
Fullstendig blackout
Sara Övinge, fiolinist i Det norske kammerorkester og tidligere 2. konsertmester i Operaen. Hun er også en del av Senter for talentutviklings mesterteam i Tromsø.
– Jeg spilte Bach – Solo E-dur partita med dansere fra Operaen. Jeg var den eneste musikeren.
Vi hadde gjort fire opptredener og jeg begynte å slappe litt av under den femte. Etter å ha spilt halvannen side fikk jeg komplett blackout, jeg husket ikke hvordan stykket fortsatte. Så jeg spilte bare et eller annet, før jeg startet på begynnelsen av stykket igjen. Men da jeg kom til samme sted, fikk jeg black-out på nytt og måtte starte på begynnelsen igjen!
Danserne hadde koreografi som skulle følge musikken min og jeg tenkte: nå må jeg stoppe snart, ellers så spiller jeg altfor lenge. Jeg bare hopper til slutten. Jeg husket en passasje helt mot slutten og begynte å spille det. Det var de siste seks taktene. Etter jeg hadde spilt det 3 ganger, kunne jeg ikke fortsette lenger, det hørtes helt idiotisk ut. Så jeg stoppet å spille, snudde meg sakte rundt og gikk av scenen – mens danserne danset til stillhet.
Det var den absolutt verste opplevelsen min, jeg klarte ikke å redde meg selv inn. Jeg hadde lyst til å forsvinne gjennom jorden. Men alle solister har så mange slike historier. Jeg kjenner en fiolinist som mistet buen under en konsert, den forsvant ut i publikum. Det skjer alle og er ikke verdens undergang.
| LES OGSÅ: – Så mye talent og guts
Det går over
Berit Cardas mener du trenger sans for humor i musikkbransjen, samt gode venner som kan minne deg på hvorfor du holder på med dette. Det gjelder også å snu negative opplevelser til positiv lærdom.
– Om det går dårlig, husk at alt går over. Kan du lære noe av det? Ofte kan en liten endring være nok, sier hun.
Cardas har selv følt på ubehag med å spille. Tidlig i karrieren kunne nervene være så fæle at det dunket i ørene på vei opp på scenen. Nervene har ikke forsvunnet med årene, men hun har blitt bedre på å håndtere dem.
– Med mange konserter på rad blir det mye lettere. For trygghet på scenen er ferskvare, man føler seg aldri bedre enn sin siste konsert, sier hun og legger til:
– Det er ikke slik at jeg ikke har hatt nedturer. Men kjærligheten til å spille er større, fordi den har bygget seg opp over år. Da kjenner jeg at fordelen med å spille er større enn å slutte. Selv på dager der jeg synes jeg spiller dårlig, sier Berit Cardas.
Tekst: Øyvind Hamre
Fra Sandnes til Berlinfilharmonien
Om to knappe måneder skal Eirik Baardsen Haaland være solohornist med kanskje verdens beste orkester.
– Jeg gjorde et prøvespill i desember for Berlinfilharmonien, og skal nå i mars jobbe med orkesteret som solohornist. Å få denne muligheten føles helt utrolig, og selv om det er noe jeg har jobbet mot i mange år, føles det nokså uvirkelig å endelig skulle få prøve meg, sier han.
Det var ikke gitt at han skulle spille der – eller bli musiker i det hele tatt. På Blåserkonferansen i høst fortalte Haaland om da han først kom til Norges Musikkhøgskole.
– Jeg så det var studenter som lå milevis foran meg, og spilte utrolig bra. Det motiverte meg til å jobbe enda hardere, sier han og fortsetter:
– Hvis jeg skal jobbe som musiker, så kan jeg ikke ligge på latsiden. Og uansett om det ikke går, skal jeg i alle fall ha vært den som jobbet hardest på veien, sier han.
Skjellsettende opplevelse
Haaland vokste opp i en korpsfamilie i Sandnes, og alle hans søsken har spilt et blåseinstrument.
– Korpset og fellesskapet der var en viktig arena for meg. Det ga motivasjon til å bli bedre, men hjalp også til å holde ut de årene det kanskje ikke var like gøy, sier han.
Det var ikke ett tydelig øyeblikk der han aktivt bestemte seg for å bli musiker, men én sterk opplevelse har likevel formet Eiriks forhold til musikk. Det kom da han i ungdomsårene spilte 2. horn i Sandnes Orkesterforening. 1. hornisten, Tone Stang Våland, spilte utrolig vakkert og menneskelig og Eirik minnes:
– Da vi spilte Tsjaikovskijs 5. symfoni med den vakre hornsoloen i andre sats, spilte hun så fint at dette den dag i dag er blitt mitt mål for hvordan treffe publikum. Det var en skjellsettende opplevelse, som ga meg motivasjon til å bli musiker på heltid, sier han.
Sin egen lærer
Eirik Haaland har gjennom hele musikkutdannelsen fått høre at man må bli sin egen lærer. Han skjønte derimot ikke helt hva dette betød før et godt stykke inn i bachelorgraden.
– Etter å ha hatt mange dyktige og inspirerende lærere, måtte jeg på et tidspunkt finne ut hva som faktisk fungerte for meg. Jeg kunne ikke bare blindt stole på at måten jeg ble fortalt at ting skulle fungere på, var slik jeg måtte gjøre det, sier han.
Det merket han spesielt godt da han var på utveksling i Tyskland underveis i bachelorgraden. Her hadde han én hovedlærer og tre assistenter som underviste på helt ulike måter. Lærerne kom med ekstremt mye informasjon og da måtte han begynne å velge og vrake, og fikk slik prøvd ut ulike metoder.
Haaland mener likevel selv at han ikke var klar for å være sin egen lærer på et tidligere tidspunkt.
– I starten av utdannelsen er det viktig å forstå hva som er forventet og «normalt»; finne en standardboks og vite hvordan standardløsningene er. Jeg tror at det er først når man kjenner til dette at det blir hensiktsmessig å ta aktive valg som kan være litt utenfor boksen.
| LES OGSÅ: Mitt Øvingsrom med Eirik Haaland
– Noen ganger går det skikkelig dårlig
Musikalske utfordringer har alltid motivert Eirik Baardsen Haaland. Det være seg spennende repertoar på jobben, et solistengasjement, samspill med dyktige medmusikere, eller å prøve seg i et nytt orkester. Han forsøker også hele tiden å forbedre spillingen og forstå hvordan den fremstår utad.
– Idrettsutøvere har trenere og coacher gjennom hele karrieren. Jeg tror også det er nyttig for oss musikere å ha noen som man kan drøfte og sparre med, til tross for at man har fast jobb og tilsynelatende fikser det meste, sier han.
Gjennom hele karrieren har Haaland hatt mange jern i ilden og forsøkt å spille mest mulig med flest mulig. Dette har gitt både uvurderlig erfaring og gode kontakter.
– Jeg har også meldt meg på forskjellige konkurranser og prøvespill, bare for å ta en sjanse, hoppe uti det og se hvor langt det kan bære. Noen ganger går det skikkelig dårlig, men hvem vet? Plutselig er det det neste prøvespillet som er ditt.
Se Haalands innlegg fra Blåserkonferansen her:
Tekst: Øyvind Hamre
Strykerkonferansen 2023
Fredag 3. februar og lørdag 4. februar inviterer Senter for talentutvikling pedagoger, fagpersoner, utøvende musikere og ledere til todagers Strykerkonferanse i Oslo.
Programmet byr på spennende innlegg og diskusjoner med blant annet Are Sandbakken, Henning Kraggerud, Bjørg Lewis, Ingerine Dahl, Tanja Orning, Sara Övinge, Alf Richard Kraggerud, Edvard Erdal og mange flere.
Sted: Forstanderskapssalen, Sentralen (Øvre Slottsgate 3, 0157 Oslo)
Tid: Fredag 3. februar kl. 11:30 – 17:00, lørdag 4. februar kl. 09:30 – kl. 14:00
Påmeldingsfrist: Fredag 27. januar
Deltakeravgift: Ingen
Overnatting: Konferansen har avtale med Scandic Victoria om overnatting og har reservert rom til kr. 1555 (enkeltrom) pr. natt som kan bookes gjennom scandichotels.no eller via telefon. Benytt koden BSTI030223 ved bestilling. Siste frist for bestilling med rabattert pris er 20. januar 2023.
Med utgangspunkt i strykere opp til 19 år spør vi:
- Hva er viktig for morgendagens strykere å lære?
- Hvilket repertoar lærer vi unge strykere?
- Hvordan kan vi arbeide med improvisasjon?
- Hvordan gjør vi eleven god sammen?
- Hvem skal utvikle morgendagens strykere?
- Hvordan bygger man et godt strykemiljø?
Spørsmålene vil bli belyst gjennom innlegg og panelsamtaler med utøvere, pedagoger og talenter, for deretter å diskuteres med stor takhøyde, i små grupper og i plenum.
Are Sandbakken, professor ved Norges Musikkhøgskole, vil holde konsertforedraget «Grieg og Svendsen i romantikkens tolkningstradisjon». Gjennom mange år har Sandbakken arbeidet systematisk med å avdekke den gamle spillemåten, og han vil i dette foredraget presentere et historisk fundamentert alternativ til dagens vanligste måte å spille Grieg og Svendsens musikk.
Fiolinist Henning Kraggerud, Ingerine Dahl, og cellist Tanja Orning vil presentere tre ulike innfallsvinkler til det å arbeide med improvisasjon.
Edvard Erdal, fiolinist i kvartetten Opus 13, vil fortelle om hvordan kvartetten jobbet mot den internasjonale kvartettkonkurransen Banff hvor de gikk av med en sensasjonell 2. pris.
Det blir også spennende panelsamtaler rundt temaene «hvilket repertoar lærer vi unge strykere?», «hvordan gjør vi eleven god sammen?» og «hvordan bygger man et godt strykermiljø?».
Konferansen lages i tilknytning til utstillingen Mestermøter på Nasjonalmuseet. Dextra Musica, Sparebankstiftelsen DNBs samling av sjeldne strykeinstrumenter, blir utstilt sammen med verk fra Nasjonalmuseets samling. I utstillingsperioden vil du få muligheten til å oppleve konserter med flere av Norges fremste musikere.
Konferansedeltakere blir invitert til utstillingsåpning på Nasjonalmuseet fredag 3. februar hvor det blir servering og konsert.
Program
Påmeldingsfristen har gått ut, men ta kontakt med anna.rodevand@bdm.no om du ønsker å delta.
FREDAG 3. FEBRUAR
11:30 – Registrering og mingling utenfor Forstanderskapssalen på Sentralen.
12:00 – Velkommen ved Anders Hall Grøterud
12:15 – Grieg og Svendsen i romantikkens tolkningstradisjon. Konsertforedrag ved Are Sandbakken, professor ved Norges Musikkhøgskole.
13:45 – Lunsj
14:15 – Tre innfallsvinkler til improvisasjon. Innlegg ved Henning Kraggerud, fiolinist og professor ved Norges Musikkhøgskole, Ingerine Dahl, konsertmester i Stavanger Symfoniorkester, og Tanja Orning, samtidscellist, musikkforsker og professor ved Universitetet i Agder.
15:15 – Pause
15:30 – Å øve på å øve. Innlegg ved Alf Richard Kraggerud og Eivind Ringstad.
16:15 – Hvordan gjør vi elevene gode sammen? Panelsamtale med Alf Richard Kraggerud, Are Sandbakken og Berit Cardas.
16:55 – Oppsummering av dagen
18:30 – Åpning av utstillingen Mestermøter på Nasjonalmuseet
LØRDAG 4. FEBRUAR
09:30 – Morgenkaffe utenfor Forstanderskapssalen.
10:00 – Musikalsk innslag med Juniorsolistene.
10:15 – Hva kan vi lære av strykermiljøene i Trondheim og Stavanger? Innledninger ved Olav Stener Olsen, Unge talenter Bjergsted og Marit Laugen, Lørdagsskolen i Trondheim.
10:35 – Hvordan skapes et godt strykermiljø? Panelsamtale med Mattias Lundqvist, Per Gisle Haagenrud, Marit Laugen, Olav Stener Olsen, Randi Birkeland og Berit Fonnes.
11:00 – Opus 13 – veien til Banff-konkurransen. Samtale med Edvard Erdal og Bjørg Lewis.
11:30 – Lunsj
12:00 – Hvilket repertoar lærer vi unge strykere? Innledning ved Kari Ravnan og Sara Övinge. Panelsamtale med Bjørg Lewis, Olav Stener Olsen, Kari Ravnan, og Per Gisle Haagenrud.
13:00 – Pause
13:15 – Musikerne, bransjen og samfunnet ved Sigrid Røyseng, professor i kultursosiologi ved Norges Musikkhøgskole.
13:35 – Gruppediskusjoner
13:55 – Take away fra dagen – dette tar vi med oss videre ved Anders Hall Grøterud.
- Filtrer på dato
november 2023
Historier fra Havanna
I et helt spesielt rom på Norges musikkhøgskole fikk landets klavertalenter møte og lære av pianist Liv Glaser.
LÆREREN JEG ALDRI GLEMMER: Ingrid og Randi
Da Ingrid kom til Oslo for å bli en bedre fløytist, ga Randi henne tryggheten til å utforske egne grenser.
oktober 2023
Blåserkonferansen 2023
Senter for talentutvikling har gleden av å invitere til nasjonal blåserkonferanse i Oslo 10.-11. november 2023.
En smak av det profesjonelle musikerlivet
Ung Filharmoni er gjennomført for åttende gang. Både deltakerne og musikerne i Oslo-filharmonien mener prosjektet er unikt.
Slik blir Ung Filharmoni 2024
Neste års Ung Filharmoni inneholder to svært stemningsfulle og fargerike verk. Søk innen 13. november for muligheten til å delta.
Glede og spenning på konsertdagen
Spenningen var til å ta og føle på i timene før Ung Filharmonis konsert.
Slik lykkes du med prøvespill
Å lykkes med prøvespill krever mange timer øving, mentalt overskudd og riktig fokus, ifølge ekspertene.
Skryter av mentorordningen
Ung Filharmonis mentorordning er en givende opplevelse – for både mentor og talent.
Ung Filharmonis høstsamling er i gang
Mandag denne uken spilte gjengen i Ung Filharmoni sammen med Oslo-filharmonien for første gang.
september 2023
Flerhendig fagutvikling
I Stavanger satte de opp en flerhendig Liszt-stafett med ni pianoelever samtidig, som ga tilhørerne bakoversveis.
Slik lykkes du med prøvespill
Seminar på Norges musikkhøgskole tirsdag 3. og onsdag 4. oktober.
Se innholdet fra årets klaverkonferanse
Årets klaverkonferanse hadde samspill og miljø som hovedtema, og bød på et variert program med både nye og gamle stjernepianister.
Høstseminaret 2023
Senter for talentutvikling har gleden av å invitere til Høstseminaret 5. oktober på Sentralen i Oslo.
august 2023
LÆREREN JEG ALDRI GLEMMER: Sonoko og Britta
Britta Skärby-Vindenes ga Sonoko Miriam Welde en perfekt balanse mellom lek og alvor.
