Foto: Oda Hveem.

 På scenen med: Johannes Martens

Johannes Martens, cellist i Oslo-filharmonien, har øvd seg på å slappe av.

Navn: Johannes Martens

Instrument: Cello

Stilling: Cellist i Oslo-filharmonien siden 2008.

Hva forbereder du deg til fremover?

På kort sikt er det Mahlers 9. symfoni, som kommer neste uke i Oslo-filharmonien. I april har jeg en kammermusikkonsert med Brahms, Piazzolla og Strauss som jeg også forbereder. I tillegg studerer jeg komposisjon og improvisasjon på fritiden, og har noen konserter basert på dette nærmere sommeren.

Hvordan mange konserter spiller du i året?

Gjennomsnittlig to konserter i uka med Filharmonien. I tillegg skjer det andre ting gjerne et par ganger i måneden.

Johannes Martens backstage i Oslo Konserthus før en konsert med Oslo-Filharmonien. Foto: Privat

Hvilke forberedelser gjør du uten instrument?

– Jeg sover ofte litt! Å være uthvilt før en konsert er utrolig viktig. Hvis søvnen ikke er på plass, hjelper det lite å øve seg i hjel. Først når man er uthvilt kan man begynne å yte sitt beste. Hvis hodet flyr avgårde med tanker, gjør jeg kroppsavspenninger hvor jeg feks fokuserer på en og en kroppsdel. Om jeg gjør dette et par timer før konsert, utgjør det ofte en stor forskjell.  I en travel hverdag som musiker, er lurt å lære seg hvordan få mest mulig avspenning på 20 minutter.

Hva unngår du å gjøre før en konsert?

Unngår å spise mye tung mat før en konsert. Det tar bort mental klarhet, jeg liker heller å være litt sulten enn veldig mett. 

Hvordan har du det før du skal på scenen?

Det varierer mye. Det avhenger av utfordringen, hvor mye press jeg har på meg og hvor godt forberedt jeg er.

De to første reglene er å være forberedt og uthvilt. Nerver er et uttrykk for kroppens kamp/flukt-instinkt. Jeg fikk et råd veldig tidlig som har hjulpet meg. Hvis jeg kjenner nerver som setter seg i kroppen og hemmer meg, gjør jeg heller litt mer enn litt mindre. Jeg må altså aktivt bestemme meg for å heller gå i kamp enn i flukt. Nervøsiteten må ha et et sted å gjøre av seg, den behøver et utløp. De gangene jeg er nervøs, setter jeg meg litt lenger ut på stolen, er litt mer parat og beveger meg litt mer med musikken enn jeg vanligvis gjør. Som regel bidrar det til å stabilisere nervøsiteten. Hvis jeg derimot blir sittende stille og fryser til, har det oftest en dårlig effekt på spillet. For andre personer kan det oppleves motsatt, så dette er individuelt.

Martens på scenen i Oslo Konserthus, ikledd kjole og hvitt, orkestermusikerens tradisjonelle bekledning. Foto: Privat.

Hva er det beste med å stå på scenen?

Det beste er når jeg ikke bare har meg selv i fokus. Det er tre elementer jeg forsøker å fokusere på: musikken, medspillerne og publikum. De beste konsertopplevelsene er når de tre blir til en enhet, da føles det ikke så viktig hvem som er på podiet og hvem som er i publikum – musikken svever et sted i midten og alle er deltagende i det. Det er de beste konsertopplevelsene.

Jeg har av og til ut-av-meg-sjæl-opplevelser på scenen hvor jeg plutselig trår ut av selvdialog. Da opplever jeg at jeg spiller bedre. Selvdialog fører sjeldent noe godt med seg: Hvis jeg tenker «Nå spiller jeg bra», da lurer det gjerne en skikkelig blemme i takten etter. Det samme gjelder om jeg tenker «Å nei, nå kommer det skiftet jeg aldri treffer». Da bommer jeg også lettere! All selvdialog som ikke involverer våken lytting, gjør at du ikke er tilstede. Det kan fort vippe deg av pinnen.

Største opplevelse med å stå på scenen? 

Noen av de største opplevelsene jeg har hatt er i svake partier med orkesteret i store saler som feks i Royal Albert Hall i London, som tar nesten 5000 publikummere. Det er noe med intimiteten som oppstår når 80 personer på scenen, pluss publikum, tuner seg helt inn på hverandre som kan være minst like intens som intimiteten mellom to mennesker. 

De største øyeblikkene oppstår når jeg føler at jeg når ut til mennesker, eller rettere sagt inn til mennesker. Da føles det meningsfullt å være musiker. Noe av det flotteste med den sjangeren jeg spiller innenfor er at den baserer seg mye på å samle rommet til en felles konsentrasjon, og at det foregår på et bakteppe av stillhet. I dag utsettes vi for så mye kaotisk støy som fragmenterer sinnene våre. Jeg tror musikk er en viktig motvekt til dette, og samlende faktor i samfunnet.

Hvordan har utviklingen din vært når det gjelder å fremføre? Forbereder du annerledes nå enn tidligere?

Jeg stoler litt mer på mine egne og andres musikalske instinkter, og er ikke like opptatt av å skulle ha full kontroll på alt som skal skje i en fremførelse.

Improvisasjon har gradvis blitt en større del av Johannes Martens’ fremføringsrutiner. Det har også soving. Foto: Oda Hveem.

Har du noen tanker om det å improvisere på konsert? Er det noe du ofte benytter?

I orkester handler improvisasjon først og fremst om å forstå handlingsrommet man har til å legge sin egen kreativitet inn i stemmen sin, og å fylle dette rommet i respons til det som skjer rundt en i øyeblikket. I tillegg spiller jeg jevnlig konserter der jeg faktisk improviserer. 

Tonal improvisasjon er et fag jeg har enorm respekt for. Jeg er fascinert av hvordan musikkpedagogikken som ble brukt i Europa frem til første halvdel av 1800-tallet minner veldig om hvordan jazz undervises i dag f.eks. ved Berklee. Jeg kan på det varmeste anbefale podcasten Nikhil Hogan Show på Youtube for en innføring i dette.

Hva er ditt tips til unge musikere?

Det er et veldig åpent spørsmål, så her blir svaret tilsvarende åpent: Vær raus med deg selv og dine medspillere!

Tekst: Øyvind Hamre.

Samarbeidspartnere