Navn: Christian Lundqvist
Alder: 27
Bosted: Nesodden
Instrument: Slagverk
Jeg har alltid pleid å øve når jeg kan, så mye jeg kan. Tekniske øvelser ser jeg alltid i sammenheng med et stykke jeg skal spille. Får jeg ikke til noe, tar jeg det fra hverandre og finner ut akkurat hva som er vanskelig så jeg kan øve som en gal på det. Det kan være kjedelig, men det hjelper sjeldent å ta opp smarttelefonen i slike situasjoner..
Jeg prøver å sørge for god holdning når jeg spiller, og jeg beveger meg så mye jeg kan. Det er ikke nødvendig med treningssenter hvis man sykler til og fra skole eller jobb.
Jeg skriver ikke noen logg, men øver når jeg kan, så mye jeg kan. Hvis jeg skulle skrevet noen form for logg, ville jeg sørget for ikke å skrive det ned på mobil eller data. Penn og papir er sterkt undervurdert.
Å ta opp lyd og/eller bilde er nyttig for meg, det er en fin måte å avsløre ting man ikke merker selv. Det er den eneste gode bruken av smarttelefon i øving, vil jeg si. Å spille med innspilling er en morsom måte å øve på, spesielt med rytmisk musikk.
I den klassiske verden ville jeg sørget for å spille med mange forskjellige innspillinger av samme stykke for å bli inspirert til ulike tolkninger. Jeg sørger for å styre unna dårlige innspillinger, men leter frem innspillinger med gode utøvere. Lydkvalitet er ikke viktig, men kvalitet på utøver.
Det beste tipset jeg har med meg er: legg vekk smarttelefonen. Da jeg studerte, ble jeg ofte forstyrret av plingene fra mobilen min og pausene dro ut fordi jeg bare skulle sjekke noe. Å slette Snapchat var en stor seier for min øving. Hvis du leser dette på mobilen på øverommet ditt akkurat nå, så legg den bort! Hvis du ikke leser dette, betyr det at du sannsynligvis øver og da fungerte tipset mitt.
Jeg tar ofte ufrivillig og frivillig pause fra å øve på instrumentet, men jeg omgir meg hele tiden med musikken jeg jobber med og musikk generelt. Dette er noe som varierer veldig avhengig av hvor travelt jeg har det. I perioder har jeg ingen pausedager, men jeg har ikke alltid tilgang på de instrumentene jeg må øve på og må være kreativ. Det er viktig å slappe av og koble av med noe helt annet iblant også. En helgetur uten å ha med instrumentet kan gi akkurat nok motivasjon til neste uke.
Nå frisker jeg opp teknikken min på en brasiliansk håndtromme til konsert denne uken, og øver inn noen marimba-stemmer til neste ukes prosjekt med KORK. I tillegg øver jeg sakte, men sikkert på å improvisere på vibrafon over Benny Goodman-låter til en konsert om 8 uker.
Jeg vil se øvingsrommet til en dirigent. Har alltid lurt på om alle dirigenter har et piano eller om dagens dirigenter klarer seg med hodetelefoner og et partitur. Har de blyant eller fargestifter?
Les flere MITT ØVINGSROM-intervjuer her.
Torsdag spilte Ung Filharmoni sin andre og siste konsert i Oslo Konserthus for i år. Det var knyttet stor spenning til å fylle konsertsalen alene, og gleden var stor da også den andre konserten endte med stående applaus. Musikerne kikket på hverandre – lettet, stolte og glade over det de hadde fått til sammen. De gode blikkene satt løst. Og i salen satt familie og venner, berørt av den vakre musikken og det fantastiske orkesteret.
– Det er dette som gjør at jeg står opp om morgenen for å jobbe med Ung Filharmoni. Å se den euforiske gleden hos musikerne og den sterke samhørigheten mellom dem når er ferdige med den siste konserten, sier Anders Hall Grøterud, som er totalansvarlig for prosjektet.
– Samtidig er avslutningen et av de såreste øyeblikkene. Mange har knyttet sterke bånd gjennom musikken ved å være sammen, og plutselig skal man hver til sitt. Du innser at eventyret over for denne gang. Det er alltid litt vemodig, også for oss i staben, sier han.
Cellist Åshild Brunvoll fra Voss har deltatt på Ung Filharmoni tidligere, men det er fire år siden. Da deltok hun på den første utgaven som ble arrangert.
– Det har vært en spesiell stemning hele uka, fordi dette er noe folk har sett veldig frem til. Mange hadde vært redd for at det skulle bli avlyst, sier hun.
Brunvoll mener uken også har vært ekstra intens, fordi det har hvilt et større musikalsk ansvar på deltakernes skuldre enn vanlig. Det har gitt mye spenning i lufta.
– Folk synes det har vært stas å bli testet, og særlig blåserne fikk mye ansvar. Alle tok oppgaven på strak arm, og jeg merket hvordan motivasjonen over å bære musikken selv preget hele orkesteret. Det har vært utrolig lærerikt og gitt en større forståelse for hvordan musikere fra Oslo-Filharmonien jobber til vanlig.
Brunvoll er ikke i tvil om at det var viktig å gjennomføre årets Ung Filharmoni.
– Det er noe annet å sitte i et orkester og oppleve musikken enn å se på en skjerm. Det var så fint å kjenne på den følelsen igjen, det er lenge siden vi satt i et orkester. Alle i Ung Filharmoni har blitt motivert av dette, mener hun.
De to konsertene var resultatet av mange måneders hardt arbeid, og hun forstår godt de som tok til tårene etter siste konsert.
– Vi spilte et stort og krevende orkesterverk med alles øyne rettet mot oss. Vi strakk oss langt, og det var så deilig at det gikk bra. Konsertene ble kulminasjon av alle følelsene man har hatt og alt man har tenkt på på siden korona kom. Det ble et sterkt høydepunkt, sier hun.
Inger Besserudhagen er solo-hornist i OFO gjennom tretti år og med i Ung Filharmonis fagutvalg. For henne har det også vært viktig å gjennomføre Ung Filharmoni i år.
– Orkestererfaring fås kun gjennom å spille mye i orkester. Så for de som vil bli orkestermusikere er det viktig å skaffe seg all erfaring og lærdom tilgjengelig. Å utsette Ung Filharmoni var ikke et alternativ, sier hun.
Hun har snakket med dirigent Leif Arne Pedersen og forteller at begge er mektig imponert over hva deltakerne fikk til.
– Orkesteret låt varmt, ekte og fullt av spilleglede, med noen flotte soloprestasjoner. Rett og slett godt gjort å spille et så krevende verk som Ildfuglen alene på det nivået.
Besserudhagen holdt et innlegg underveis om hvordan man best kan restituere og forberede seg mellom to konserter. Hun beskriver alle deltakerne som oppmerksomme og genuint interessert i Oslo-Filharmonikernes erfaringer.
– De tar mye ansvar selv. Under en prøve på torsdag skulle dirigenten lede, men han ble hjemme på grunn av ryggsmerter. Det endte med at konsertmesteren, Ina Han Brekke, tok på seg ansvar og lederrollen, og orkesteret øvde på Ildfuglen helt alene, sier hun og legger til:
– Det var så fascinerende å være vitne til. Jeg ble rørt – det er dette Ung Filharmoni handler, om, å lage musikk sammen. Gruppelederne snakket med sine respektive grupper om det noen passasjer som var vanskelige og som måtte øves på. Det var utrolig inspirerende å se på hvordan de unge bare gjorde det vi gjør i Oslo-Filharmonien til daglig. For meg var det høydepunktet, sier hun.
Henninge Landaas er bratsjist i Oslo-Filharmonien og leder av Ung Filharmonis fagutvalg. Hun sier som Ingrid Røynesdal, direktør i Oslo-Filharmonien, at de er enda mer rørt og stolte over å gjennomføre i år.
– Det har vært ekstra rørende å se samspillet og samholdet i Ung Filharmoni-gjengen. De har en støttende tone seg imellom og tar vare på hverandre. Det er vemodig at det er over for denne gang, men det fine med Ung Filharmoni er at vi begynner å planlegge neste år dagen etter høstsamlingen er ferdig, sier hun.
Landaas vil også benytte anledningen til å takke for samarbeidet som har gjort Ung Filharmoni mulig.
– Jeg snakker på vegne av Oslo-Filharmonien når jeg sier at vi er så utrolig takknemlige over å ha klart å gjennomføre dette. Anders Hall Grøterud og resten av staben i Crescendo-gjengen har vært det jeg kaller et “dream team”, makan til en løsningsorientert og positiv gjeng. De har alle hjerter som banker for musikken, og det setter sitt preg på kurset, sier Landaas.
Ingvild Glimsdal er prosjektleder i Ung Filharmoni. Omstendighetene har ført til hyppige endringer i programmet og hun er imponert over hvordan deltakerne har tilpasset seg.
– Det som imponerer meg mest er den enorme fleksibiliteten ungdommene har vist. Dette er noe vi alle kan lære av. Å få følge utviklingen de har hatt gjennom kursene, og se samspillet på scenen onsdag og torsdag er det umulig å ikke bli rørt av. Det er rett og slett helt rått. Hatten av for årets Ung Filharmoni!, sier hun.
Egentlig skulle verken Sytske Pas eller Sarah Nilsen vært gruppeledere, det er et ansvar som musikerne fra Oslo-Filharmonien oftest tar. Men med endringene som følge av koronaepidemien har de to unge musikerne måttet ta på seg nye og større oppgaver.
Det har vært både nervepirrende og læringsrikt.
Sytske Pas (18) spiller horn og har en avgjørende rolle i Ung Filharmonins fremføring a av Stravinskijs Ildfuglen. Hun spiller nemlig to store horn-soloer, blant annet det kjente temaet i begynnelsen av stykkets finale.
– Det er nesten om å spille et solo-verk, det er bare min stemme som høres. Det er ganske nervepirrende. Alle hører om jeg spiller feil og fremførelsen avhenger av at jeg spiller riktig, forteller hun.
Å ha en nøkkelrolle har gjort at Sytske har forberedt seg annerledes.
– Det er såpass sårbart å spille alene at jeg har forberedt meg nøye. Blant annet har jeg gjort opptak og lyttet til hvordan det høres ut. Det er mange valg jeg må ta: hvor jeg vil at frasen skal lede hen? hva vil jeg skape med det her? Det er jeg som har ansvar for at musikken kommer til live under mine soloer, sier hun.
Et tema på denne ukens Ung Filharmoni er prøvespill og soloen Sytske spiller er et av de vanligste utdragene hornister møter på i prøvespill. I tillegg til erfaringen med verket, forteller hun at det har vært verdifullt å ta ansvar selv.
– Jeg har mest av alt lært utrolig mye selvstendighet. I år har jeg mindre å gjemme meg bak og det krever en annen teknikk å spille så sterkt i en lang periode. I tillegg har jeg tatt ansvar som gruppeleder, snudd meg rundt og snakket med gruppa. Uten Oslo-Filharmonien har vi måttet ta mer initiativ og vokst opp mer, sier hun.
Høydepunktet i årets høstsamling har vært det utrolig høye nivået på orkesteret og musikken.
– Det har vært mer pirking nå enn på sommersamlingen. Vi har virkelig fått muligheten til å gå i dybden på et orkesterverk, og det føler jeg ikke er vanlig i ungdomsorkestre. Dirigenten har turt å pirke og latt oss vokse til vårt fulle potensial, mener hun.
– En bassist kunne ikke komme fra Sverige. En annen ble syk. Så vi trengte to nye bassister, forteller Sarah Nilsen.
Hun er er gruppeleder for bassistene og leder dem under konsertene. Under høstuka ble to profesjonelle musikere ble hentet inn. De sitter nå bak Sarah og følger hennes bevegelser.
– Som gruppeleder skal jeg signalisere til gruppen når vi kommer inn, i tillegg til tekniske ting som vibrato, pizzicato og annet. Jeg følger med når konsertmesteren bytter strøk og leder an med pusten, sier hun.
Sarah går foran som et eksempel, men hun sier at det er et større press nå som erfarne musikere sitter bak henne.
– Det er ganske skummelt å lede dem, jeg har et press på å gjøre rett. Men det er også veldig lærerikt, jeg har fått mye tips og hjelp på hvordan være en bedre gruppeleder. Jeg har lærte hvordan vise med pusten og hvordan være overtydelig, sier hun.
Å være leder har også gjort Sarah til en musiker som stoler mer på seg selv.
– Jeg er blitt bedre til å være selvsikker. Tidligere støttet jeg meg ofte på andre bassister, men nå merker jeg at jeg spiller sterkere. Jeg lærer utrolig mye om det å være leder og ta initiativ; jeg føler meg mer som en profesjonell.
På bakerste rad sitter gruppen som kan utgjøre forskjellen mellom en tam oppføring og en levende konsert. Slagverket kan utgjøre hele forskjellen i et orkester, både ved å støtte de andre instrumentene og å være det bærende elementet.
Tre slagverkere på Ung Filharmoni forteller hvordan de jobber for å perfeksjonere fremførelsen helt ned til minste detalj.
Terje Viken er slagverker i Oslo-Filharmonien og bidrar som mentor på Ung Filharmonis høstsamling, hvor han hjalp dem med å videreutvikle lydbildet.
Hvorfor er slagverk viktig? Hvilken rolle fyller det?
– Slagverk har flere funksjoner i orkesteret. Det tradisjonelle er det rytmiske, men det er også en viktig klanglig og melodisk funksjon. Slagverk dobler, forsterker, understøtter musikken; vi fargelegger instrumentasjonen som ligger i resten av orkesteret, sier han.
Dere hadde akkurat en mentor-time. Hva jobbet dere med?
– Vi hadde en gjennomgang hvor vi jobbet med klangvariasjoner i hvert enkelt instrument. Jeg veiledet dem på hvordan trekke ut den fargen til det spesifikke stedet, når man skal spille lyst og mørkt. Jeg hjalp dem å utforske instrumentet slik at de kan finne enda flere klangvalører og nyanser, sier han.
– Slagverk har et utrolig mangfold av lyder og hovedoppgaven er å finne hva som passer til hvert stykke og dirigent. Stravinskij er kjent for bruk av spennende klangfarger og å blande andre instrumenter enn det som var tradisjonelt på den tiden. Slagverk kommer på toppen som krydder, sier Viken.
Det er første gang Arild Bjørkelo (21) fra Nordfjord deltar på Ung Filharmoni. Han forteller at halvparten av arbeidet som slagverkerne gjør dreier seg rundt klang.
– Vi jobber mye med å finne de rette lydene til det rette stykket. Slagverkerne har en viktig oppgave i å forankre musikken tonalt, i tillegg til å gi rytmisk driv. Og om dirigenten vil ha kraft, er det ingenting som funker bedre enn basstromme eller cymbaler, sier han og legger til:
– Som dirigenten vår Leif Arne sa: et kjøttstykke alene er ikke så godt, du må ha krydder. Slagverk er orkesterets krydder.
Siden så mye av oppgaven til slagverkere dreier seg om å finne den riktige klangen, forteller Arild at mange slagverkere blir ‘utstyrsfriker’.
– Inkludert meg. Vi samler på alle slags ulike stikker, køller, cymbaler og trommer. Utenfra tenker nok mange det virker tullete å ha fire skarptrommer, holder det ikke med én? Men alle instrumentene har en egen karakter som er helt distinkt, sier han.
Jonas Evenstad (20) fra Øvre Eiker er enig med sin kollega. Han trekker frem triangelet som kanskje det mest undervurderte instrumentet i orkesteret.
– Små slagverksinstrumenter blir ofte sett på som en rest-oppgave, men det ligger utrolig mye teknikk og variasjon i det. Triangel er for eksempel et utrolig instrument. Ingen steder på triangelen høres likt ut, og du får forskjellig lyd avhengig av hvor hardt du slår og med hvilken pinne. Det er fort gjort å havne i en boble hvor man sitter i timesvis og jobber med triangelklang, sier han.
På grunn av smittevern er det større avstander mellom utøverne på scenen. Det gjør at lyden bruker lenger tid på å nå frem og slagverkerne kan ikke alltid stole på hva de hører.
– Man må mestre enhver konsertsal og det er vel ingen av oss som har klart det ennå. Det er komplisert når lyden bærer litt sakte. Her må vi alltid ligge litt foran det vi hører, og det kan være skummelt, sier han.
Den femte utgaven av Ung Filharmoni gjennomføres 26. september til 1.oktober. Fire år på rad har 160 musikere inntatt podiet i Oslo konserthus, der deltakerne i Ung Filharmoni har spilt side om side med Oslo-Filharmonien. I år blir det annerledes. Av hensyn til smittevern vil det ikke være mulig å gjennomføre konserten med dobbelt orkester.
I stedet spiller de 71 unge utøverne to orkesterverk alene på scenen i Oslo konserthus: Sjostakovitsjs Festivalouverture & Stravinskijs Ildfuglen. Med mentorene i salen. Men ikke nok med det – i år skal de faktisk spille to konserter. Begge konsertene dirigeres av Ben Gernon, Principal Guest Conductor i BBC Philharmonic.
Henninge Landaas er bratsjist i Oslo-Filharmonien og leder fagutvalget for Ung Filharmoni. Hun mener årets konserter kommer til å bli lærerike.
– Konsertene blir spilt uten pause og inneholder kun Ung Filharmoni, noe som innebærer at dirigent Gernon kommer til å bruke all øvingstid på ungdommene. Dette er nytt av året, og er virkelig luksus, spør du meg! sier hun.
I tillegg vil deltakerne møte solo-klarinettist Leif Arne Tangen Pedersen fra Oslo-Filharmonien, som de kjenner godt som dirigent fra sommerkurset. Han dirigerer prøvene de to første dagene.
– Selv om side-ved-side-konseptet ikke lar seg gjennomføre i år pga smittevernhensyn, vil Ung Filharmoni-deltakerne møte flere fra Oslo-Filharmonien i løpet av uken. Vi er superstolte av å kunne gjennomføre Ung Filharmoni i år også, sier Landaas.
Ina Han Brekke (17) deltar på Ung Filharmoni for fjerde gang, og i år er hun også konsertmester. For henne er konsertene i Oslo Konserthus alltid høydepunktet.
– Jeg tror det blir spesielt gøy i år! Vi får en ekstra utfordring i å være alene og bære musikken selv, samtidig som Oslo-Filharmonien veileder og støtter oss, sier Brekke.
– Det kommer til å bli veldig bra. Prøvene på sommersamlingen gikk så fint, og det var utrolig gøy å spille sammen. Det er en fantastisk gjeng! sier hun.
Hun synes utfordringen med å fylle konserthuset alene er spennende, og at to konserter blir en viktig og verdifull erfaring.
– I år er det på en måte enda mer profesjonelt: det blir en forsmak på hvordan virkeligheten som orkestermusiker er. Vi spiller ikke bare med Oslo-Filharmonien, men som dem!
Anders Hall Grøterud er leder for Senter for talentutvikling (SFT) og totalansvarlig for Ung Filharmoni. Han roser Oslo-Filharmonien for godt samarbeid og for viljen til å gjennomføre et godt tilpasset opplegg.
– Hverdagen uten musikk er ganske stusselig for publikum. Og ett år i en 17-årig musikers liv uten viktige prosjekter er lang tid. Derfor må vi gjøre alt vi kan for å holde hjulene i gang på scenen og i talentprogrammene våre. Vi har brukt vanvittig mye tid på å planlegge dette, men jeg tror faktisk 2020 kan bli et høydepunkt, sier Grøterud.
I tillegg til de to konsertene alene i Oslo konserthus trekker han frem det faglige fokuset utenom konsertprogrammet, som i år er prøvespill.
– Deltakerne vil få møte fremadstormende unge musikere som nylig har prøvespilt og fått jobb, og vi vil ta for oss prøvespilltradisjoner i ulike land. Det kan bli en skikkelig inspirasjon for mange, også med tanke på prøvespillet for Ung Filharmoni 2021 som fra i høst inntar nye former, sier Anders Hall Grøterud.
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
