Mesteren og svennen
Mester-svenn-tradisjonen er en undervisningsmetode som går tilbake flere årtusener. Tidligere var det slik kunnskap om håndverk og yrkesmetoder ble videreført, enten det var i smia, hos bakeren eller ved klaveret.
Nå blir mester-svenn-tradisjonen stadig mer avleggs i de fleste yrker og erstattet av alminnelig undervisning. Men klassisk musikk utpeker seg fortsatt som en arena der unge talenter blir formet og opplært gjennom møter med mestere.
Et slikt mestermøte skjedde på Klavertiltakets sommersamling. Mikkel Berg-Eriksen (17) fra Oslo spilte Beethovens sonate op. 101 for pianist Håkon Austbø. Det ble et formativt møte.
Sjelden sjanse
Mikkel Berg-Eriksen deltok også på fjorårets Klavertiltak og ankom årets samling med høye forventninger.
– Det er sjeldent jeg møter så mange pianister på et høyt nivå samlet. Det er lærerikt og en liten realitetsorientering, jeg ser hvor nivået ligger og hvordan andre pianister jobber, sier han.
Høydepunktet på fjorårets Klavertiltaket var for Berg-Eriksen mesterklassene med kjente norske pianister. Det var noe helt spesielt å komme så tett på.
– Jeg observerte hvordan de spilte og fikk en helt ny forståelse. Det er noe helt annet enn å se på et opptak. Nivået er så høyt at det nesten føles håpløst, men det er også motiverende: jeg får noe å strekke meg mot, sier han.
Fikk du med deg saken om samspillet mellom to unge musikere på Klavertiltakets sommersamling? Les her.
Nervepirrende lærerikt
Før mesterklassen med Håkon Austbø hadde Mikkel Berg-Eriksen spilt Beethovens sonate op. 101 i flere uker med forskjellige lærere. Likevel fikk han mange nye innspill og han fikk sansen for Austbøs tilnærming til undervisning
– Bak alt Håkon Austbø sier er det et intellektuell grunnlag. Det fremstår ikke bare som hans egne meninger, det ligger mye kunnskap bak alle kommentarer, sier han.
I tillegg til Håkon Austbø fikk deltagerne mesterklasser med kjente musikere som Håvard Gimse, Christian Ihle Hadland, Ida Bryhn og Silvia Moi på Klavertiltakets sommersamling. Mikkel Berg-Eriksen beskriver mesterklasser som noe av det mest nervepirrende han gjennomgår som musiker.
-Det er utrolig skummelt, men ekstremt lærerikt. Du får undervisning på konsertopptreden din foran et publikum. Det er en slags rar blanding mellom konsert og undervisning – ingen andre kunstformer har en slik tradisjon, sier han.
Tross nerver blir Mikkel Berg-Eriksen sittende igjen med verdifulle innspill og innsikt etter timen med Håkon Austbø.
-Jeg tok med meg at jeg har veldig mye å øve på. Jeg har alltid et forbedringspotensiale og det kommer utallige nye kommentarer. Det er noe jeg har brukt lang tid på å legge fra meg: en opptreden blir aldri perfekt, sier han.
Meld deg på Senteret for talentutviklings månedlige nyhetsbrev her: ABONNER PÅ NYHETSBREV
En vekselsvirkning
Håkon Austbø er en internasjonalt anerkjent pianist, særlig kjent for sine tolkninger av Messiaen og Skrjabin. Han studerte i Paris, München og ved Juillard i flere år, og minnes fra sine studiedager at det ofte var en strengere tilnærming til mesterklasser. Man skulle spille etter den ‘riktige’ forståelsen som var blitt etablert av tradisjonen.
– Det er en tradisjon som fortsatt finnes i dag, blant annet i den russiske skolen. Det var også en annen tilnærming på 70-tallet, hvor det var studenten som skulle bestemme. Men begge deler er vi ferdig med nå. I våre dager virker en slike mester-svenn-tradisjoner avleggs, alt skal være demokratisk, mener han.
Håkon Austbø foretrekker selv en mellomting.
-Slik jeg oppfatter det, skal det være en vekselvirkning mellom mester og svenn. Sammen skal de søke den riktige veien for akkurat den eleven og ikke hva tradisjonen sier er den riktige veien. Det sistnevnte har jeg alltid hatt motstand mot, sier han.
Da vi møter Austbø på Klavertiltakets sommersamling, har han akkurat har undervist en rekke mesterklasser om Beethoven. Han trekker frem disse som et eksempel:
-Jeg har jobbet med tre Beethoven-sonater i formiddag. I dette repertoaret er det lett å lene seg på en tung tradisjon og si at den sonaten må spille slik og slik. Jeg tror ikke på det. Hver enkelt musiker må finne sitt eget klangrom i verket, sier han og legger til:
-Det må baseres på kunnskap og der kan jeg hjelpe til. Men jeg er særlig opptatt av hvordan hver enkelt nærmer seg musikken og hvor den tolkningen kommer fra.
Fakta om Nasjonalt klavertiltak
|
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
MITT ØVINGSROM: Maria Ose
Navn: Maria Ose
Alder: 22
Bosted: München/Oslo
Instrument: Fløyte!
Eg krever ikkje mykje av øverommet mitt, da dette fort blir eit lite lagerrom på eit hotell eller eit trangt soverom på besøk hos familien, men eg set pris på nok plass til å stå behageleg og eit vindauge til både lys og frisk luft.
På rommet mitt i München har eg god golvplass og eit mjukt, godt teppe som gjer det meir komfortabelt å stå i fleire timar. Godt dagslys skin frå vindauget og inn på notane.
Sidan det ikkje er så mykje av den kjære vestlandsnaturen i byen, har eg nokre inspirasjonsbilete på veggen som eg kan sjå på når eg improviserar eller drøymer meg vekk med musikken.
Eg har gjerne litt juice, frukt eller bær i nærheten for å holde hovudet i gang!
3 KJAPPE OM ØVING:
Hvor mye øver du?
Det varierer utifrå kva eg øvar til og dagsform og kan vere frå 3-5 timar, men eg pleier å halde meg på rundt 4 timar kvar dag.
Hvordan strukturerer du øvingen din?
Eg pleier ofte å dele opp dagen i timesøktar, og den igjen i to halvtimesøktar, og øvar gjerne eitt stykke per time. Da har eg fire bolkar som eg fordeler ut over dagen.
Hva MÅ du ha for å få til en god øving?
Eg brukar metronomen mykje, mest til å øve inn tekniske passasjar. Dersom motivasjonen sviktar MÅ eg ha noke å spele musikk på, så eg kan finne inspirasjon frå favorittane mine.
– Vær en ærlig musiker
Bergenseren Christian Grøvlen (29) har markert seg som en oppadkommende pianist. Som 17-åring var han solist med Bergen Filharmoniske Orkester, og nylig debuterte han sammen med Operaorkesteret, med Tsjaikovskijs første klaverkonsert for fullsatt sal.
Mot alle odds
Under Klaverkonferansen 2020 delte Christian Grøvlen sine tanker om veivalg og verdier, og fortalte om sin arbeidshverdag som pianist. Han begynte å spille piano som femåring, og mener selv han hadde ingen naturlige musikalske talenter. Verken han eller pianolæreren kunne noen ting.
– Jeg vil hevde at jeg ble pianist mot alle odds, sier Grøvlen. I dag holder han også mesterklasser i regi av Senter for talentutvikling.
Grøvlen lærte lite teknikk hos denne læreren og måtte bruke ungdomsårene på å ta igjen det tapte. Men han lærte å forbinde musikk med glede – noen ganger til og med for mye glede.
– Spillegleden kan være min verste fiende. Heldigvis har jeg funnet motvekter som kreves for å temme utålmodigheten og gi meg disiplinen som trengs, forteller Grøvlen.
Indre spilling
Ved klaveret kan Grøvlen ofte bli sittende og spille i timevis, uten egentlig å ha øvd. Derfor var han nødt til å finne en egen metode som holder begeistringen hans i sjakk.
– Jeg bruker mange timer på å lese gjennom og lære verkene før jeg spiller dem. Denne arbeidsformen har jeg kultivert gjennom mange år og den gir meg stor frihet til å arbeide når og hvor som helst, sier Grøvlen.
Å spille verkene på det han kaller det indre øret, har for Grøvlen direkte innvirkning på hvordan det klinger. Denne formen for visualisering er hans mest skattede arbeidsverktøy, men hverdagen som pianist består også av helt andre ting.
– En del av min arbeidshverdag er å gå på treningssenter. Å trene kondisjon hjelper meg til å rense hodet og temme begeistringen ved klaveret. I tillegg er det å lese en god del både avkobling og et åndelig frisk pust.
Les om treningslegen Ole Petter Hjelles tips til unge musikere om fysisk aktivitet
Ærligst, ikke best
Mesteparten av utdanningen tok Grøvlen på NMH, med Håvard Gimse som hovedlærer. Grøvlen mener selv han var en krevende og egenrådig student.
– Mye av grunnen til det var at jeg kun hadde én tanke i hodet: jeg skulle bli best mulig. Derfor presterte jeg ofte dårligst, fordi fokuset lå utenfor meg selv, sier Grøvlen.
I etterkant ser Grøvlen på dette ønsket om å bli best som en usikkerhet, og han har derfor en tydelig oppmuntring til unge musikere:
– Vær de ærligste musikerne, ikke de beste. Vi skal oppmuntre til kunnskap, vi skal oppmuntre til kvalitet, men også menneskelig kvalitet, sier Grøvlen.
For Grøvlen handler denne ærligheten om å lytte innover og utover.
– De fleste hører, men de lytter ikke. Jeg mener det er gjennom stor omsorg og empati for seg selv og for andre at man kan blomstre kunstnerisk. På denne måten kan jobben som pianist gjøre oss til bedre medmennesker også, sier han.
Tekst: Øyvind Hamre, Senter for talentutvikling
Meld deg på Senteret for talentutviklings månedlige nyhetsbrev her: ABONNER PÅ NYHETSBREV
- Filtrer på dato