­– Improvisasjon er grunnleggende for all utvikling. Ikke bare når det gjelder kunst, men enhver ting som har bragt oss videre som menneskehet har til syvende og sist skyldtes improvisasjon. 

Det sa Henning Kraggerud, anerkjent fiolinist og komponist, under den årlige Strykerkonferansen i februar. På agendaen stod improvisasjon i undervisningen, et tema som har blitt stadig mer aktualisert de siste årene. 

– Enhver samtale vi har i livet, enhver ny idé, er improvisasjon. Egentlig var Einsteins relativitetsteori et plutselig innfall han fikk, som han brukte en del år på å bevise etterpå. Det kom som én enkelt tanke, summen av det han hadde tenkt mange år på forhånd, fortalte Kraggerud. 

Høy terskel

Kraggerud mener terskelen for improvisasjon ligger altfor høyt for mange. Han har opplevd at mange lærere kvier seg for å bruke det i undervisningen. Mange tenker det kreves kompetanse eller forkunnskaper.

­– Det mener jeg ikke nødvendigvis stemmer. Man kan improvisere hvor som helst, uten noen forkunnskaper og med ethvert instrument tilgjengelig. Eller så kan man synge. Det kan man gjøre allerede første spilletime, sier han. 

Kraggerud har testet om noen av elevene hans ikke kan improvisere. Det har han til gode å finne. Det er derimot mange uten erfaring som sier de ikke er gode på det.

­– Men hvor god hadde man vært til å spille fiolin hvis man hadde prøvd det syv ganger? Det kan ta tid å bli god, men det finnes ingenting med lavere inngangsterskel enn improvisasjon, sier Kraggerud.

Universell glede

Kraggerud tror gleden ved fri spilling er universell og at den hjelper all annen læring. Han begynner hver spilletime med elevene med 5-10 minutters improvisasjon.

­– Da setter jeg meg på piano og begynner å spille åpne akkorder. Imens pakker de opp fiolinen og begynner å improvisere fritt. Noen ganger blir det ultramodernistisk moro, andre ganger blir det romantisk barokkmusikk, sier han.

Han poengterer at dette ikke bruker mer enn den tiden man uansett bruker for å spille seg varm. Det er altså ingen som taper tid, verken læreren eller eleven.

Resultatet, forteller Kraggerud, er at veldig mange har blitt komponister på rekordtid, noe de trodde var vanskelig før. 

­­– Vi har nemlig blitt lært opp til at vi skal sammenligne oss med den sene Bach umiddelbart, og deretter dømme oss selv nord og ned. Men det er faktisk veldig lett å bli komponist. Man trenger egentlig bare bygge videre på noe musikalsk som man liker selv, sier Kraggerud.

Se høydepunktene fra Henning Kraggeruds innlegg her:

| LES OGSÅ: Når alt går galt

Hadde aldri spilt en improvisert note

Tanja Orning er cellist og professor ved Universitetet i Agder og førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole. Hun er klassisk utdannet og spilte ikke en improvisert tone i sitt åtte-årige studieløp. Det var ikke så uvanlig for hennes generasjon, mener hun. 

– Jeg elsker klassisk musikk, men som 30-åring fikk jeg en eksistensiell krise. Jeg hadde øvd og øvd, men det føltes meningsløst å øve mot et uendelig estetisk ideal som er helt uoppnåelig, sier Orning.

Hun fant ikke lenger mening i den klassiske musikken. Det ble for mye perfeksjon og for mye verktroskap, altså at komponisten hadde stor makt og det var lite slingringsmonn for musikeren.

De siste tjue årene har Tanja Orning spilt improvisert og forsket på det. Nå er hun ansatt på Universitetet i Agder hvor improvisasjon er blitt et hovedområde. Det er første gang på en høyere musikkutdanning i Norge. Hun lurer på hvorfor improvisasjon forsvant fra praksisen.

Forsvant gradvis

– Tidligere var det vanlig å være komponist og utøver på samme tid. Mange av de komponistene vi kjenner i dag, som Mozart, var også kjent som improvisatører, sier hun.

Men improvisasjonen forsvant gradvis. En av grunnene er at man fikk en større troskap til det man tror var den døde komponistens intensjoner. Mange anser at utøveren bare er et gjennomsiktig vindu hvor verket står i sentrum. 

– Dette har med fremveksten av verkbegrep å gjøre og selvfølgelig at notasjonen ble mye mer spesifikk, sier hun.

I dag er det tre områder der improvisasjon er en levende praksis i klassisk musikk. Det første er historisk praksis, hvor man forsøker å etterligne praksis i for eksempel barokken, da man improviserte mye. Det andre er organister som improviserer mye. Det tredje og siste er norske samtidsimprovisatører.

– Det er blitt et stort felt i Norge med mange festivaler og konsertserier viet til dette. Det er et levende og sterkt miljø i Norge. Improvisasjon er jo i stor grad fraværende i klassisk musikkundervisning, men vi ser at dette er i forandring, sier Orning.

Hvorfor er improvisasjon viktig?

Tanja Orning trekker frem flere andre årsaker til at det er viktig i undervisningen:

– Det er et gap mellom studiet og det reelle yrkeslivet for musikkstudenter. Musikklivet etterspør skapende og medskapende musikere. Improvisasjon åpner for nye tolkninger av klassisk musikk, sier hun. 

Det hjelper også musikere å finne sitt eget kreative uttrykk og dyrke frem musikalsk individualitet. I tillegg får man større bevissthet og forståelse for byggesteiner i musikk. Noen oppdager også nye klangfarger og teknikker.

– Vi må ikke glemme at samtidsmusikk er vår tids klassiske musikk. Klassisk musikk har alltid vært ledende i sin samtid, sier Orning. 

Her kan du se noen av høydepunktene fra Tanja Ornings innlegg:

| LES OGSÅ: Musikkonkurranser i Norge

Improvisasjon i praksis

Så hvordan kan man bruke improvisasjon i gruppeøvinger? Ingerine Dahl, konsertmester i Stavanger symfoniorkester, har funnet tre gode metoder for å improvisere med store grupper.

– For å kunne få godene av improvisasjon, så må man øve med grundig forenkling. Det er en øvelse i å virkelig spille sammen. Som musiker er det så mye teknisk man må ta stilling til, og som gjør det vanskelig å virkelig lytte til det man produserer, sier hun.

For Dahl er målet at gruppen spiller sammen på hver eneste note, frase og pause. Og det må være en utrolig positiv energi i rommet når man jobber med å utvikle ting man ikke er komfortabel med. Ingen vil åpne seg om ikke rommet er åpent og kreativt.

Her er Ingerine Dahls 3,5 øvelser for å improvisere med en stor gruppe:

1. Lydlandskap

Dette er fri spilling i en stor gruppe. Her tar man vekk all vanlig musikkteknikk og spiller uten noter og uten pitch.

Gruppen skal frigjøre seg tanken om at alt skal være skjønnklang, det går an å lage masse lyder på instrumentene som klinger fantastisk, men som ikke er basert på det man har lært. 

Alle skal lytte til hva andre spiller og konsentrere seg om en lyd, heller enn å spille en melodi. Elevene tar stilling til hver lyd de produserer: Tilføyer jeg nå? Passer det inn? Hører jeg stemningen vi prøver å skape? Synes jeg det er fint? Skal intensitetsnivået øke eller falle? Hvordan kan jeg påvirke uttrykket? Hvor kommer det impulser som jeg kan spille videre på?

Man skaper musikkeffekter med og uten instrumenter. Alle finner sine favoritter og det er ingen grenser for hva som kan prøves ut av teknikker. Elevene får gjerne spille med “artistisk” uttrykk i bevegelsene, både for moro og trening til konsertfremførelse.

Etter hver øving har Ingerine Dahl og elevene en konsert for foreldrene, med et verk de har laget i løpet av helgen. De finner navn på klangene de prøver å skape og lager et forløp, en historie.

1.5 Sound-cluster

Dette er et alternativ til lydlandskap. 

En leder improviseringen og alle følger til punkt og prikke det lederen gjør med buen. Lederen gjør det enkelt, spiller bare en tilfeldig note av gangen. De andre følger strøk, strøkart, timing, dynamikk og intensitet.

Målet er å skape vakre, heftige, triste, hviskende klanger. Fokuset er på å lytte og følge, og det er derfor overførbart til kammermusikk. 

2. Canon

­– Det er en vits at alle cellister hater Pachelbels Canon fordi det er så kjedelig, sier Ingerine Dahl. 

Hvordan kan man få cellisten til å ikke sovne eller ikke spille notene sine på automatikk? Hvordan kan man gjøre det mer interessant? Dahl har funnet denne øvingen:

1.     Alle starter med pizzicato. 

2.    Man lytter til timingen og når det begynner å bygge seg opp til et crescendo, må man ta et valg når man går tilbake til arco. Alle velger selv når de føler for å skifte til arco. 

Ettersom man ikke spiller stykket som vanlig, blir man mye mer skjerpet og lytter mer til de andre. 

3. Improvisering over bassgang

Her er det en stor fordel å ha en god bassist som kan spille en bassgang. Et morsomt trekk ved denne øvingen er at man kan gjøre det i vidt forskjellige stiler. 

Oppgaven: Alle må spille en note. Bare en note. 

Poenget her er timingen. I jazz kan man komme inn hvor som helst, det er aldri feil. Så selv elevene som har en stor terskel for å spille alene, føler seg bekvemme med å plassere en note. Man kan se hvordan elevene vokser på denne øvelsen. En perfekt plassert note, det er jo kult. 

Når man har vært runden, så tar man to noter. Etter hvert bygger man på med en note til. Så kan man ha en liten jam. Plutselig føler alle at de har noe å komme med. Det trengs ikke mer. 

Det er en av mine favoritter. Alle får en følelse av at de får det til, at de er viktige i denne sammenhengen.

Noen av høydepunktene fra Ingerine Dahls innlegg kan du se her:

Tekst: Øyvind Hamre