– Jeg har drevet med øving i 30 år; burde jeg ikke være god nok nå? Spør Louisa Tuck.

Hun er solo-cellist i Oslo-Filharmonien, og møter Ung Fil-musikerne for å snakke om øving.

Noe man aldri kan slutte med som musiker.

– Det er ikke som å male en vegg, og så har den en annen farge for alltid. Øving er en konstant prosess, sier hun.

Hvor mange symfonier skrev Beethoven?

Tuck finner fram et utdrag fra Beethovens 8. symfoni. Hvordan jobber man med dette frem mot et prøvespill?

– For det første trenger man mer kunnskap enn det disse notelinjene gir, mener Tuck.

Hun oppfordrer de unge musikerne til å lese, lytte og lære mer om stykkenes kontekst. Hvor mange symfonier har Beethoven egentlig skrevet? Hva annet har han skrevet, og når?

Dessuten lever vi i en tid hvor muligheten til å høre på flere ulike innspillinger av et verk er større enn noen gang.

– En gang jeg var på prøvespill fikk jeg spørsmålet: «Kan du prøve å ikke låte som om vi er på 70-tallet?» Da innså jeg at jeg hadde hørt for mye på én innspilling, forteller Tuck.

– Men et opptak er bare én persons tolkning av musikken. Kom med deres egne ideer!

Husk å puste

Og det er de egne ideene man virkelig kan ta med seg inn på øvingsrommet.

Tuck spiller de første taktene til Beethoven på én måte. Så ombestemmer hun seg og endrer strøk, flere ganger, forandrer frasen, forstørrer vibratoen og ombestemmer seg igjen. Hun prøver flere titalls ulike varianter, og avbryter seg selv:

– Nei, nå glemte jeg å puste.

…og prøver en gang til.

Tempo, strøk, dynamikk, vibrato, frasering, pust… Listen over detaljer er nærmest endeløs, og et hvert valg kan utgjøre stor forskjell.

Som eksempel bruker Tuck en pizza. Har man for lite fyll blir den kjedelig, men for mye er heller ikke godt. Og det er ikke nok å si at man vil ha ost – man må også avgjøre hva slags ost.

– Alt handler om kommunikasjon. Det gjelder å få de ulike elementene til å jobbe sammen, sier Tuck.

Men hva skjer når pizzaen skal deles mellom mange? Hvem skal man ta hensyn til da?

– Når jeg som principal skal ta beslutninger, handler det ikke om meg. Da handler det om gruppen. For å få det beste ut av gruppen må alle være komfortable, og vi må finne løsninger som gjør at vi låter best mulig sammen, sier Tuck.

Kult

En av de som har fått kjenne ekstra på dette den siste uken er Jonas Eskeland. Han har fått plassen som solo-saxofonist under Ung Filharmonis høstsamling.

– Denne musikken er veldig romantisk og vakker. Det er store former og enorme farger, med soloene som små perler, beskriver han.

Til daglig studerer Eskeland på konservatoriet i Tromsø. Saxofonen hans er fra 1937.

– Jeg har tatt med meg Ung Filharmoni-utdragene inn i tomme saler når alle andre har dratt hjem om kvelden, og bare kost meg med musikken og klangen, sier han.

Dette er første gang han spiller med symfoniorkester, noe han betegner som en opplevelse for livet. Om enn litt nervepirrende.

– Det er umulig å forestille seg hvor kult dette er! Rundt saxofonen er musikken veldig skjør, de fleste andre har pause akkurat der. Så hver prøve har på en måte foregått med resten av orkesteret som publikum.

Molto espressivo

Eskeland kjenner igjen mye av det Louisa Tuck snakker om, og mener at det hun demonstrerer på celloen absolutt har overføringsverdi til saxofonen.

– Med læreren min har jeg jobbet med å virkelig strekke det, tøye musikken. Få til en jevn legato og fremheve høydepunktene, og samtidig sørge for helt rene toner, forteller han.

– I noten står det «molto espressivo», men så skal det jo passe med det orkesteret spiller også.

Og nettopp samspill med orkesteret, eller rettere sagt, de to orkestrene, har vært litt utfordrende for en som aldri har gjort det før.

Eskeland forteller at læringskurven har vært bratt, med så store avstander mellom musikerne.

– Det er jo en solo, og dirigenten gir meg stor frihet i frasene. Samtidig skal timingen og samspillet mellom meg og orkesteret være så god som mulig. Det gjelder å finne noe som fungerer for begge, ikke bare for meg, sier han.

Et stort forbilde

To som også fikk mye ut av foredraget til Tuck var cellistene Iris Therese Kalliovirta og Vera Diep.

– Det hun sa om å lytte til forskjellige opptak var veldig interessant. Da legger man merke til hva som er lik og ulikt, sier Kalliovirta.

Begge ble kjempeinspirert av måten Tuck jobber på, særlig det å se så spesifikt på alle detaljer.

– Jeg har ikke øvd på den måten før, men jeg skal definitivt begynne med det nå, sier Diep.

Tekst: Marte Fillan / Senter for talentutvikling