- Hjem
- /
En helg full av Mestermøter
De siste seks årene har Senter for talentutvikling arrangert mestermøter rundt i landet, med støtte fra Dextra Musica og Talent Norge. Målet er at unge musikere skal få utvikle sitt talent der de bor, og bli inspirert av møter med etablerte utøvere.
En stor del av verdien ligger i at ferdighetene man tilegner seg på denne måten kan ikke undervises, men må erfares for å læres.
Den første helgen i februar inviterte Dextra Musica ensembler fra Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand til søndagsmatiné på Sentralen i Oslo, i forbindelse med utstillingen Mestermøter på Nasjonalmuseet. Det ble et møte med landets ypperste strykerensembler man sent vil glemme.

Improviserte seg trygg
Maxim Osadchuk (13) fra Tromsø fikk en stor oppgave på konserten: være solist sammen med Ingerine Dahl, fiolinist i Stavanger symfoniorkester og ansvarlig for mestermøtene i ishavsbyen.
På konserten spilte mester og lærling sammen som solister.
– Det var en fin opplevelse å spille side om side med en voksen, profesjonell musiker. Jeg har lært masse av henne gjennom besøkene i Tromsø, sier Osadchuk.
Det er ikke første gang han er solist. Noen uker tidligere hadde han debutert med UngSy-orkesteret hjemme i Tromsø som solist. Da var mestermøtene med Ingerine Dahl og de andre musikerne til god hjelp.
– Det har hjulpet meg veldig med samspill. Mestermøtene er alltid veldig kreative, vi driver mye med improvisasjon. I begynnelsen er det skummelt å spille fritt, tør jeg egentlig å gjøre dette? Men når man begynner, går frykten vekk og man blir tryggere. Timene med Ingerine gjorde det lettere å opptre, sier han.

| LES OGSÅ: Vi trenger alle
Til sammen har det blitt over 130 mestermøter de siste seks årene, der noen av landets dyktigste musikere har besøkt unge talenter i Bergen, Trondheim, Tromsø, Stavanger og Kristiansand.
I en fullspekket helg i Oslo så man tilbake på alt som er oppnådd og fikk inspirasjon til nye retninger fremover. I tillegg til søndagsmatineen, der hvert ensemble fikk spille, var alle musikerne med på en stor Livskraft-konsert ledet av Henning Kraggerud dagen før, der mesterne med Dextra-instrumenter spilte sammen med sine «svenner» fra regionene i et stort Mestermøte-orkester.
Gjør kammermusikk til skuespill
Cellist Jonatan Barratt-Tolo (19) var en av dem som tok turen fra Stavanger og programmet Unge talenter Bjergsted for en helg full av musikalske opplevelser.
Med seg i bagasjen hadde han en fascinasjon for alternative måter å fremføre. Barratt-Tolo har blitt inspirert av Vertavo-kvartetten, som har besøkt Unge talenter Bjergsted som en del av Mestermøtene.
– Det er en opplevelse å spille med dem. De trekker inn drama-tilnærminger og er nesten som skuespillere når de spiller kammermusikk, sier han.

– Det er en opplevelse å spille med dem. De trekker inn drama-tilnærminger og er nesten som skuespillere når de spiller kammermusikk, sier han.
Denne fascinasjonen var noe han kunne bygge videre på i Oslo i møtet med Mestermøte-orkesteret, ledet av Henning Kraggerud.
– Kraggerud er dyktig på formidling, det er kult hvordan han får alle musikerne til å spille helt ut, sier han.
Barratt-Tolo påpeker at i orkestre er det ofte musikken som skal være i sentrum, ikke musikerne. Kraggerud derimot, ønsket å få alle frem i lyset.
– Han ville at hver musiker skulle skinne og bringe sin egen del til musikken, sier Barratt-Tolo.
Høydepunkt
Etter å ha spilt med orkesteret, fikk musikerne fra Unge talenter Bjergsted mulighet til å lære mer i en privat mesterklasse med Henning Kraggerud.
For fiolinist Ariana Samiei-Rad (16) ble dette helgens soleklare høydepunkt.

– Det ble en av de beste mesterklassene jeg har hatt. Kraggerud har en energi og en tankegang som ikke mange musikere har. Han forteller historier med det han spiller og får oss inn i en helt egen verden, sier hun.
Blant annet danset de som en del av oppvarmingen, og fokuserte på følelsene for å gjøre musikken til noe eget. Konserten på Nasjonalmuseet med Mestermøte-orkesteret var også en stor opplevelse.
– Jeg får en boost på å fortsette med musikken. Det er gøy og inspirerende å være sammen med folk som deler din lidenskap, sier Ariana Samiei-Rad.
Skaper glede
Musikere kom fra hele landet for å delta i Mestermøte-orkesteret, som skjedde i forbindelse med Nasjonalmuseets utstilling og konsertserie “Mestermøter”. Dagen etterpå var det også en konsert på Sentralen, hvor ensembler som er en del av Senter for talentutviklings mestermøter opptrådte.
Det ble, med andre ord, dobbelt opp med mestermøter denne helgen.

| LES OGSÅ: Oversikt over sommerkurs 2023
Gustas Petrikas (17) og Martinius Kristensen (18) hadde tatt turen fra Kristiansand for å spille med Mestermøte-orkesteret. De beskriver helgen med ett stikkord: glede.
– Det er fint å se igjen venner og ha det gøy med å skape musikk sammen. Fokuset har ikke vært å være profesjonell, heller å skape glede, sier Petrikas.
Lea Von Hofacker (19) hadde kommet fra Bergen, der hun er en del av Unge talenter Barratt Due. Hun er enig med sine orkesterkolleger fra Kristiansand.
– Det er fint å møte folk fra hele landet, og føle på at man er en del av et større miljø, sier hun.

Tekst: Øyvind Hamre
Fakta om Mestermøter
- Mestermøter er et tiltak fra Senter for talentutvikling, støttet av Sparebankstiftelsen og Talent Norge, der noen av Norges dyktigste klassiske musikere besøker unge talenter der de bor.
- Mestermøter skjer i samarbeid med regionale talentmiljøene i fem store regioner og skjer i Tromsø, Trondheim Bergen, Stavanger og Kristiansand.
- Møtene arrangeres inntil fem ganger hvert skoleår, der elevene får oppfølging og mestermøte-musikerne som får fulgt elevenes utvikling over tid.
- Mestermøtene i regi av Senter for talentutvikling tilbys hovedsakelig til unge strykere, men det er også jevnlige mestermøter innen klaver og blås.
- Blant musikerne som deltar er: Ida Klokk-Bryhn, Ingerine Dahl, Henninge Landaas, Liv Hilde Klokk-Bryhn, Elise Båtnes, Audun Sandvik, Louisa Tuck, Atle Sponberg m.fl.
- I februar 2023 ble det avholdt en utstilling på Nasjonalmuseet, kalt Mestermøter, som deler navn og noen involverte med Senter for talentutviklings tiltak. I denne forbindelse ble det invitert ett strykerensemble fra hver region til å være med på Livskraft-konserten ledet av Henning Kraggerud og en egen Søndagsmatinè på Sentralen eksklusivt for regionsensemblene.
Den nye klassiske musikken
– Improvisasjon er grunnleggende for all utvikling. Ikke bare når det gjelder kunst, men enhver ting som har bragt oss videre som menneskehet har til syvende og sist skyldtes improvisasjon.
Det sa Henning Kraggerud, anerkjent fiolinist og komponist, under den årlige Strykerkonferansen i februar. På agendaen stod improvisasjon i undervisningen, et tema som har blitt stadig mer aktualisert de siste årene.
– Enhver samtale vi har i livet, enhver ny idé, er improvisasjon. Egentlig var Einsteins relativitetsteori et plutselig innfall han fikk, som han brukte en del år på å bevise etterpå. Det kom som én enkelt tanke, summen av det han hadde tenkt mange år på forhånd, fortalte Kraggerud.
Høy terskel
Kraggerud mener terskelen for improvisasjon ligger altfor høyt for mange. Han har opplevd at mange lærere kvier seg for å bruke det i undervisningen. Mange tenker det kreves kompetanse eller forkunnskaper.
– Det mener jeg ikke nødvendigvis stemmer. Man kan improvisere hvor som helst, uten noen forkunnskaper og med ethvert instrument tilgjengelig. Eller så kan man synge. Det kan man gjøre allerede første spilletime, sier han.
Kraggerud har testet om noen av elevene hans ikke kan improvisere. Det har han til gode å finne. Det er derimot mange uten erfaring som sier de ikke er gode på det.
– Men hvor god hadde man vært til å spille fiolin hvis man hadde prøvd det syv ganger? Det kan ta tid å bli god, men det finnes ingenting med lavere inngangsterskel enn improvisasjon, sier Kraggerud.

Universell glede
Kraggerud tror gleden ved fri spilling er universell og at den hjelper all annen læring. Han begynner hver spilletime med elevene med 5-10 minutters improvisasjon.
– Da setter jeg meg på piano og begynner å spille åpne akkorder. Imens pakker de opp fiolinen og begynner å improvisere fritt. Noen ganger blir det ultramodernistisk moro, andre ganger blir det romantisk barokkmusikk, sier han.
Han poengterer at dette ikke bruker mer enn den tiden man uansett bruker for å spille seg varm. Det er altså ingen som taper tid, verken læreren eller eleven.
Resultatet, forteller Kraggerud, er at veldig mange har blitt komponister på rekordtid, noe de trodde var vanskelig før.
– Vi har nemlig blitt lært opp til at vi skal sammenligne oss med den sene Bach umiddelbart, og deretter dømme oss selv nord og ned. Men det er faktisk veldig lett å bli komponist. Man trenger egentlig bare bygge videre på noe musikalsk som man liker selv, sier Kraggerud.
Se høydepunktene fra Henning Kraggeruds innlegg her:
| LES OGSÅ: Når alt går galt
Hadde aldri spilt en improvisert note
Tanja Orning er cellist og professor ved Universitetet i Agder og førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole. Hun er klassisk utdannet og spilte ikke en improvisert tone i sitt åtte-årige studieløp. Det var ikke så uvanlig for hennes generasjon, mener hun.
– Jeg elsker klassisk musikk, men som 30-åring fikk jeg en eksistensiell krise. Jeg hadde øvd og øvd, men det føltes meningsløst å øve mot et uendelig estetisk ideal som er helt uoppnåelig, sier Orning.
Hun fant ikke lenger mening i den klassiske musikken. Det ble for mye perfeksjon og for mye verktroskap, altså at komponisten hadde stor makt og det var lite slingringsmonn for musikeren.
De siste tjue årene har Tanja Orning spilt improvisert og forsket på det. Nå er hun ansatt på Universitetet i Agder hvor improvisasjon er blitt et hovedområde. Det er første gang på en høyere musikkutdanning i Norge. Hun lurer på hvorfor improvisasjon forsvant fra praksisen.

Forsvant gradvis
– Tidligere var det vanlig å være komponist og utøver på samme tid. Mange av de komponistene vi kjenner i dag, som Mozart, var også kjent som improvisatører, sier hun.
Men improvisasjonen forsvant gradvis. En av grunnene er at man fikk en større troskap til det man tror var den døde komponistens intensjoner. Mange anser at utøveren bare er et gjennomsiktig vindu hvor verket står i sentrum.
– Dette har med fremveksten av verkbegrep å gjøre og selvfølgelig at notasjonen ble mye mer spesifikk, sier hun.
I dag er det tre områder der improvisasjon er en levende praksis i klassisk musikk. Det første er historisk praksis, hvor man forsøker å etterligne praksis i for eksempel barokken, da man improviserte mye. Det andre er organister som improviserer mye. Det tredje og siste er norske samtidsimprovisatører.
– Det er blitt et stort felt i Norge med mange festivaler og konsertserier viet til dette. Det er et levende og sterkt miljø i Norge. Improvisasjon er jo i stor grad fraværende i klassisk musikkundervisning, men vi ser at dette er i forandring, sier Orning.
Hvorfor er improvisasjon viktig?
Tanja Orning trekker frem flere andre årsaker til at det er viktig i undervisningen:
– Det er et gap mellom studiet og det reelle yrkeslivet for musikkstudenter. Musikklivet etterspør skapende og medskapende musikere. Improvisasjon åpner for nye tolkninger av klassisk musikk, sier hun.
Det hjelper også musikere å finne sitt eget kreative uttrykk og dyrke frem musikalsk individualitet. I tillegg får man større bevissthet og forståelse for byggesteiner i musikk. Noen oppdager også nye klangfarger og teknikker.
– Vi må ikke glemme at samtidsmusikk er vår tids klassiske musikk. Klassisk musikk har alltid vært ledende i sin samtid, sier Orning.
Her kan du se noen av høydepunktene fra Tanja Ornings innlegg:
| LES OGSÅ: Musikkonkurranser i Norge
Improvisasjon i praksis
Så hvordan kan man bruke improvisasjon i gruppeøvinger? Ingerine Dahl, konsertmester i Stavanger symfoniorkester, har funnet tre gode metoder for å improvisere med store grupper.
– For å kunne få godene av improvisasjon, så må man øve med grundig forenkling. Det er en øvelse i å virkelig spille sammen. Som musiker er det så mye teknisk man må ta stilling til, og som gjør det vanskelig å virkelig lytte til det man produserer, sier hun.
For Dahl er målet at gruppen spiller sammen på hver eneste note, frase og pause. Og det må være en utrolig positiv energi i rommet når man jobber med å utvikle ting man ikke er komfortabel med. Ingen vil åpne seg om ikke rommet er åpent og kreativt.
Her er Ingerine Dahls 3,5 øvelser for å improvisere med en stor gruppe:
1. Lydlandskap
Dette er fri spilling i en stor gruppe. Her tar man vekk all vanlig musikkteknikk og spiller uten noter og uten pitch.
Gruppen skal frigjøre seg tanken om at alt skal være skjønnklang, det går an å lage masse lyder på instrumentene som klinger fantastisk, men som ikke er basert på det man har lært.
Alle skal lytte til hva andre spiller og konsentrere seg om en lyd, heller enn å spille en melodi. Elevene tar stilling til hver lyd de produserer: Tilføyer jeg nå? Passer det inn? Hører jeg stemningen vi prøver å skape? Synes jeg det er fint? Skal intensitetsnivået øke eller falle? Hvordan kan jeg påvirke uttrykket? Hvor kommer det impulser som jeg kan spille videre på?
Man skaper musikkeffekter med og uten instrumenter. Alle finner sine favoritter og det er ingen grenser for hva som kan prøves ut av teknikker. Elevene får gjerne spille med “artistisk” uttrykk i bevegelsene, både for moro og trening til konsertfremførelse.
Etter hver øving har Ingerine Dahl og elevene en konsert for foreldrene, med et verk de har laget i løpet av helgen. De finner navn på klangene de prøver å skape og lager et forløp, en historie.

1.5 Sound-cluster
Dette er et alternativ til lydlandskap.
En leder improviseringen og alle følger til punkt og prikke det lederen gjør med buen. Lederen gjør det enkelt, spiller bare en tilfeldig note av gangen. De andre følger strøk, strøkart, timing, dynamikk og intensitet.
Målet er å skape vakre, heftige, triste, hviskende klanger. Fokuset er på å lytte og følge, og det er derfor overførbart til kammermusikk.
2. Canon
– Det er en vits at alle cellister hater Pachelbels Canon fordi det er så kjedelig, sier Ingerine Dahl.
Hvordan kan man få cellisten til å ikke sovne eller ikke spille notene sine på automatikk? Hvordan kan man gjøre det mer interessant? Dahl har funnet denne øvingen:
1. Alle starter med pizzicato.
2. Man lytter til timingen og når det begynner å bygge seg opp til et crescendo, må man ta et valg når man går tilbake til arco. Alle velger selv når de føler for å skifte til arco.
Ettersom man ikke spiller stykket som vanlig, blir man mye mer skjerpet og lytter mer til de andre.
3. Improvisering over bassgang
Her er det en stor fordel å ha en god bassist som kan spille en bassgang. Et morsomt trekk ved denne øvingen er at man kan gjøre det i vidt forskjellige stiler.
Oppgaven: Alle må spille en note. Bare en note.
Poenget her er timingen. I jazz kan man komme inn hvor som helst, det er aldri feil. Så selv elevene som har en stor terskel for å spille alene, føler seg bekvemme med å plassere en note. Man kan se hvordan elevene vokser på denne øvelsen. En perfekt plassert note, det er jo kult.
Når man har vært runden, så tar man to noter. Etter hvert bygger man på med en note til. Så kan man ha en liten jam. Plutselig føler alle at de har noe å komme med. Det trengs ikke mer.
Det er en av mine favoritter. Alle får en følelse av at de får det til, at de er viktige i denne sammenhengen.
Noen av høydepunktene fra Ingerine Dahls innlegg kan du se her:
Tekst: Øyvind Hamre
– Jeg har lest denne 8 ganger
Mange musikere bruker sommerferien til å ta et avbrekk fra spilling og øving. For andre er betyr sommeren å reise rundt og spille på festivaler. Uansett er det godt å søke tilflukt fra sommervarmen med en bok i skyggen.
Vi spurte en fiolinist, en pianist, en prestasjonscoach og en teaterregissør om deres beste tips for å finne ny inspirasjon i sommerferien.
Henning Kraggerud (fiolinist, bratsjist og komponist)
– Jeg har lest Effekt 8 ganger. Den er skrevet av Johann Olav Koss, Bente-Marie Ihlen og Heidi Ihlen, og kan brukes til alt mulig, men den er særlig god for å lære å fokusere og ta ansvar for din egen utvikling og påvirkning. Den er også god på motivasjonen og inspirasjonen man trenger for å faktisk utfordre vanene. Det er verdens verste bok om du vil gjemme deg og skylde på andre, og den beste om du faktisk vil ta ansvar for din egen fremtid.

Av Timothy Gallwey anbefaler jeg særlig tre bøker:
- The Inner Game of Tennis (Den beste boken for å stole på deg selv og la kontrollbehovet hindre deg og ferdighetene dine)
- Inner Game of Stress (ekstremt hjelpsom bok om å motarbeide det som ødelegger livskvaliteten mest)
- Inner Game of Work (handler om den største gaven: man fortsetter å lære hele livet, og alt du gjør er del av den gaven, selv betalt arbeid)
Inner Game of Music er ikke på nær like god og ikke skrevet av Gallwey, han bidrar bare med et forord. Det er mye bedre å oversette selv til musikk fra de tre bøkene over.
Hanne Tømta (teaterregissør)

– Om man skal tolke et musikalsk verk, tror jeg det er relevant å se på andre kunstformer fra den samme perioden. Det hjelper å skjønne noe om verkets kontekst: hvilken musikkperiode, hva skjedde politisk, hva skjedde i vitenskapen? Om man forstår det som ligger rundt verkets tilblivelse, vil man få en innsikt i verket også.
– En bok som er god her er Dannelse av Dietrich Schwanitz. Den viser hva som skjer på flere fronter i en historisk epoke, og det hjelper deg å sette enkeltverk i et større perspektiv og sammenheng.
| Les også: – Du må ville noe. Hanne Tømta på Ung Filharmoni.
Anders Hall Grøterud (Senter for talentutvikling)
– Jeg vil anbefale Eugen Herrigel: Zen i bueskytingens kunst.
Den er fascinerende om å gradvis øve opp en ferdighet, til den til slutt blir en del av deg. Ferdigheten tas i bruk uten at du trenger tenke på den, fordi det ubevisste tar over.
Forskere har kommet frem til at vår bevissthet kan håndtere inntil 60 bit (en ‘bit’ er en informasjonsenhet). Når jeg skal konsentrere meg om noe bevisst, har jeg altså bare maks 60 bit tilgjengelig. Men i det ubevisste, har jeg hele 11 MILLIONER bit til disposisjon! Det sier noe om hvor utrolig mye større kapasiteten vår kan være når vi engasjerer de ubevisste ressursene, enn når vi konsentrerer oss bevisst.

Å bruke beina til å gå, for eksempel, er egentlig en enormt kompleks bevegelse, men den er automatisert for de fleste når vi går rundt i det daglige. Men hvis en stor filmstjerne plutselig kommer inn i rommet, så blir vi med ett veldig opptatt av hvordan vi oppfører oss, ja til og med bevisste på hvordan vi går. Og så kan man oppleve å snuble i stolen eller si usammenhengende ting, fordi kapasiteten vår med ett er redusert fra 11 millioner til 60 bit.
Slik er det med veldig mye – også i musikk. Hvis man begynner å tenke på at “Nå kommer den vanskelig passasjen i dette stykket” og bli opptatt av de tekniske detaljene, så kan man ødelegge for det ubevisste og innskrenke kapasiteten sin betydelig. Ved å tenke i større bilder, linjer og «chunks» engasjerer man mer av de ubevisste ressursene, og får mer overskudd i det man skal gjøre, som under fremføringen.
Derfor synes jeg denne boken er veldig fascinerende og overførbar på mange ferdighetsområder. Den forteller historien om hvordan en tysker (forfatteren selv) i møtet med den zen-buddhistiske kulturen i Japan på 50-tallet, lærer seg å skyte med pil og bue. Forfatteren bruker først sin tyske, vestlige, svært bevisste tilnærming, men i møtet med Mesteren får han beskjed om å holde på til det ubevisste tar over. For meg har dette vært en viktig og en vakker bok om forståelsen av ferdigheter, sier Grøterud.
Wolfgang Plagge (komponist og pianist)
– Jeg tror det kan være vel så spennende å gjøre noe helt annet i ferien, ikke minst for å komme på ny frisk. Hvis du elsker sushi, men spiser det hver dag, blir du utrolig lei. Alle har en hobby ved siden av musikken – dyrk det! Om man gjør noe annet bevisst i to-tre uker, da har du et helt nytt fokus når du kommer tilbake til musikken.
Det er ikke bare noe jeg sier, jeg vet at toppmusikere som Vladimir Ashkenazy og Daniel Barenboim gjør det. De kobler av fullstendig og forsøker å komme inn i en verden som består av det du ikke vanligvis gjør.

De aller fleste musikere har et veldig sterkt forhold til strukturer, fordi musikk er strukturer. Hvis du har sterk interesse for matte og estetikk, ville jeg lest en bok av Douglas Hofstadter som heter Gödel, Escher, Bach. Det er en veldig spennende bok. Det handler egentlig om evighet-’loops’ i matematikken til Gödel, tegningene til Escher og musikken til Bach. Det er særlig Bachs Das Musikalisches Opfer som er modellen der.
Hele boka er formet som en dialog mellom Akilles og skilpadden – det er utrolig kult. Det er en fin måte å få distanse til musikken, samtidig som du får noen lett humrende kommentarer til det du driver med, og kanskje svar på det du har lurt om musikk og form.
Tekst: Øyvind Hamre
Sol, sommer og spillefri
– I ferier spiller jeg bare for meg selv, ikke for andre eller for å nå et mål.
Det sa Henning Kraggerud på en av Dextra og Klassisk Karantenes motivasjon-bootcamper med tema sommer. Bootcampen dreide seg rundt øving i sommerferien. Skal man ta fri eller bruke all den ledige tiden på å øve? Musikerne hadde forskjellige vaner.
Noen trenger ikke å ta fri, men bare å slippe å spille under forpliktelse. Andre behøver en pause og bruker hjernen på helt andre ting. Mange finner faglig påfyll på helt nye plasser.
Senter for talentutvikling har spurt fire musikere om hvordan de øver i sommerferien.

Ingerine Dahl (fiolinist)
Om man bør ta en pause fra øving ferien eller ei, kommer an mange ting. For meg som har fast jobb og spiller så mye, både mengden repertoar og antall timer gjennom sesongen, synes jeg at det er deilig med en helt spillefri periode i sommerferien. Vi tilbringer to måneder i huset vårt i Italia, så istedenfor øving går dagene til hagearbeid, svømming, lesing, pastalaging og “Il dolce far niente” (kunsten å gjøre ingenting).
Etter en periode med dette begynner jeg (utrolig nok, haha) virkelig å savne å spille!! Og da pleier jeg å vente litt til – bare for å virkelig kjenne på savnet. Jeg tror det er utrolig viktig å ta tid til å kjenne på at man virkelig har lyst til å spille/øve!
Så tar jeg for meg teknikk-metode som er ukjent for meg; i fjor øvde jeg gjennom hele Geminiani’s «The art of playing on the violin» Utrolig spennende å se hvor annerledes fiolinteknikk var før Flesch/Sevcik/Kreutzer!!
Jeg mener det er bra å øve basics på forskjellige måter og bli fullstendig nullstilt på et vis. Det gir mulighet til å se på håndstillingene i begge hender og generelt finne en avslappet og fin spilleholdning. Dette uten at man kjeder seg over å spille på de samme Flesch-skalaene som man har gjort 1000 ganger før…
Etter en uke med bare grunnøvelser, begynner jeg med min daglige Bach. Jeg mener at Bachs sonater og partitaer er helt utrolig bra for alt mulig, både psykisk og fysisk, når man først får de under huden. Og det er noe jeg spiller hver eneste dag hele året️.
God sommer!

Audun Breen (trombonist)
De siste to årene har jeg begynt å ta pause i sommerferien. Før i tida var ferien da jeg gjorde mesteparten av øvingen gjennom året, men nå har jeg begynt å ta pause i feriene. Pausen varer kanskje en måneds tid. Det handler egentlig ikke om at jeg er lei av å spille trombone, men at jeg trenger litt pause fra musikk.
Idet jeg setter i gang etter en måneds tid, har jeg muligheten rent instrumentalistisk til å starte på bar bakke med den kunnskapen og erfaringen jeg har. Det gjelder bare å ikke bli frustrert over at det ikke funker helt den første uka. Som blåser er det ofte slik at jeg føler det låter så lett og fint første dagen, men andre dagen er det helt krise – det låser seg helt. Da gjelder det bare å holde ut.

Kristina Ohlwein (oboist)
Jeg tror det er veldig viktig å ta ferie – jeg behøver i alle fall en uke hvor jeg gjør ingenting, bare slapper av. På det meste lager jeg kanskje noen rør. De resterende ukene av ferien bruker jeg deretter på å jobbe opp ‘ambisen’ igjen (leppemusklene).
I ferien jobber jeg bare teknisk. Jeg spiller gjerne med lange toner for å sikre en rett teknikk i leppene og luften. Jeg jobber opp styrke og utholdenhet i fingre og tungen også. Om jeg spiller noe er det bare skalaer og etyder, i tillegg til en kikk på høstens repertoar.

Dmitrij Osadchuk (fiolinist)
Jeg liker å tenke at man har mye mer tid og frihet enn vanlig om sommeren, til tross for konserter og kurs. Det forsøker jeg å bruke positivt, ikke bare øke mengden med instrumental øving, men også gjennom å sette meg inn i musikken. I en hektisk hverdag resten av året har jeg bare tid til å øve inn, ikke noe mer enn det. Men om sommeren finner tid til fordype meg i komponisten jeg spiller, både livet og musikken.
Selv om det er ferie, er det viktig for meg å ikke bli helt sløv. Jeg vil holde en timeplan for øvingen, men den skal være egentilpasset. Det er faktisk den deiligste følelsen – å kunne planlegge dagen akkurat som man vil.
Om sommeren er man gjerne på reise og spiller verken orkester- eller kammermusikk. Det krever at du finner inspirasjon i det du driver med alene. Det kan være sunt å utforske. Jo mer tid du tilbringer er alene med instrumentet ditt, jo mer kommer du like det. Jeg anbefaler skikkelig å spille Bachs solo-verker om du er så heldig at instrumentet ditt har noen.