I spalten «På scenen med» forteller noen av dagens og morgendagens fremste musikere om sin opplevelse av det å stå på scenen; om forberedelser, om selve øyeblikket, og de beste opplevelsene.

Navn: Catharina Chen
Bosted: Oslo
Instrument: Fiolin
Arbeidsplass: Den Norske Opera & Ballett, 1. konsertmester

Hva har du jobbet mot i det siste? 

For tiden spiller vi balletten «A Swan Lake» av Aleksander Ekman på Operaen. Det er en litt annerledes produksjon for meg, for i forestillingen har jeg to ulike roller. Jeg skal både spille i orkesteret og spille solo på scenen sammen med danserne.

Hvordan har du forberedt deg til «A Swan lake»?

Som konsertmester må jeg i forkant av prøveperioden forberede strøk og være i dialog med dirigenten, som denne gangen er Per Christian Skalstad. Før første prøve prater vi om materialet og hvordan vi gjorde det forrige gang, slik at vi har en felles forståelse av verket på forhånd.

I tillegg til orkesterstemmen har jeg også forberedt et solostykke som jeg skal spille på scenen med danserne. Soloen skal fremføres mens de danser i vann, og på et punkt skal jeg også sitte på skuldrene til en danser. Det er en veldig kul og annerledes del av jobben som konsertmester i Operaen.  

| Les også: På scenen med Åsmund Moen

Gjør du noen mentale forberedelser?

Når jeg har store fremføringer gjør jeg mentale forberedelser. I fjor var jeg solist med Operaorkesteret, og da hadde jeg kort tid på å lære meg noe veldig vanskelig. I en ekstremt stressende situasjon, hvor tiden er imot deg, så er det viktig å ha mental bevissthet rundt situasjonen for å ikke gjøre den verre. Uansett hvor lang erfaring man har; står man ovenfor en stor utfordring kan de negative tankene komme fort.

Det var mentalt krevende, men i stedet for å bruke masse energi på å tenke «dette klarer jeg ikke», så jobbet jeg med å overvinne de tankemønstrene med å tenke «dette får jeg til».

Hvordan har du det før du går på scenen?

Det kommer veldig an på situasjonen, for jeg har stor variasjon i det jeg gjør. Men jeg forsøker å være i min egen boble. Om jeg er sammen med mange andre rett før, som i en garderobe, så forsøker jeg å være for meg selv og «sone» ut. Jeg forsøker også å ta det rolig og hvile, og jeg pleier ofte å ta en «nap» før viktige konserter.

Hva er det beste med å stå på scene?

Applausen! Neida, bare tuller.

Fokuset har endret seg med alderen. Da jeg var yngre var jeg opptatt av at folk skulle se hvor flink jeg var, men etter hvert som jeg ble eldre har kommunikasjonen med publikum blitt viktigere for meg.

Det jeg elsker med å stå på scenen er at man kan formidle noe uten å si et eneste ord. Når jeg spiller konsert selv liker jeg best at man ikke sier så mye, så publikum kan oppleve musikken som de ønsker. Musikk er så mektig, og man kan formidle følelser på en helt unik måte. For meg er det et stort ansvar å kunne formidle noe så mektig til en person.

| Les også: MITT ØVINGSROM

Hvordan håndterer du at en konsert ikke går helt som du har forestilt deg? 

Før kunne jeg tenke mye på de små feilene jeg gjorde. I den klassiske tradisjonen har man vokst opp med å etterstrebe perfeksjon, og at man følger bestemte tradisjoner for hvordan man skal spille. Selv om jeg spilte 90 prosent av en konsert kjempebra, fokuserte jeg på de 10 prosentene jeg ikke spilt like bra og hva andre tenkte om det.

Det som har hjulpet meg mest med å håndtere dette er å bli bevisst mine egne tankemønstre. Meditasjon har hjulpet meg med å observere tankene mine og hvordan de påvirker meg. Det jeg også har lært gjennom meditasjon er å se alt i et større perspektiv. Uansett hvilke feil vi gjør, så er de små i den store sammenhengen. Man skal gjøre så godt man kan, men om det blir litt feil, så er det ikke farlig.

Hva er din største opplevelse med å spille konsert?  

Jeg er kjempeheldig som kan fremføre musikken min på så mange ulike måter, og har hatt mange store opplevelser på scenen.

Å være solist med Operaorkesteret i fjor var en stor opplevelse for meg. Da fremførte jeg Thomas Adès fiolinkonsert Concentric Paths. Et annet stort øyeblikk var da jeg som 18-åring var solist i Walt Disney Hall i Los Angeles. Så har jeg også spilt for flere tusen mennesker foran Arena di Verona. Det var nok ikke en av de største musikalske opplevelsene, fordi jeg spilte med playback, men det var utrolig gøy være i kostymer og en del av et stort show.  

Men der jeg har opplevd noen av mine største musikalske øyeblikk har vært når jeg har spilt barnekonserter. Der har jeg virkelig sett magien som kan oppstå mellom utøver og publikum.

Tekst: Anna Rødevand