Sæther er førsteamanuensis i idrettsvitenskap ved NTNU i Trondheim, og har i mange år forsket på talentutvikling blant unge fotballspillere. Se hans innlegg fra årets Høstseminar nederst i saken.
– Treningsmengde i seg selv kan ikke forklare hvorfor noen ender opp som profesjonelle spillere og andre ikke, sier han.
Handler ikke bare om kampen i morgen
Etter Sæthers erfaring er det ikke nødvendigvis en avgjørende sammenheng mellom hvem som er gode i tidlig alder og hvem som når toppnivå som voksne.
Han viser til egen forskning på mannlige fotballtalenter fra årskullet 1991, hvor kun 12% av de som ble plukket ut til nasjonale samlinger som 14-åringer endte med å spille på elitenivå ti år senere.
– Det sier noe om at jo tidligere vi prøver å identifisere, jo vanskeligere er det å treffe, mener han.
Han trekker frem forskeren Françoys Gagné, som sier at det er stor forskjell mellom ferdigheter og potensial: Det er ganske lett å se og definere hvem som har en ferdighet, men det vanskelige er å forutsi hvordan denne ferdigheten kommer til å utvikle seg videre.
I sitt arbeid skiller Sæther på lignende vis mellom identifikasjon og seleksjon.
– Seleksjon handler om å plukke ut de beste spillerne til kampen i morgen, mens identifisering handler om å se hvem som har det beste utviklingspotensialet for fremtiden, forklarer han.
Forskningen på 91-kullet viser dessuten et knekkpunkt: Alle som kom med på aldersbestemte landslag fra de var 18 år og oppover, endte som proffspillere.
– Dette er en sammenheng vi ikke ser på 15- 16- og 17-årslagene. Koblingen mellom landslagsspill og det å nå høyeste nivå er der, men kommer sent i løypa, sier Sæther.
| Les også: Fem år med talentutvikling – hva nå?
Mysteriet «talent»
– «Talent» er gjerne det ordet vi bruker når vi ikke vet hva annet vi skal si, når vi ikke kan forklare det vi har foran oss, sier Ellen Stabell.
Hun er forsker, og leder for CEMPE (Centre for Exellence in Music Performance Education) ved Norges musikkhøgskole.
Hun forteller at den definisjonen som er mest brukt i Norge kommer fra Tid for talent (2008): «Et talent er en elev med spesielle forutsetninger og motivasjon for å arbeide med musikk.»
– Grunnen til at denne har stått seg er at den ikke sier noe om hvor disse forutsetningene kommer fra. Den nevner ikke det medfødte, forklarer Stabell.
Sæther kommer med lignende syn fra idrettens verden: «Talent» kan forstås som noe statisk; noe enkelte har og andre mangler. Eller mer dynamisk; som noe vi har i dag, men ikke nødvendigvis evner å videreutvikle.
– En av de bredeste definisjonene beskriver et individ som innehar en del spesifikke anatomisk-fysiske kjennetegn og evner. Det handler også om personlighetstrekk, sier han.
Men disse forutsetningene alene er ikke ensbetydende med god utvikling.
– Egenskapene gjør det relativt sannsynlig at man når et høyt prestasjonsnivå, forutsatt at en spesifikk type trening eller miljømessige forhold legger til rette for utvikling, forklarer Sæther.
Født sånn?
For hvor viktig er egentlig det medfødte, og hvor stor betydning har miljøet?
Nye tall fra Stabells forskning på deltakerne i Ung Filharmoni viser at 79% har søsken som også spiller et instrument. 21% svarer at de ikke har søsken som spiller, men da må det tas i betraktning at 8% av disse ikke har søsken i det hele tatt.
77% har foreldre som spiller et instrument, og 1 av 3 har foreldre som er profesjonelle musikere.
– Dette tallet er jo skyhøyt, og tallene blir enda høyere når vi ser på den gruppen som begynte å spille aller tidligst, sier Stabell.
Også innen idretten er det vanlig at barn av profesjonelle utøvere blir veldig dyktige. Ligger forklaringen i genetikk? Sæther tror de sosiale dimensjonen har vel så mye å si.
– Studier viser at tidligere toppidrettsutøvere har et veldig avbalansert, rolig forhold til sine barn, og ikke hauser opp deres ferdigheter og egenskaper, men blir en sparringspartner som har ro og vet at dette krever maks utvikling, sier han.
– Sammenlignet med en del foreldre som ikke har den samme bakgrunnen, som er på evig jakt etter gode utviklingsmuligheter og å finne ut hvordan utviklingen foregår. Dette kan bli et jag hvor spilleren blir skadelidende.
Ellen Stabell forklarer at barn som senere blir musikere ofte har vokst opp med rik tilgang på musikalske opplevelser, selv om det ikke er sånn at foreldrene må være profesjonelle musikere. Men det har vært masse musikk i hjemmet.
– Når et slikt barn kommer til musikkopplæring som 6- eller 7-åring og har så lett for det, har så mye naturlig musikk og kjenner så mye musikk, da er det sannsynlig at vi vil se et talent; en elev med spesielle forutsetninger for å drive med musikk, sier hun.
Viktig å skape en «vi-følelse»
Hva er så den beste måten å ivareta talentene på? Sæther mener det er en balansegang mellom å tilrettelegge for det enkelte individ, og å ivareta det psykososiale miljøet.
– Det er åpenbart en tøff reise å prøve å ende opp som toppspiller. Jeg tror utviklingsmiljøet, og hvordan man jobber sammen, er et viktig parameter, sier han.
Som eksempel trekker han frem fotballklubben Ajax i Amsterdam, en av klubbene i Europa som er best på å dyrke fram spillere på toppnivå.
– De bruker rollemodeller aktivt, i form av tidligere toppspillere som kan gi de unge gode tips og forklare hvordan utviklingen vanligvis skjer. De beskriver seg som mer enn en klubb; det er en familiefølelse hvor alle står sammen, og det er viktig å skape en vi-følelse.
På spørsmål om det er nødvendig med talentprogrammer når kun 12% av 14-åringene faktisk ender på toppnivå, er svaret et tydelig «ja». Utøverne trenger hjelp i overgangene, for eksempel fra junior- til seniornivå.
– Vi må ha støttesystemer som hjelper utøverne over, vi kan ikke forvente at de skal håndtere det selv, sier Sæther.
– Det er mange som er villige til å investere veldig mye i idretten sin, men det er ikke sånn at om du trener julaften, nyttårsaften og i dårlig vær, så er det dét som gjør at du lykkes. Det handler om det indre drivet som en del utøvere har, for å ønske å ta idretten sin så langt som mulig, sier han.
| Les også: Føler de øver for lite – Talenter med dårlig samvittighet
Interessen må komme innenfra
I etterkant av foredragene ble de samme temaene diskutert av et panel bestående av Stephan Barratt-Due, Per Gisle Haagenrud, Tine Thing Helseth, Dmitrij Osadchuk, Marianne Solheim Moberg, samt Petter Thoresen fra Olympiatoppen. (Video nederst i saken)
Det var enighet om at familiebakgrunn og ferdigheter alene ikke er nok; det trengs også en indre drivkraft for å nå helt opp.
– For meg handler talentutvikling mye om det å finslipe begavelsen. «Talentet» er å ha drivet, ønsket, ambisjonen om å videreutvikle seg, sier Stephan Barratt-Due.
Han synes det var interessant å høre om foreldre som selv er profesjonelle utøvere, som ofte er flinkere til å skape rammer rundt barna sine. Også å sette grenser.
– Vi ser det samme hos mange musiker-foreldre, som ofte har en veldig avslappet holdning til egne barn. De vet at det trengs modningstid. Problemet oppstår når foreldrene har ambisjoner på vegne av barnet. Barnet opplever kjærlighet og oppmerksomhet hvis det lykkes, men lykkes man ikke, så mister man litt av den kjærligheten, sier Barratt-Due.
Marianne Solheim Moberg mener også at mye handler om elevenes eget driv. Hun forteller om en tidligere elev ved UT Bjergsted, som i dag jobber i symfoniorkester.
– Hun kom ikke inn første gang hun søkte, men så var hun så interessert at hun selvfølgelig kom inn andre gang. For oss er det veldig viktig at det er interesse og motivasjon som gjør at du søker. Og så må du naturligvis være på et visst nivå, sier Moberg.
– Alle skal ikke bli musikere, men kanskje blir de en av disse irriterende legene som har blitt kjempegode til å spille, sier Haagenrud.
– Resultatet blir ikke pent selv om det er godt
Per Gisle Haagenrud er enig med Sæther i at miljøskaping og kalibrering er sterke pådrivere for å oppnå gode resultater.
– Det har jo vist seg at evnen til å få med foreldrene og det sosiale rundt barna er helt avgjørende. Hadde det ikke vært for det, så tror jeg definitivt ikke at gevinsten hadde vært så stor. Bare det å få spille med elever som er litt eldre og som de kjenner til er en kjempegevinst, sier han.
Dmitrij Osadchuk forteller at han ikke var typen som elsket å øve da han var liten.
– Men moren min fortalte meg at hvis du ikke øver, så blir det vanskelig. Da kjente jeg at dette vil jeg. Og når jeg hadde en god konsertopplevelse, eller jeg så folk på min alder og litt eldre som spilte helt fantastisk, da ble jeg veldig inspirert.
Haagenrud tror det er viktig å gi elevene den tiden de trenger, og la dem utvikle seg i sitt tempo.
– Noen elever er tidlig veldig kjappe teknisk, men kanskje mangler samme elev musikalitet. Så er det motsatt hos en annen. Da får man utvikle det etter hvert, sier han.
Petter Thoresen er enig i dette.
– Vi vet at det potensialet som et talent eller en begavelse kan skape, det materialiserer seg ikke på et toppnivå før i 25-30-årsalderen. Så det lønner seg kanskje å holde litt igjen, og en av grunnene er nettopp dette indre drivet, sier han.
– I mitt eget miljø ser vi at i de tilfellene hvor noen er gode, men uten det indre drivet, så blir ikke resultatet så pent selv om det er godt. I Norge har vi veldig mange muligheter, så alle trenger ikke å bli yrkesmusikere eller langrennsløpere. Det finnes mange områder å lykkes på. Vi vil ha mennesker som trives godt i den rollen de skal ta, sier Thoresen.
Tekst: Marte Fillan / Senter for talentutvikling
Fakta om Høstseminaret
- Årlig fagseminar om talentutvikling i klassisk musikk på U19-feltet, i regi av Senter for talentutvikling
- Målgruppe: Lærere, pedagoger, utøvere, ledere, talentutviklere, støttespillere og andre interesserte.
- Arrangeres torsdagen i uke 40 hvert år.
- Årets seminar var det fjerde i rekken.
Tidligere seminarer
- Høstseminaret 2020: Morgendagens musikere er multitalenter
- Høstseminaret 2019: Hva kan musikken lære av idretten og Den optimale forhistorien til en musiker
- Høstseminaret 2018: Spisset musikktilbud i skolen
