Hvis du er vant til å spille konserter og gjennomføre prøvespill fra tidlig alder har du også erfart at det som oftest går bra, selv om du er nervøs. Nervøsitet, frykt, skam og angst er helt normale følelser som kan dukke opp fra tid til annen, men som kan være ubehagelige om du ikke vet hvordan du skal forholde deg til dem. Gjennom aksept, forståelse og bevisst håndtering kan du imidlertid gjøre sommerfuglene i magen til en ressurs når du skal prestere foran andre.

Følelsene kom først

Bård Monsen er høyskolelektor i fiolin ved Barratt Due musikkinstitutt. Han er godt kjent med forskningen om hvordan følelser oppstår og hvordan man håndterer dem. Han forklarer at følelsene er eldre enn tankene våre, og at mennesket hadde følelser lenge tankeevnen ble utviklet. Kroppens signalsystem gjør at hjernen oppfatter følelser raskere enn tankene våre.

Følelser kommer altså plutselig og uten at du kan styre dem. De kommer raskere enn du klarer å tenke. Er det noen måte å fjerne fryktfølelsen du kan få på scenen?

– Du kan ikke kvitte deg med følelsene. Men du kan lære deg å tåle dem, sier Monsen.

Fra aksept til håndtering

STEG 1. Det viktigste i møte med ubehagelige følelser er at man først aksepterer at de er der. Følelser har man uansett. Om du blir sint på deg selv på øvingsrommet eller fylt av frykt før et prøvespill, så er første steg at du aksepterer at disse følelsene er der. Man må ikke henge seg opp i en følelse.

STEG 2. Neste steg blir å forstå hvorfor disse følelsene dukker opp. Hva gjør deg sint på øverommet? Hvorfor blir du redd før et prøvespill? Når man forstår hvorfor følelsene oppstår, kan man begynne å forholde deg bevisst til dem.  

STEG 3. Det er lett å ignorere følelsene, ofte er de vonde og man ønsker ikke å gå inn i dem. Men man kan selv ta et bevisst valg om hvordan man ønsker å respondere på frykten, angsten eller sinnet. Du velger selv hvordan du håndterer følelsene. Det beste er å akseptere at de er der, og så heller fokusere på målsettinger og konkrete oppgaver i musikken.

Kontrollen kommer

Heller enn å skyve følelsene under teppet kan man altså akseptere at de er der, forstå hvorfor de oppstår og ta et bevisst valg om hvordan man ønsker å håndtere dem. Da vil man etter hvert få mer kontroll.

– Etterhvert som du gjenkjenner følelsene, vet du hvordan du skal reagere. Og da er ikke følelsene lenger ubehagelige, sier Monsen.

Tekst: Øyvind Hamre

Har du opplevd at du kom deg på øvingsrommet, men uten å egentlig ha noen plan? Og på slutten av øvingen stiller du deg spørsmålet: hva har jeg egentlig gjort?, spør Anders Hall Grøterud, leder for Senter for talentutvikling. Grøterud er opptatt av å fokusere på det man kan påvirke, mer enn det vi er født med.

– Mange pianister skulle nok gjerne hatt større hender, men det får du ikke gjort noe med. Derimot kan du øve opp hendene til å spille bra. Alt som ligger utenfor vår kontroll kan vi øve oss på å takle, slik at vi er best mulig forberedt, sier Grøterud.

Den bevisste øvingen

For å bli god i noe, må man øve. Men de fleste av oss som øver, ender opp med å øve tilfeldig, uten en tydelig plan for økten. Da blir framgangen tregere, øvingen mindre effektiv og man får ikke utnyttet tiden fullt ut.

Naiv øving er når man ikke har noen tydelige mål for øvingen. For en musiker betyr det gjerne at man kjører gjennom kjent stoff på autopilot. Dette stoffet er komfortabelt å spille og man blir ikke usikker i møte med et vanskelig og ukjent stykke. Grøterud presiserer at man selvsagt blir bedre av naiv øving, men man får ikke brukt tiden fullt ut, og man når gjerne et platå der fremgangen stopper opp.

Den andre tilnærmingen er en gjennomtenkt og bevisst øving. Dette er når man har et tydelig mål for økten og har tenkt gjennom hva som trengs å øves på. Ofte kan disse øvingsøktene være mye kortere og mer intense enn vanlig øving. Det er begrenset hvor lenge mennesker klarer å fokusere på en utfordrende aktivitet, og derfor er det ofte mer gunstig å øve effektivt i kort tid og ta gode pauser.

Øvehjulet

Noe av det viktigste for den gjennomtenkte øvingen er at man får et reflektert forhold til sine egne ferdigheter. Øvingsprosessen kan presenteres i form av et «øvehjul», som starter med analysen av oppgaven man har foran seg og veien fram mot fremføringen, via øvingsmål, gjennomføring av øving, tilbakemelding og evaluering.

– I analysen er det viktig å være dønn ærlig med seg selv. Ellers øver man ikke nok på de riktige tingene, særlig det som er vanskelig, sier Grøterud

Etter man har redegjort for hvor man står og hva man behøver bli bedre på, gjenstår det å finne ut hvordan man kommer seg dit man ønsker å være. Slik får man et mål for øvingsøkten. Grøterud benytter en metodikk som han kaller for evaluering 3+3. Denne innebærer at man finner tre ting som man gjorde bra og tre ting som man har lyst til å videreutvikle etter hver øving. Denne evalueringen øker motivasjonen og gjør at de framtidige øktene blir mer effektive, uten å utelukkende fokusere på det negative.

Et øvescenario

August Schieldrop er tubaist og deltager i Crescendos mentorprogram fra 2020. Under ett av Superøving-seminarene viste Schieldrop fram et vanlig scenario, der han øver på et utdrag før et prøvespill. Stykket var fra Berlioz’ Symphonie fantastique. Først spilte han slik han ønsker at det skal låte. Etter opptredenen kommenterte han det for salen:

– Nå var det ikke akkurat slik jeg ville at det skulle låte, men noenlunde i nærheten av der jeg ønsker å være. Og det er viktig å vite hvor man skal, dersom man skal sette seg noen mål for å komme opp på det nivået man ønsker. Da er det nødvendig å identifisere de problemene man allerede har, for å kunne gjøre noe med dem.

Schieldrop spilte så det samme utdraget for salen, men denne gangen på det nivået han faktisk er. Nå kom forbedringspotensialet mye tydeligere fram.       

– Som dere hørte der, var det en ganske stor forskjell. Pulsen var ikke like god som første gangen. Tubaens rolle blir ofte som en slags basslinje i et orkester, og da er det utrolig viktig med jevn puls. I tillegg bommet jeg på topptonene. Så da har jeg identifisert de to største problemene mine, og jeg vet veien videre, forklarte Schieldrop, og la til at man også kan få noen andre til å lytte og analysere hva som kan forbedres.

Ulike typer mål

Man kan ha ulike typer mål med øvingen. Schieldrop hadde i sitt scenario et mål om å lykkes på et prøvespill – dette kan kalles et resultatmål. Selv om det kan være viktig med et mål om å gjøre en god konsert eller opptreden, så er ikke dette noe du har kontroll over selv.

Grøterud, som har bakgrunn som idrettspsykolog, siterer Karsten Warholms suksesstrener Leif Olav Alnes på at man må fokusere på det man kan styre. «Vi er ikke redde for å tape. Vi er redde for ikke å ha utvikling» sier Alnes i et sitat, og for Grøterud er dette et viktig poeng; ofte er det bedre å fokusere på langsiktig utvikling, enn enkelte prestasjoner som ikke ga det resultatet man håpet på.

– Det er det som ligger i å se på prestasjonene som ligger bak resultatet, identifisere forbedringsområder og gi oppgaver til en selv, som tar deg videre, sier Grøterud.

Derfor kan det være mer produktivt å ha såkalte prosessmål, ved for eksempel å stille spørsmålet: Hvordan skal jeg øve denne uka? Gjennom å løfte blikket fra eksterne faktorer man ikke kan kontrollere – som en jurybedømmelse – og heller rette det mot sin egen utvikling, kan man unngå å miste motet. I tillegg kan det å ha øvingsmål for den enkelte økten være veldig givende, da sikrer man gjennomtenkt, effektiv øving.

God og dårlig øving 

Et helt grunnleggende spørsmål er: Hva er egentlig øving?
– Alt som bringer oss nærmere det vi ønsker å oppnå, sier Bård Monsen, seksjonsleder for kammermusikk og strykere ved Barratt Due musikkinstitutt.

Han tar et eksempel med Paganini som var verdenskjent for sin spilling, men som nesten ikke øvde med instrumentet. Tiden hans gikk heller til komponering. I Monsens erfaring er det likevel noen forskjeller som kjennetegner god og dårlig øving.

God øving er når jeg er i kontakt med det jeg ønsker å oppnå. Når jeg vet hva jeg vil, og har en idé om hva som skal til, da blir det god øving. Dårlig øving er når jeg spiller for å unngå noe, for eksempel å spille surt. Øvingen min blir ofte dårlig hvis den eneste hensikten er å unngå å gjøre feil, sier Monsen.

Hvor mye?

Hvor mye bør man egentlig øve? August Schieldrop sier følgende:
– Et motto for meg er at jeg øver så mye jeg kan – godt. For meg betyr det at all øving som ikke er skikkelig god øving er bortkastet tid. Det å sitte og øve dårlig kan fort gjøre at jeg lærer meg ting dårligere og at jeg rett og slett blir dårligere til å spille, sier han.

Hva som er riktig øving varierer fra person til person og det finnes ikke noen fasit som passer alle. To av Norges dyktigste musikere, Christian Ihle Hadland og Guro Kleven Hagen, har to vidt forskjellige øvingsrutiner. Ihle Hadland kan sette seg ned ved et piano – og vipps så er det gått seks timer med god øving. Kleven Hagen øver derimot tre timer hver dag, men det er nøye planlagt og strukturert øving. Hun bruker blant annet aldri mer enn seks minutter på et vanskelig parti før hun går videre.

Det er dessverre ingen fasit på hvor mange timer man burde øve. Men én ting er forskere og musikere helt enige om: det kreves mange timer med øving for å bli god.
Det oppløftende er at hvis øvingen er både gjennomtenkt og effektiv, betyr det færre timer på øvingsrommet.

Tekst: Øyvind Hamre

Se foredrag fra seminaret Superøving her:

Film av: Who Dares Media

Hvor viktig er øving i utviklingen av et talent?
– Øving er selvfølgelig avgjørende for å utvikle det talentet vi har. Uten øving – ingen utvikling.

Hvordan vet man at man har øvd nok?
– Et umulig spørsmål! Prøv deg fram hva som funker for deg. Finn din balanse mellom god øving med full konsentrasjon, og hvile. Og ikke minst: for å formidle kunst må vi ha noe å formidle. Husk å leve!

Hvordan får man tid til å øve i en hektisk hverdag?
– Å øve tar tid. Prøv å rydde i hverdagen så du har plass til å få øvd. Lag deg gode rutiner, sett av øvetid hver dag. Mange har suksess med å øve før skolen – stå opp en halvtime før du må og få en god start på dagen!

Hva er det viktigste å fokusere på i løpet av øvingsøkten?
– Vær nysgjerrig! Hva er grunnen til at det låter som det gjør, er du fornøyd med det? Vil du endre eller forbedre det? Hvordan kan du oppnå endring? Prøv å sette fingeren på hva det er som må endres for å få bedre resultat, bruk de verktøyene du har, og om du ikke har rett verktøy – finn opp et nytt.

Hva vektlegger du mest i din øving?
– Å gjøre vanskelige ting så enkelt som mulig. Når ting er enkle kan man gå løs på nye vanskelige oppgaver.

Hvor viktig er øving i utviklingen av et talent?
– Øving er alfa og omega. Det er ikke bare mengden det kommer an på, men man må øve smart, og være målrettet og bevisst i øvingen. 

Hvordan vet man at man har øvd nok?
– Det er et godt spørsmål; det er i praksis faktisk ikke alltid like lett å vite om man er godt nok forberedt til ulike prosjekter. Men en god pekepinn er følelsen av å ha musikken under huden, og det kan være lurt å legge inn et par private generalprøver underveis. Da får man et overblikk og forstår hva som står igjen. Gjør gjerne et opptak også! Jeg øver alltid etter partitur når jeg øver inn kammermusikk. Det hjelper ikke å kunne min egen stemme hvis jeg ikke kjenner partituret! Når jeg innstuderer orkestermusikk lytter jeg med partitur, og det er utrolig gøy. Partiturer er som eventyr for oss som er så heldige å kunne lese dem.

Hvordan får man tid til å øve i en hektisk hverdag?
– Man må planlegge detaljert og la øvingen få høy prioritet. Og økter på tyve minutter kan være gull verdt! Velg ut én ting og jobb med det. Da jeg gikk på ungdomsskole og videregående skole øvde jeg alltid før skolen. Det var den beste økten for meg, før hodet ble fylt av andre ting. Jeg stod opp klokken fem, og var på skolen samtidig med vaskepersonalet hver dag, hele året. 

Hva er det viktigste å fokusere på i løpet av øvingsøkten?
– Å velge seg ut en eller to spesifikke problemstillinger å arbeide med er alltid viktig. Men det aller viktigste er å holde fokuset på musikken, være fantasifull med den og hele tiden søke forståelsen av og dybden i musikken. Det virker så opplagt, men det er faktisk fort gjort at det blir borte underveis – man kan bli opptatt av seg selv som utøver for eksempel – og da må man finne fokuset igjen. 

Hva vektlegger du mest i din øving?
– Det kommer helt an på hva jeg gjør og hvor i prosessen jeg er. I starten handler det mye om å få en helhetlig oversikt over musikken, før jeg går inn i detaljene og finpusser egen innsats. Så zoomer jeg ut igjen, og fortsetter å veksle ut og inn. Men noen ganger kreves det enormt mye detaljarbeid, andre ganger er det helt uviktig og handler om å forstå helheten mer enn noe annet. Det jeg alltid forsøker å ha i tankene er hvilken rolle jeg har og hva slags virkemidler jeg har til rådighet i den rollen. Det innebærer ikke minst å forberede seg mentalt på det som kreves, sammen med det praktiske arbeidet.

Da Arild Tveiten ble ansatt for å lede Norges satsning på triatlon i 2011, var det ingen liten oppgave han ble tildelt. Han ble fortalt «Vi skal ha en utøver i OL om fem år», og det ble på mange måter hans stillingsinstruks.

På flere måter var det et helt urealistisk krav; Norge hadde ikke hatt noen ordentlig landslagssatsing siden 90-tallet, og var ikke i nærheten av å kvalifisere seg til OL, for ikke å snakke om å ta en medalje. Men Tveiten bestemte seg for å gjøre sitt ytterste.

Første skritt ble å invitere unge utøvere fra hele landet til samling i Oslo. Det ble sendt ut beskjed i alle kanaler, og resultatet var tjue ungdommer i alderen 12-13 år. Av de tjue ble det etter samlingen tatt ut tolv stykker til et landslag, og åtte år senere er fortsatt fem av disse på landslaget og flere av dem i verdenstoppen.

Tveiten beskriver hvordan de har fulgt disse ungdommene tett hele veien og berømmer forbundet for å ha tenkt langsiktig. Det viktigste har vært å være ambisiøse og være tydelig på å ikke sette grenser, heller tenke «dette klarer vi», forteller han.

Og åtte år senere, i 2019, kan man tydelig se resultatet av det gode arbeidet med talentutvikling. Fire utøvere er nærmest OL-klare til Tokyo 2020.
Årets sesong sluttet uhyre sterkt; Kristian Blummenfelt vant verdensfinalen på OL-distansen i Lausanne. Uken etter vant Gustav Iden VM på lang distansen, den såkalte Ironman 70.3.

Det tydeligste tegnet på suksess kom imidlertid for ett år siden, da yngstemann på landslaget, Casper Stornes, kom på førsteplass i verdensserien på Bermuda – med Blummenfelt og Iden på andre- og tredjeplass. Aldri før hadde en nasjon fylt alle pallplassene.

Hvordan hadde han klart å bygge et landslag i verdenstoppen på bare ni år?

En kulturbærer

 Det har ikke bare vært framgang, om vi skal tro Tveiten. Det var vært mange humper i veien, og mye rykk-og-napp med plutselige framskritt. Det som har hjulpet for landslaget hans er å ha hatt en ledestjerne i Kristian Blummenfelt som var først ute med å kjempe mot de beste utøverne og ta flere pallplasseringer.

– Kristian har på mange måter vært en kulturbærer. Han er utrolig motivert for å vinne konkurranser, men minst like motivert for å gjennomføre treningen med den kvaliteten som kreves. I gruppa er han alltid klar ti minutter før, og kommer du et minutt for sent til sykkeltreningen, er han – og resten av gruppa – dratt. På samme måte som at man ikke vil ha musikere som kommer for sent til orkesterøvelser, for det forsinker alle, forteller sportssjefen.

Tveiten beskriver hvordan Blummenfelt trente hele tiden, hvert ledige sekund, og konstant terpet på detaljer i svømming, sykkel, løp og skifting, som er hovedkomponentene i triatlon. Da han var yngre kunne han for eksempel ta av og på seg hjelmen 80 ganger for å finne den raskeste måten og spare et par sekunder ekstra under et løp. Ifølge Tveiten er han fortsatt like «sulten», og sportssjefen trekker frem et sitat fra Blummenfelt i presentasjonen som oppsummerer mye av hans drivkraft:

Det er bedre å holde ut seks minutter med fysisk smerte og vite at jeg tok ut alt, enn å ha det vondt mentalt de neste 14 dagene fordi jeg ikke gjorde det.
– Kristian Blummenfelt

De viktigste spørsmålene

Tveiten forteller at bak suksessen til landslaget ligger det viktige spørsmål som de stilte seg.
– Da man begynte satsningen måtte vi stikke fingeren i jorda: Hvor står vi?
Svaret på det var at de var ganske dårlige på det meste.
– Men at vi hadde en gjeng motiverte ungdommer med ganske bra talent for å trene.

Det neste spørsmålet ble: Hvor vil vi? Svaret hadde Tveiten arvet på forhånd:
– Minst en utøver til OL i 2016 og medalje i 2020.

Hva skal til for å nå målet og ta igjen konkurrentene? Her var det relativt enkelt å svare: Trene mest og best. Og være best forberedt. Men hva betydde det?
– Vi måtte finne vår egen vei for å lykkes i fremtiden. Det ser vi resultatet av i dag. I dag henger vi med på svømmingen og løper på høyde med de beste. Men vi er best på sykkelen, og det har vi avgjort flere konkurranser med til vår fordel.

Ifølge Tveiten ble målsettingen om OL utslagsgivende for at de lyktes. Så snart de første lovende resultatene kom fikk de utviklingsmidler av Olympiatoppen og Tveiten ble etterhvert ansatt på heltid. De jobbet hele tiden mot å være best trent og best forberedt, og de kopierte aldri andre lag;
– For da blir man kanskje like god, men ikke bedre, forklarer Tveiten.

Utøverne selv ønsket etterhvert å ha et image utad som det landslaget som er best trent og best forberedt, noe som har skapt stolthet og et veldig bra lagmiljø. Og nå er det andre landslag som ser til det norske laget for inspirasjon.

24-timers utøveren

Hva er det Tveiten og landslaget konkret har arbeidet med for å komme dit?

– Vår beste utøver trener rundt 1350 timer i året, og det er nært et punkt hvor man ikke kan trene så mye mer. Da blir det viktig å fokusere på det andre, som hvile, ernæring, og det mentale. Vi prater ofte om 24-timers utøveren; en som sørger for at alt optimaliseres. Det er nødvendig om man ønsker å prestere på topp, forklarer Tveiten.

De har også lagt ned en stor del arbeid på «grunnteknikken i øvelsene, det vil si rask svømming med minst mulig bruk av energi».  Tveiten sier at jo bedre grunnteknikken er, dess lettere er det å prestere når det er vanskelig og hardt under en konkurranse, som når man svømmer i store felt. Han viser deretter hvilken forskjell det kan utgjøre under svømmeetappen om man ikke har teknikken på plass.

Men mest av alt, oppsummerer Arild Tveiten, så forsøker de å være mye sammen rundt trening og øving.
– Trening har den fordelen at det er nesten gratis, sier Tveiten og fortsetter, – og når man er mye samlet, så skaper man en sammensveiset kultur med høy moral. De hviler aldri på laurbærene, men tenker: «Det som er godt nok i dag, er ikke godt nok i morgen.»

Vi ser alltid framover, vi er aldri helt fornøyde. Vi er alltid veldig sultne!

Overføringsverdi til musikk

Etter foredraget til Arild Tveiten er det tid for en samtale med Anders Hall Grøterud, leder ved Senter for talentutvikling, med bakgrunn som idrettspsykolog og tidligere landslagstrener. I dag er de to sparringspartnere som møtes jevnlig og diskuterer hva som skal til av beste praksis for å lykkes på ulike felt.

Fra scenen trekker de paralleller mellom svømmeteknikk og bueteknikk i fiolin, og forklarer at det handler om å la tyngdekraften gjøre jobben og skape avslappet bevegelse der man kan for å ha en effektiv teknikk og unngå skader.

Det å vite hva man må gjøre for å bli god nok, mener Tveiten må være veldig likt i idrett og musikk. Grøterud trekker også frem det å sette mål, ha en mental plan for hva du skal gjøre og evnen til få ut sitt beste når det gjelder som likheter mellom idrett og musikk.

Fysisk prestasjon vs personlig uttrykk

Tilhørerne peker også på forskjeller mellom idretten og musikken. Det nevnes at det er mer skjønn i vurdering av musikk, og at musikk ikke er like konkret målbart som idretten. Musikken kan også regnes for å være et mer personlig uttrykk og derfor mer sårbart. Idrettskarrierene er ofte kortere, og den samme intensiteten ansees ikke for å være bærekraftig i musikken om man skal vedlikeholde en karriere til man er 70 år.
– Det ene handler mye om en fysisk prestasjon som kan måles, mens det andre er et personlig uttrykk som blir vurdert, sier Grøterud.

Tveiten får spørsmål om hvordan han rekrutterer, hvordan han plukker opp og utvikler talentene tidlig.
– Mye av jobben må skje lokalt. Vi samarbeider tett med klubbtrenerne slik at filosofien vi vet at funker kommer ned på klubbnivå. Foreldre er utrolig viktige støttespillere, men etter en viss stund er vi nødt til å ta styring på trening og totalbelastning. Foreldre gjør seg dessverre sjeldent som trenere.

Tveiten forteller videre at alle på landslaget har gått idrettslinja på videregående, der skolearbeidet ble lagt til rette for treningen, ikke omvendt. Er det slik på musikklinjene også? spør Tveiten retorisk.

Likheter og forskjeller

Etter Arild Tveitens foredrag tok vi en prat med Stephan Barratt-Due som er rektor og fiolinlærer ved Barratt Due musikkinstitutt. Han synes foredraget var interessant, særlig hvordan det belyste utfordringen med å arbeide målrettet for å bli god i noe.

– En idrettsutøver kan ha mye klarere mål, som for eksempel å delta i OL og helt spesifikke krav som er målbare på en annen måte, for eksempel framgang i tid og centimeter. En musikers evne til å lykkes handler om andre ting, nemlig uttrykk, formidlingsevne og opplevelsen av å høre musikeren spille. Dette er ikke ting som er målbare, sier Barratt-Due.

Likevel mener han det en klar likhet i den fysiske mestringen.
– Enhver musikalsk tanke må finne sin tekniske oversettelse for å nå publikum. Samtidig er de fysiske og tekniske elementene, og arbeidet med å utvikle disse, ganske likt, forteller han og fortsetter:
– Så selv om det er store forskjeller mellom idrett og musikk, for eksempel at man vil svømme fortest mulig, men ikke spille fiolinen fortest mulig, så er det mye av det samme som går igjen. Man ønsker å perfeksjonere den tekniske fremføring begge steder. Men det er åpenbart at de er langt foran i idretten, for eksempel ved at det er gjort mye mer forskning innen feltet, sier Stephan Barratt-Due.

– Absolutt en overføringsverdi

Camilla Ediassen, som underviser på Foss og er styreleder for Norsk fagråd for musikk, dans og drama forteller at hun synes foredraget var veldig inspirerende og at det er en klar overføringsverdi.
– Det er interessant hvordan triatlon-landslaget har strukturert det, og at de ikke er redde for å si «dette gjør vi, dette trenger vi» og at de sikter så høyt.

Ediassen poengterer at det er tydelige forskjeller på delingskulturen og tilgangen på ressurser i musikken og idretten. Både hun og Barratt-Due nevner at musikken kan lære mye av hvordan idretten deler kunnskap og innsikt på tvers av sportsgrener.
– Jeg tror absolutt det er en overføringsverdi til idretten. Og det som ikke lar seg overføre, det overfører man bare ikke. Verre er det ikke, sier hun.

Tekst: Øyvind Hamre | Foto: Benedicte Christie Knudtzen

Seminaret startet i Forstanderskapssalen med et vakkert musikalsk innslag ved fiolinisten Bjørg Pas, etterfulgt av en velkomsthilsen fra lederen for Senter for talentutvikling, Anders Hall Grøterud, og rektor og kunstnerisk leder ved Barratt Due musikkinstitutt, Stephan Barratt-Due.

Deltakerne på høstseminaret kommer fra regionene Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Østlandet. De fikk blant annet høre Alf Richard Kraggerud holde foredraget «Morgendagens musiker – hva er det optimale utdanningsløpet?», der det blant annet ble stilt spørsmål om hva som trengs av innsats, samarbeid og ressurser for å få til et godt nok tilbud til musikktalentene som befinner seg i vårt langstrakte land.

Sjur Høgberg, rektor ved Knuden – Kristiansand Kulturskole, holdt et innlegg om hvordan vi kan vite at talentundervisningen virker, der han blant annet spør om vi får verdier ut av innsatsen som legges ned i undervisningen. Høgberg presenterte en undersøkelse fra 2018 tatt av 14 personer fem år etter utdanning. Fem av disse var musikkelever. Det ble blant annet spurt om musikkelevene valgte utøvende studier videre, hvor mange betalte oppdrag de har hatt de siste årene og om de vil være involvert i kunstnerisk virksomhet i framtiden.    

Sportssjef i Norges Triatlonforbund, Arild Tveiten, holdt et inspirasjonsforedrag om talentutvikling innen idrett, og sammen med Hall Grøterud snakket han også om hvordan erfaringene fra landslaget i triatlon kan overføres til talentutvikling innen musikk. Deltakerne hadde flere gruppearbeid i løpet av dagen, hvor det ble utvekslet både erfaringer og meninger. 

Etter et innholdsrikt seminar ble dagen avsluttet med felles middag på Sentralen, etterfulgt av en storslått konsert i Oslo Konserthus med Oslo-Filharmonien og Ung Filharmoni.