Tekst: Ingrid Lovise Anvik Hellenes
Spørsmålet er sammensatt, mener fiolinist og pedagog Alf Richard Kraggerud. Han har erfaring med elever fra både store og små steder rundt om i Norge, og mener elevenes første tilbud i den lokale kulturskolen kan være ganske likt, uansett hvor de kommer fra.
– Tilgangen på lærerkrefter kan imidlertid variere, og dermed vil samspillsmiljøet naturlig nok variere mer. Derfor kan de som kommer fra mindre steder være nødt til å strekke seg lenger for å få et fullgodt tilbud, sier Kraggerud.
Hans erfaring er at de fra steder der tilbudet ikke finnes eller ikke passer, har noen barrierer som må overskrides. Men hvis de først aksepterer lang reisevei eller et ofte privatfinansiert tilbud, legger de gjerne opp familielivet etter dette.
– Da får barna god oppfølging. Disse elevene når ofte langt, fordi det har vært viktig for dem fra ung alder, mener pedagogen.
| LES OGSÅ: Eleven som fellesprosjekt
Roligere start
En musiker som har overskredet noen av barrierene Kraggerud peker på, er fiolinisten Dimitrij Osadchuk. Han vokste opp i Tromsø, og bestemte seg da han var femten år for å bli profesjonell. Ettersom han var såpass seriøs, fikk han reise for å ta spilletimer i Oslo, med Kraggerud som sin første lærer.
Osadchuk mener miljøet i Oslo var større og mer konkurransepreget enn det i Tromsø.
– Den største forskjellen var at “satsemiljøet” i Oslo var mye større. Det betydde mer konkurranse, noe jeg synes var motiverende. I Tromsø var jeg mer utenfor som en som satset, forteller Osadchuk.
Han er tydelig på at han ikke skulle ønske det var annerledes. Som relativt alene om å satse, fikk han muligheter til å være med på flotte tilbud som “Unge Musikere” på konservatoriet i Tromøs. Solistoppdrag lå også innen rekkevidde for ham relativt tidlig.
– For meg var det fint å få en litt rolig start. Jeg tror faktisk at jeg hadde blitt litt overveldet av alle tilbudene og det trøkket som var i Oslo, sier Osadchuk.
I Tromsø startet det med kulturskolen, og videre på «Unge musikere» i tidlig tenårene. Han fikk prøve seg tidlig og fikk raskt oversikt over miljøet i Tromsø. Hvis han prøvespilte for å spille solo med Arktisk filharmoni, kjente han alle de andre han konkurrerte med.
– Det føltes tryggere. Mulighetene var mer tilgjengelige og enklere å få tak i, mener Osadchuk.
| LES OGSÅ: Læreren jeg aldri glemmer – Monika og Per
Skjer mye bra i Tromsø
Selv om Osadchuk er takknemlig for mulighetene og starten i Tromsø, mener han det er store fordeler å bo i hovedstaden hvis man har høye ambisjoner.
– Å komme til Oslo første gang og se systemet rundt dem som likte å spille, var nesten litt surrealistisk. Da jeg møtte de som har gått på Barratt Due siden de var barn, følte jeg at jeg hang litt etter, sier han.
Han mener det skjer mye bra i Tromsøs musikkmiljø for tiden. Lillebroren Maxim spiller cello og bor fremdeles der, og Osadchuk sier han hører om stadige besøk fra eksterne lærere og dirigenter.
– Tromsø kan bli et godt sted å drive med profesjonell utøvelse. Det er mange interesserte der, og kulturskolen er aldri tom. Jeg håper virkelig å se dette miljøet bli utviklet til noe levende og pulserende, sier han.
Tekst: Ingrid Lovise Anvik Hellenes
