Det har skjedd med de fleste musikere. Enten det er noe smått, som å bomme på en tone, eller noe større, som å få blackout – alle tabber seg ut i blant.
– Hvis man spiller ordentlig godt, så kan det å bomme skikkelig bli sett på som morsomt og spektakulært. At fela satt fast, at noen snubla, det er nesten bare gøy. Og ingen kommer til å glemme den konserten, sier Berit Cardas.
Hun er fiolinist og medlem i den prisvinnende Vertavo-kvartetten. – Det som imidlertid ikke er like gøy, er når du føler deg ute av det gjennom hele konserten, fortsetter hun.
– Det blir nesten som et mareritt som aldri tar slutt. Og for mange er det mye skam i å kjenne på nerver. Det er sånt som gjør at folk slutter. Da skal det mye til for å le av historien etterpå, sier Cardas.
Likevel mener Cardas man ofte kan snu dårlige opplevelser til noe positivt. Mer om det lenger nede i artikkelen.
Vi spurte tre musikere om å dele sin verste konsertopplevelse, og hvordan de taklet det:
Ramlet nesten av podiet
Heming Valebjørg, slagverker i Oslo-Filharmonien.
Jeg har tabbet meg ut noen ganger, men det er særlig en historie som skiller seg ut.
Det skjedde en gang vi gjorde Mahlers 9. symfoni med Jukka-Pekka Saraste, tidligere sjefsdirigent for Oslo-Filharmonien.
Det var en av de første gangene jeg spilte den. Et sted i første satsen er det et parti med en massiv messingseksjon som raser nedover og det kulminerer i én takt som er nesten som et vakuum, før det formelig eksploderer i en tam-tam fortissimo!
Jeg setter tam-tammen så det holder i den stille vakuum-takten. Jeg titter opp og ser Jukka-Pekka nærmest ramle av dirigentpodiet – og så kommer resten av orkesteret inn.
Jeg dro hjem den kvelden og hadde bare lyst til å grave meg ned i et hull og forsvinne. Akkurat denne konserten ble sendt live på NRK og jeg fant frem opptaket da jeg kom hjem. Hvor ille kan dette egentlig ha vært?, tenkte jeg idet jeg hadde roet meg ned og forsonet meg med at det vel er sånt som skjer. Det var helt grusomt og på verst tenkelige sted.
Men det er sånt som skjer. Og hvis det først skal smelle, så får det smelle ordentlig.
| LES OGSÅ: På scenen med Johannes Martens
Strengen røk på direkten
Johan Dalene (22), prisbelønnet norsk-svensk fiolinist som har spilt på BBC Proms og med orkestre over hele verden.
– Det er alltid noe som går galt.
En ting jeg husker godt er en julekonsert jeg spilte for to og et halvt år siden i hjembyen min, Norrköping. Det var en direktesendt TV-sending med tettpakket program med pop-artister og flere andre. Til slutt ble det min tur, og alt gikk fint i begynnelsen.
Men rett før siste del av stykket røk E-strengen min. Om noe sånt skjer under en konsert, kan man vanligvis løpe og bytte, men her var tidsskjemaet så tett. Nesten hele det siste partiet foregikk på E-strengen, så det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg ble stående på live TV og spille uten den viktigste strengen.
Det var ikke så gøy da, men det er morsomt å se tilbake på nå.
Fullstendig blackout
Sara Övinge, fiolinist i Det norske kammerorkester og tidligere 2. konsertmester i Operaen. Hun er også en del av Senter for talentutviklings mesterteam i Tromsø.
– Jeg spilte Bach – Solo E-dur partita med dansere fra Operaen. Jeg var den eneste musikeren.
Vi hadde gjort fire opptredener og jeg begynte å slappe litt av under den femte. Etter å ha spilt halvannen side fikk jeg komplett blackout, jeg husket ikke hvordan stykket fortsatte. Så jeg spilte bare et eller annet, før jeg startet på begynnelsen av stykket igjen. Men da jeg kom til samme sted, fikk jeg black-out på nytt og måtte starte på begynnelsen igjen!
Danserne hadde koreografi som skulle følge musikken min og jeg tenkte: nå må jeg stoppe snart, ellers så spiller jeg altfor lenge. Jeg bare hopper til slutten. Jeg husket en passasje helt mot slutten og begynte å spille det. Det var de siste seks taktene. Etter jeg hadde spilt det 3 ganger, kunne jeg ikke fortsette lenger, det hørtes helt idiotisk ut. Så jeg stoppet å spille, snudde meg sakte rundt og gikk av scenen – mens danserne danset til stillhet.
Det var den absolutt verste opplevelsen min, jeg klarte ikke å redde meg selv inn. Jeg hadde lyst til å forsvinne gjennom jorden. Men alle solister har så mange slike historier. Jeg kjenner en fiolinist som mistet buen under en konsert, den forsvant ut i publikum. Det skjer alle og er ikke verdens undergang.
| LES OGSÅ: – Så mye talent og guts
Det går over
Berit Cardas mener du trenger sans for humor i musikkbransjen, samt gode venner som kan minne deg på hvorfor du holder på med dette. Det gjelder også å snu negative opplevelser til positiv lærdom.
– Om det går dårlig, husk at alt går over. Kan du lære noe av det? Ofte kan en liten endring være nok, sier hun.
Cardas har selv følt på ubehag med å spille. Tidlig i karrieren kunne nervene være så fæle at det dunket i ørene på vei opp på scenen. Nervene har ikke forsvunnet med årene, men hun har blitt bedre på å håndtere dem.
– Med mange konserter på rad blir det mye lettere. For trygghet på scenen er ferskvare, man føler seg aldri bedre enn sin siste konsert, sier hun og legger til:
– Det er ikke slik at jeg ikke har hatt nedturer. Men kjærligheten til å spille er større, fordi den har bygget seg opp over år. Da kjenner jeg at fordelen med å spille er større enn å slutte. Selv på dager der jeg synes jeg spiller dårlig, sier Berit Cardas.
Tekst: Øyvind Hamre
