Under Nordic Wind Festival var fire dyktige og erfarne musikere, med ulike spesialiteter, samlet for å diskutere hva som kreves av morgendagens blåsere.
Se videoopptak av panelsamtalen nederst i saken.
En flamme som må holdes i live
Andreas Hanson er sjefsdirigent for Arméns musikkår i Sverige, et av Europas største profesjonelle blåseensembler. For ham er det viktigste kjennetegnet på en god musiker, uansett instrument, lidenskapen for musikk.
– Den flammen tennes når man er i et miljø som det som beskrives her. De andre verktøyene må man ha; teknikk, intonasjon, samspill, det sosiale aspektet, men for en selv tror jeg at lysten er det viktigste, sier Hanson.
Tubaist August Schieldrop er enig. Han ser lidenskapen for musikken som en grunnmur som alt det andre bygges på.
– Uten den kjernen er det ikke lett å formidle noe som helst, bare spille riktig. Du kan få robotpianoer til å spille hva som helst, men det er ingen som har lyst til å høre på roboter, sier han.
Gi musikken videre
Også hornist Marie Solum Gran har tenkt mye på dette; hvorfor velger man å fortsette? Det å være musiker er jo ingen lett levevei.
– Det valget må jeg som frilans musiker ta hver eneste dag. Og jeg hadde ikke tatt det igjen og igjen hvis det ikke var for en genuin interesse, og at jeg synes det er viktig for samfunnet rundt meg. Valget kommer innenfra. Men jeg har måttet svare på det spørsmålet flere ganger gjennom karrieren, fordi det har buttet imot, sier hun.
– Det er veldig få som er musikere bare for sin egen skyld, men det er fordi man har noe å gi, sier Hanson.
– All musikk vi har i oss har vi jo fått fra et sted, vi har ikke betalt for den. Altså eier vi den ikke, vi har en plikt til å gi den videre. Når man merker at man får noe tilbake fra publikum; det er det som er næringen, drivstoffet, bensinen, beskriver han.
Randi Lundqvist, pedagog og leder for blåseseksjonen ved Barratt Due musikkinstitutt og Unge Talenter, mener at en av de viktigste oppgavene for pedagogene rundt de unge musikerne er å sørge for at denne flammen fortsetter å brenne. Hun trekker frem utfordringene under pandemien som eksempel.
– Når man ikke får lov til å møtes og spille, eller spille konserter, så gir det ingen mening å fortsette. Det har vært så enormt viktig å se gleden over å få komme tilbake og spille igjen, og nettopp den opplevelsen av at vi ønsker å gi noe til publikum, sier hun.
| Les også: August Schieldrop – Tuba til folket!
Trekker frem fellesskapet
For Schieldrop har det sosiale miljøet rundt spillingen vært helt avgjørende for at han har nådd dit han er i dag.
– Å være sammen med likesinnede er utrolig inspirerende og motiverende. Jeg endte opp i et veldig bra skolekorps med mange eldre, flinke folk som ble forbilder for meg, og vi var en kameratgjeng. Da ble det veldig gøy, sier Schieldrop.
Også Solum Gran trekker frem betydningen av å møte andre med samme interesse. Hun forteller om et godt sosialt miljø, helt fra hun begynte i korps og kulturskole som syvåring, og opp til hornklassen på Musikkhøgskolen.
– Bestevenninna mi gikk i korpset sammen med meg, og det gjorde nok sitt til at jeg fortsatte til jeg var 16 år. Og den dagen jeg begynte å kjenne på en ekstra interesse – jeg hadde vært på sommerkurs og blitt supergira – så var det et tilbud med lørdagsskole og kretskorps som gjorde det mulig å få masse gode lærerressurser. Og venner, ikke minst. Et miljø rundt seg, sier Solum Gran.
Lundqvist har stor tro på nytten av samspill og å drive med kammermusikk.
– Det er da vi merker hvilket nivå vi egentlig har. Vi får testet om det vi øver på fungerer; om vi klarer å lytte, hvordan intonasjonen er, hvordan vi artikulerer. I tillegg kommer dimensjoner som det å være hyggelig og raus mot dem rundt seg, og på den måten blir man også bedre selv, sier hun.
Solum Gran kjenner seg igjen i dette.
– De fleste store musikkopplevelsene skjer jo i samspill med andre. Stort sett alltid. Det kan være gøy å få til noe på øverommet eller et prøvespill, men frysninger på ryggen får jeg når jeg spiller med andre, sier hun.
Øvingen
Senter for talentutvikling har tidligere skrevet om unge musikere som sliter med å få hverdagen til å gå opp, og som hele tiden går rundt med dårlig samvittighet over å øve for lite. Blåserne er intet unntak.
– Vær din egen lærer, bli god til å øve, bli god til å lytte til de rundt deg. Det er alltid noe å lære av den som sitter ved siden av, oppfordrer Solum Gran.
– Det gjelder å være god på å finne ut hva man trenger å øve på, og ha hele verktøykassen åpen. Er det klangen du vil øve på, er det artikulasjon, eller hva er det? Hvis du ikke har problemer med denne frasen, gå videre, sier hun.
Lundqvist forteller at hun i det siste har innsett at elevene trenger mye mer av denne typen veiledning enn hun har trodd. Tidsklemma er noe hun opplever hos elevene sine hele tiden.
– Vi lærere er nok best på å lære bort når alt er optimalt, men hvor ofte er det egentlig det? I de periodene hvor mine elever har mye å gjøre setter vi opp en plan, og da er det ikke lov til å få dårlig samvittighet. Du må gå for det du har planlagt, forklarer hun.
Også Schieldrop kjenner tidsklemma godt. For å senke skuldrene tror han det hjelper å finne de små lukene, og å tillate seg å bare spille noe for moro skyld.
– Det første året på videregående hadde jeg mye fag, og ikke tid til å øve så mye som jeg ville. Da øvde jeg en halvtime før skolen hver dag. Det gjelder å verdsette de små øktene også, selv om det bare er 20 minutter, for de utgjør en forskjell over tid. Det hjelper også på samvittigheten å bare spille noen skalaer, eller noe du synes er gøy, sier han.
Solum Gran forteller at som hornist har hun ikke stamina til å øve seks timer om dagen, og da gjelder det å utnytte den tiden man har mest mulig effektivt. Derfor tror hun mange blåsere vil tjene på å bli gode på øving tidlig.
– Har man bedre tid kan man ta lengre økter og øve basics. Jeg trenger det noen dager uka for å holde nivået på topp, men jeg kan også gå på jobb med bare 5-10 minutters oppvarming, sier hun.
Også hun har troen på de korte øktene når tida ikke strekker til. Det viktigste er å ha en bevissthet rundt akkurat hva man skal øve på.
– Vit hva du skal, legg en plan, og putt inn små økter. Jeg bytter ofte mellom å spille høydehorn og dybdehorn, og da legger jeg inn små økter med det jeg ikke gjør denne uken, fordi jeg vet at det kommer om to uker. Det trenger ikke være så mye, men da er jeg forberedt, forteller hun.
| Les også: Rapport fra Blåserkonferanden 2018
Prosessering av musikken
Dessuten er det mye som kan gjøres uten instrumentet i hånden.
– Som kunstnere trenger vi å prosessere musikken. Når man sitter på trikken eller bussen kan man gå gjennom stykkene i hodet, og bruke et av våre viktigste verktøy, fantasien: «Slik vil jeg låte, så fort vil jeg spille dette, dette er det jeg vil», beskriver Hanson.
– Man utvikler sin kunstneriske vilje. Den behøver man ikke å ha instrumentet i hånden for å teste, fantasien setter ingen grenser.
Selv har han innsett at de viktigste lærerne han hadde, ikke underviste i hovedemnene trompet eller direksjon. Den ene var en pianolærer på videregående.
– Han forsto at jeg som trompetist hadde for lite kunnskap om musikken utenfor. Så han sørget for at jeg lærte det jeg skulle, men timene besto av at han spilte pianomusikk som jeg aldri hadde hørt. Han «åpnet lyttingen», og den lærergjerningen var egentlig større enn å lære meg å spille noe enkelt på piano. Jeg forsto ikke det da, men jeg forstår det nå, sier Hanson.
– En god pedagog ser hele bildet; hva som må fylles på og hva som kan gro av seg selv. Det handler ikke om å fortelle nøyaktig hvordan man gjør det, men om å åpne dører, og en god lærer vet hvordan man gjør det på riktig tidspunkt, sier han.
Lundqvist understreker at også pedagoger har behov å utvikle seg, og da trengs det et miljø slik at lærerne kan jobbe sammen om å skape tilbudet til elevene.
– Det er viktig med trygghet og aksept i slike miljøer, og at læreren ikke står helt alene med sin elev. Og at vi sammen diskuterer hvordan vi skal utvikle oss videre i fellesskap, sier hun.
Ingen gudegave
Panelet har blandede følelser til begrepet «talent». Dette er også et tema som har vært oppe til diskusjon tidligere, og som har vist seg vanskelig å definere. (lenke til sak)
For Lundqvist er det viktigst å sørge for at deltakerne i et talentprogram utvikler seg så godt de kan innenfor programmets rammer.
– Det dreier seg om at vi ser hver enkelt og hva hver enkelt trenger, i samarbeid med musikeren. Da er ikke «talent» et ord vi bruker. Det er helt uinteressant. Vi jobber med det faglige; å skape en god arena og sørge for at hver enkelt skal kunne vokse maksimalt hos oss, sier hun.
Hanson mener dessuten at betegnelsen «talent» kan bli forulempende, dersom det tolkes slik at musikeren ikke trenger å jobbe for resultatene sine.
– Jeg fikk alltid høre at jeg «hadde så lett for» det å spille trompet, men det hadde jeg egentlig ikke. Jeg øvde veldig, veldig mye, fordi min far tvang meg til det. Og jeg synes det var greit å øve fordi han også lærte meg lidenskapen. Det handler om hardt arbeid, og om et miljø der de som er litt eldre ser hvem du er og hva du trenger for å gå i riktig retning, sier han.
Schieldrop er enig. Han tror talent og lidenskap er to sider av samme sak.
– Det viser seg jo at de som blir skikkelig gode, som har masse talent, de øver også veldig mye. Det er rart det der. Kanskje talentet ligger i lidenskapen og det at man synes det er gøy, sier han.
Solum Gran tror det kan være risikabelt å henge seg for mye opp i hvem som har talent. Hun påpeker viktigheten av å være tålmodig, og akseptere at alle har ulikt utviklingstempo.
– Man kan bli forledet til å tro at dersom noe ikke går bra med én gang, så er det fordi man mangler talent. Du ser noen som er kjempeflinke og tror at det er en slags gudegave, og tenker at da er det noe feil med deg, sier hun.
Musikerliv i endring
Hvordan er tilfanget av nordiske blåsertalenter, og hvilke muligheter har de? Etter Hansons erfaring er det mange nok musikere som kommer på prøvespill, som holder et profesjonelt nivå. Men nivået kan likevel være veldig ulikt.
Som eksempel bruker han et prøvespill for horn til Arméns musikkår, hvor ingen ble tatt videre til andre runde.
– Det hadde ikke vært ærlig, verken mot oss selv eller de som søkte jobb. For det første opplevde vi ikke kandidatene som godt nok forberedt, og heller ikke at de hadde lidenskapen eller viljen til å gjøre det bra.
Han forteller at det høres godt dersom den som prøvespiller tenker at det «bare» er en jobb i militærmusikken. Da er ikke Hanson interessert.
– Dem vil vi ikke ansette. Så vi måtte gjøre det på nytt. Når noe sånt hender i et så lite miljø blir det jo en stor sak, og ved det andre prøvespillet var det helt annerledes. Men det var et viktig signal å sende, og jeg tror at det endret noe, sier Hanson.
Også selve musikerlivet er i endring. Panelet tror det har blitt viktigere for musikere i dag å ha sammensatte karrierer, beherske flere forskjellige ting, og synliggjøre seg selv.
Særlig med både pandemi og klimakrise som bakteppe, mener Lundqvist.
– Det mange snakker om nå er at musikermiljøet vil bli mer lokalt, og at det vil være større behov for å skape ting selv. Jeg tror mange musikere må satse på kammermusikk, og på å gå nye veier, sier hun.
– Det blir spennende å se om det at vi spiller mer blåsemusikk av høy kvalitet, som er synlig, vil påvirke noe politisk. Som hva kulturrådet gir penger til. Det blir jo ikke mer penger i potten av at flere blir flinkere til å markedsføre seg selv, sier hun.
Lundqvist ser likevel positive effekter av at musikere selv kan fremme det de driver med. Særlig etter siste års Melodi Grand Prix.
– «Blåsemafian» har jo blitt utrolig populær, og nå kommer det inn oppdrag til blåserne på Barratt Due basert på det. Da må vi sende opptak av det vi driver med, så de ikke venter seg å få noe med funk-komp, men det er jo fantastisk, sier hun.
– Blås har blitt kult!
Tekst: Marte Fillan
