Om to knappe måneder skal Eirik Baardsen Haaland være solohornist med kanskje verdens beste orkester.
– Jeg gjorde et prøvespill i desember for Berlinfilharmonien, og skal nå i mars jobbe med orkesteret som solohornist. Å få denne muligheten føles helt utrolig, og selv om det er noe jeg har jobbet mot i mange år, føles det nokså uvirkelig å endelig skulle få prøve meg, sier han.
Det var ikke gitt at han skulle spille der – eller bli musiker i det hele tatt. På Blåserkonferansen i høst fortalte Haaland om da han først kom til Norges Musikkhøgskole.
– Jeg så det var studenter som lå milevis foran meg, og spilte utrolig bra. Det motiverte meg til å jobbe enda hardere, sier han og fortsetter:
– Hvis jeg skal jobbe som musiker, så kan jeg ikke ligge på latsiden. Og uansett om det ikke går, skal jeg i alle fall ha vært den som jobbet hardest på veien, sier han.
Skjellsettende opplevelse
Haaland vokste opp i en korpsfamilie i Sandnes, og alle hans søsken har spilt et blåseinstrument.
– Korpset og fellesskapet der var en viktig arena for meg. Det ga motivasjon til å bli bedre, men hjalp også til å holde ut de årene det kanskje ikke var like gøy, sier han.
Det var ikke ett tydelig øyeblikk der han aktivt bestemte seg for å bli musiker, men én sterk opplevelse har likevel formet Eiriks forhold til musikk. Det kom da han i ungdomsårene spilte 2. horn i Sandnes Orkesterforening. 1. hornisten, Tone Stang Våland, spilte utrolig vakkert og menneskelig og Eirik minnes:
– Da vi spilte Tsjaikovskijs 5. symfoni med den vakre hornsoloen i andre sats, spilte hun så fint at dette den dag i dag er blitt mitt mål for hvordan treffe publikum. Det var en skjellsettende opplevelse, som ga meg motivasjon til å bli musiker på heltid, sier han.
Sin egen lærer
Eirik Haaland har gjennom hele musikkutdannelsen fått høre at man må bli sin egen lærer. Han skjønte derimot ikke helt hva dette betød før et godt stykke inn i bachelorgraden.
– Etter å ha hatt mange dyktige og inspirerende lærere, måtte jeg på et tidspunkt finne ut hva som faktisk fungerte for meg. Jeg kunne ikke bare blindt stole på at måten jeg ble fortalt at ting skulle fungere på, var slik jeg måtte gjøre det, sier han.
Det merket han spesielt godt da han var på utveksling i Tyskland underveis i bachelorgraden. Her hadde han én hovedlærer og tre assistenter som underviste på helt ulike måter. Lærerne kom med ekstremt mye informasjon og da måtte han begynne å velge og vrake, og fikk slik prøvd ut ulike metoder.
Haaland mener likevel selv at han ikke var klar for å være sin egen lærer på et tidligere tidspunkt.
– I starten av utdannelsen er det viktig å forstå hva som er forventet og «normalt»; finne en standardboks og vite hvordan standardløsningene er. Jeg tror at det er først når man kjenner til dette at det blir hensiktsmessig å ta aktive valg som kan være litt utenfor boksen.
| LES OGSÅ: Mitt Øvingsrom med Eirik Haaland
– Noen ganger går det skikkelig dårlig
Musikalske utfordringer har alltid motivert Eirik Baardsen Haaland. Det være seg spennende repertoar på jobben, et solistengasjement, samspill med dyktige medmusikere, eller å prøve seg i et nytt orkester. Han forsøker også hele tiden å forbedre spillingen og forstå hvordan den fremstår utad.
– Idrettsutøvere har trenere og coacher gjennom hele karrieren. Jeg tror også det er nyttig for oss musikere å ha noen som man kan drøfte og sparre med, til tross for at man har fast jobb og tilsynelatende fikser det meste, sier han.
Gjennom hele karrieren har Haaland hatt mange jern i ilden og forsøkt å spille mest mulig med flest mulig. Dette har gitt både uvurderlig erfaring og gode kontakter.
– Jeg har også meldt meg på forskjellige konkurranser og prøvespill, bare for å ta en sjanse, hoppe uti det og se hvor langt det kan bære. Noen ganger går det skikkelig dårlig, men hvem vet? Plutselig er det det neste prøvespillet som er ditt.
Se Haalands innlegg fra Blåserkonferansen her:
Tekst: Øyvind Hamre
