Navn: Maria Ose
Alder: 22
Bosted: München/Oslo
Instrument: Fløyte!
Eg krever ikkje mykje av øverommet mitt, da dette fort blir eit lite lagerrom på eit hotell eller eit trangt soverom på besøk hos familien, men eg set pris på nok plass til å stå behageleg og eit vindauge til både lys og frisk luft.
På rommet mitt i München har eg god golvplass og eit mjukt, godt teppe som gjer det meir komfortabelt å stå i fleire timar. Godt dagslys skin frå vindauget og inn på notane.
Sidan det ikkje er så mykje av den kjære vestlandsnaturen i byen, har eg nokre inspirasjonsbilete på veggen som eg kan sjå på når eg improviserar eller drøymer meg vekk med musikken.
Eg har gjerne litt juice, frukt eller bær i nærheten for å holde hovudet i gang!
Hvor mye øver du?
Det varierer utifrå kva eg øvar til og dagsform og kan vere frå 3-5 timar, men eg pleier å halde meg på rundt 4 timar kvar dag.
Hvordan strukturerer du øvingen din?
Eg pleier ofte å dele opp dagen i timesøktar, og den igjen i to halvtimesøktar, og øvar gjerne eitt stykke per time. Da har eg fire bolkar som eg fordeler ut over dagen.
Hva MÅ du ha for å få til en god øving?
Eg brukar metronomen mykje, mest til å øve inn tekniske passasjar. Dersom motivasjonen sviktar MÅ eg ha noke å spele musikk på, så eg kan finne inspirasjon frå favorittane mine.
Sanne Suh Berger (17) kommer fra Finnsnes i Troms og er mest vant med å øve og opptre alene. Mer enn de fleste andre instrumentgrupper, sitter pianistene mye alene på øvingsrommet.
Da passer det godt at tema for Klavertiltakets sommersamling var samspill. En viktig del av pianistens virke er samspillet med andre – enten det er en operasanger eller et orkester.
I løpet av én uke fikk Sanne bryne seg på begge.
Ung Filharmoni har i fem år dannet fulle orkestre som spiller side om side med Oslo-Filharmonien, men i år er første gang en pianist spiller med orkesteret. Sanne Suh Berger vant stillingen.
Hvordan var det å spille med orkesteret?
– Jeg satt lenge alene og øvde på verket uten å skjønne hvor vakker musikken var, jeg forstod ikke sammenhengen. Men under gjennomgangen så jeg alle bitene bli puslet sammen og forstod at jeg var en del av en helhet.
– Når orkesteret først kom sammen, ble det så utrolig fint. Jeg fikk lyst til å gråte, sier hun.
Var det en stor overgang fra øving alene til å være en del av et orkester på åtti musikere?
– Det er en stor forandring, men det føles fint å være i bakgrunnen. Alt avhenger ikke av meg og det er avslappende. Likevel er det skummelt når dirigenten gir tilbakemelding – når han henvender seg til piano, er det bare jo meg han snakker til!
Silvia Moi er ansatt ved Den Norske Opera & Ballett og har innehatt viktig roller i forestillinger som Mozarts Tryllefløyten, Verdis Maskeballet og mange flere. Under årets sommersamling spilte hun lieder og romanser med flere av de unge pianistene.
Det er to instrumenter: sanger og piano. Pianister kalles ofte akkompagnatør, altså en som støtter eller ledsager din solostemme. Oppleves det slik?
– Nei, det er heller en likeverd i samspillet, det handler om å leke med musikken og være til stede sammen. Vi forsøker å løsrive oss litt fra notene og skape i øyeblikket.
Hvordan arbeider dere?
– Vi snakker sammen først, om hvordan vi forstår musikken og tolker teksten. Og underveis er det et kontinuerlig samarbeid hvor vi lytter til hverandre og utforsker hva vi kan gjøre annerledes. Selv om vi har noter er det som en improvisasjon.
Hva tenker du er verdien av å jobbe med en sanger?
– Det gir dem en ny forståelse av tekst, som har en like stor musikalsk påvirkning i verket som selve musikken. I språket er det en musikk som de kan bruke i sin musisering, det er en ny dimensjon.
– Sanne er veldig musikalsk og plukket opp dette med en gang, det ble et spennende samspill, sier Moi.
Uken før sommersamlingen, fortalte Sanne oss at å spille med fiolinist Atle Sponberg var fjorårets høydepunkt. I år gledet hun seg mest til å spille med operasangerinnen Silvia Moi.
Så hvordan var det, Sanne?
– Det var helt fantastisk, hun var skikkelig flink. Det var veldig annerledes enn å spille med fiolin: sangere må puste og de er mer att og fram i tempo. Det blir mer impulsivt siden de synger en tekst. Jeg må tenke samspill på en annen måte enn med orkester eller fiolinist, sier hun og legger til:
– Vi samarbeider veldig tett når vi spiller, det blir et slags bånd – en helhet med bare vi to.
Fakta om Nasjonalt klavertiltak
|
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
Meld deg på Senteret for talentutviklings månedlige nyhetsbrev her: ABONNER PÅ NYHETSBREV
Hvor mye skal man øve i løpet av sommerferien? For noen er det en mulighet til å ta igjen tapte timer på øvingsrommet, for andre er det etterlengtet avbrekk.
Uansett hvilken situasjon man er i, mener pianist Gunilla Süssmann det er viktig lade batteriene og å kjenne på savnet etter å spille.
Etter 25 år som konsertpianist fikk Süssmann diagnosen fokal dystoni i høyre hånd; en tilstand som blant annet kan forårsake kramper og lammet motorikk. Hun var nødt til å gi seg som pianist, noe hun tidligere har beskrevet for Senter for talentutvikling.
– Jeg ødela meg selv, det gikk på helsa løs til slutt, sier hun.
Som ung var Süssmann en over gjennomsnittlig dedikert musiker. Hun forteller at hun øvde opptil 15 timer hver dag ved klaveret og at dette førte til en form for isolasjon fra omverdenen.
– Som pianist skal man vare lenge og man kan brenne ut. Jeg brant veken i begge ender, hvor skal man gå da? sier hun.
Som ung pianist øvde Süssmann gjennom alle ferier. Nå ser hun at det ikke var bærekraftig i lengden.
– Jeg var livredd for alle ferier. Jeg fryktet at noen skulle tvinge meg til å ta fri slik at jeg mistet mye øvingstid. Det endte med at jeg kom tilbake fra ferien ganske sliten, mens de andre var uthvilte og opplagte.
Vi pratet med Gunilla Süssmann på Klavertiltakets sommersamling og hun gjenkjente mye av de unge pianistenes brennende engasjement.
– De er inne i en konsentrasjonen nå som inspirerer til timelange økter og gir dem en ustoppelig lyst til å fortsette. Jeg tror det er livsfarlig å drepe den gnisten, men øvingen må heller ikke føles som et usunt press. Det skal være en sprudlende forskertrang, heller enn frykten for å feile, mener hun.
For å kunne opprettholde et sunt fokus er det viktig å koble helt ut. Da kjenner man suget etter å spille.
– Om man aldri skrur av, blir det umulig å fordøye ny informasjon på en konstruktiv måte. Det er som forskjellen mellom å ha sovet en natt og ikke å ha sovet noe. Hvis man dropper å ta ferie en sommer, får man ingen sult etter å komme tilbake igjen, sier hun og fortsetter:
– Musikk er noe man skal lengte etter. Den kjærligheten til musikken er noe man skal få lov til å savne og glede seg til å komme tilbake til. Jeg tenker at sommerferien er en fantastisk mulighet til å koble skikkelig av. Men samtidig, hvis du har innmari lyst til å spille et Bach-preludium – så gjør det.
Det er lett for unge musikere å føle et press på å øve hver dag, men ifølge Süssmann har også profesjonelle musikere et behov for å koble av.
– Jeg kjenner mange proffe musikere som tar seks uker ferie. De er på turné hele året og det er helt umulig å se for seg den livsstilen uten en lang ferie hver sommer, sier hun.
Seks uker er kanskje mer enn mange trenger. Likevel kan sommeren være et viktig avbrekk i en klassisk musikers liv, når kalenderen stadig blir fullere.
– Det er blitt så mange nye festivaler og samlinger for unge musikere – som er helt fantastiske tilbud. Men det betyr også at året fått flere ekstra sesonger og da er det enda viktigere med balanse. La kroppen få hvilt og nullstilt seg, avslutter Süssmann.
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
Strykere får erfaring med kammerspill allerede fra en ung alder – men mange unge blåsere kan gå gjennom hele utdanning uten å spille i et blåseensemble.
Det ønsker Oslo Kammerakademis sommerkurs å bøte på. Det ble opprettet i 2018 av musikerne i Oslo Kammerakademi for å hjelpe fram morgendagens ledende norske blåsere, og det er støttet av Sparebankstiftelsen, Instrumenter i Fokus og Senter for talentutvikling.
I år 25. juni – 1. juli samlet 37 unge blåsere fra hele landet seg på Toten folkehøgskole for en uke med kammermusikk, mesterklasser, og mye mer.
– Dette kurset fremmer mange av de verdiene vi er opptatt av å bidra til, sier Anders Hall Grøterud ved Senter for talentutvikling. – Deltakerne utvikler ferdigheter, ansvar og selvstendighet i samspillet på høyt nivå, og kurset er i prinsippet åpent for de mest motiverte utøverne fra hele landet. I tillegg får de en oppdatert virkelighetsoppfatning på spillet sitt. Både i møtet med de erfarne musikerne og de andre unge utøverne, sier han.
David Strunck er kunstnerisk leder i blåseensemblet Oslo Kammerakademi (OKA), i tillegg til å være solo-oboist i Oslo-Filharmonien. Fra oppveksten og utdanningen i Tyskland har han fått med seg en forkjærlighet for harmonimusikk.
– Blåseensembler var veldig populære i klassisismen og derfor har vi utrolig mye vakker musikk skrevet for dem. Men det er sjeldent i norden nå, selv om det er kjernebesetningen i et symfoniorkester, sier han.
For Strunck er det ingen tvil om at blåseensembler er viktig for utviklingen til unge blåsere.
– De spiller uten dirigent og har et mye større ansvar enn i orkester eller korps. Alle må vite når de spiller solo og når de støtter, og alle skal inn i en lederrolle og føre de andre, sier han.
Det er et bevisst valg fra musikerne i Oslo Kammerakademi om at de unge musikerne ikke spiller med dirigent.
– Det krever mye mer, de er nødt til å lytte og åpne ørene på en annen måte. Vi får ikke mye informasjon fra partituret, i kammermusikk må man virkelig lete etter sine oppgaver. Vi håper at vi gir dem en nysgjerrighet til å skape og gjenskape klassisk musikk – det er så mye mer enn å spille de riktige tonene til riktig tid, sier han.
Dette er tredje året de arrangerer sommerkurs og andre året på Toten. Egentlig var det flere deltakere fra både Finland og Sverige, men på grunn av innreiseregler fikk de ikke deltatt.
– Det var ingen problem å fylle opp de tomme plassene. Det finnes ikke noe lignende tilbud i norden, og vi er veldig glade for å kunne gjennomføre årets kurs.
Før Hedda Frøland (17) kom til OKAs sommerkurs på Toten, hadde oboisten fra Sandnes aldri spilt i et blåseensemble før. Det ble en øyeåpner.
– Det er utrolig gøy og helt annerledes enn hva jeg har har gjort tidligere. Vi har ikke dirigent, så i ensemblet må jeg lære meg å være selvstendig og selvgående. Samtidig er det viktig å lære at jeg ikke alltid er viktigst, jeg er en del av noe større, sier hun.
Likevel var det litt nerver før første opptreden.
– Første gang vi spilte var skummelt. Det var helt nytt for meg å lede ensemblet og det er ikke lett: jeg må spille slik at andre skal forstå meg og kjenne alle deres stemmer. Men dette er et trygt miljø, hvor alle vil hverandre vel og det går fint å feile, sier hun.
For å samle et blåseensemble trenger man obo, klarinett, horn og fagott – det kan være vanskelig. Det er det som gjør denne sommersamlingen så spesiell, mener Hedda:
– For meg er det helt unikt at så mange blåsere er samlet. Jeg blir inspirert av å møte musikere fra hele landet og se hvordan de jobber. Det er et godt miljø, vi tar vare på hverandre og pusher hverandre.
Børge Erikstad (17) er fra Oslo og spiller horn. Han trodde han kjente alle som drev på med blåseinstrumenter og klassisk musikk, men har fått mange nye venner på kurset.
– Dette er første gang jeg har møtt folk fra vestlandet og nord-norge som er glad i klassisk musikk på samme måte som jeg. Og musikken er en utrolig fin måte å bli kjent på, sier han.
Det sosiale står også sentralt i musikken – i ensemblene lærer man hvordan kommunisere mens man spiller og svare på hverandres musikalske fraser.
– Kammermusikk er spesielt siden vi må følge hverandre – for hver tone må jeg være i ett med noen andre og følge deres bevegelser. Man snakker med hverandre mens man spiller og utvikler en spontan musikalitet, sier han.
Det har også vært et inspirerende møte med instruktørene. Alle deltakerne får enkelttimer med flere forskjellige lærere, i tillegg til at de instruerer ensemblene.
Børge er imponert over instruktørenes personlige kjennskap til alle stykkene og trekker frem konserten med Oslo Kammerakademi alle fikk se på første dagen som et av samlingens høydepunkter.
– Det var den første konserten jeg var på etter at samfunnet stengte ned. Det var en stor opplevelse. Jeg synes det var så fint å se hvordan de danset og beveget seg til musikken, og hvordan de svarte hverandre musikalsk, sier han.
FAKTA
|
Tekst: Øyvind Hamre/ Senter for talentutvikling
En øvingslogg er et viktig redskap for å øve mest mulig effektivt i en travel hverdag. Den hjelper deg reflektere i forkant og etterkant av økten ved å stille spørsmål som: hva må du øve mer på? Var øvemetoden vellykket?
Det var derfor planlagt at alle deltakerne på det Nasjonale Klavertiltaket skulle få en innføring i øvingslogg på samlingen i mars og føre en i månedene fremover.
Men da covid-19 ankom og samlingen ble utsatt, fikk øvingsloggen en helt annen betydning.
Alle utøverne på Klavertiltaket fikk et alternativt opplegg under korona. Det innebar blant annet én-til-én-oppfølging fra pianist Gunilla Süssmann.
For Katrine Pavljuk (18) ble konsert etter konsert avlyst og hun merket at motivasjonen ble svekket. Samtalene med Süssmann var avgjørende i å holde motivasjonen oppe.
– Det har vært veldig motiverende. Det har vært viktig å ha noen som forstår deg og din situasjon, noen man kan spørre om råd. Uten de samtalene hadde det kanskje ikke blitt så mye øving, sier hun.
Tidligere har Katrine ført logg over antall timer, men aldri skrevet en detaljert plan over øvingen.
– Det er noe helt annet å skrive øvelogg enn å føre timer. Med øvelogg får jeg en større bevissthet rundt hva jeg øver på og hvorfor. Det gjør meg mer strukturert, sier hun og legger til:
– En utfordring for meg har vært å variere fremgangsmåtene, altfor ofte blir øvingen min repetitiv. Men om jeg skriver ned konkrete mål for økten, er det lettere å angripe problemet på forskjellige måter.
Meld deg på Senteret for talentutviklings månedlige nyhetsbrev her: ABONNER PÅ NYHETSBREV
Gunilla Süssmann har selv vært en internasjonalt anerkjent pianist og har stor tro på verdien av øvingslogg. Men det ble en annen situasjon enn hun så for seg.
– Vi hadde planlagt at alle deltakerne skulle bruke øvelogg i lang tid før koronaepidemien. Øvelogg er en fin måte å strukturere en travel hverdag – men når alle aktiviteter er vekk, kan det føles meningsløst å strukturere dagen, sier hun.
– En etter en forsvant alle konsertene og de mistet alle mål å jobbe mot. Øveloggen må ha føltes som å skrive en dagbok fra unntakstilstand, legger hun til.
Süssmann tror at øvingsloggen kan ha en vel så viktig verdi når alt står stille, ved at den hjelper deg med å definere tydelige mål og strukturere øvingen. Men det var varierende respons.
– Mange syntes det var nyttig fra dag én, mens andre har opplevd som en utfordring å føre logg. Men det var flere som trengte et par uker før de så verdien, sier hun.
Flere av de unge talentene på Klavertiltaket har trukket frem samtalene med Süssmann som et viktig holdepunkt under korona. Det gjør hun også.
– Vi hadde samtaler om motivasjon og medgang, så vel som hvordan øveloggen gikk. Det var en vakker måte å bli kjent på i en tid hvor vi ikke kunne møtes, sier hun.
Fakta om Nasjonalt klavertiltak
|
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
Etter at samlingen i mars ble utsatt som følge av covid-19, var det mange av deltakerne på Senter for talentutviklings klavertiltak som savnet å spille med andre. Da passer det godt at tema for årets sommersamling er samspill.
Pianister øver mye alene, selv om en viktig viktig del av pianistens virke er samspillet med strykere og sangere. Det krever andre ferdigheter av pianister, både at man kan lytte og følge de musikerne.
Under årets sommersamling dannet to unge utøvere en duo: pianist Simen Kraggerud fra Oslo og fiolinist Mathias Liodden fra Hole. Det er første gang de spiller sammen, men allerede føler de en tilknytning.
For Simen er det et høydepunkt å spille med andre heller enn å øve alene.
– Pianister sitter mye alene og det er ikke alltid like gøy – det kan bli ensomt. Men i samspillet med Mathias får vi inspirasjon fra hverandre og kan tulle rundt, sier han.
Mathias øver derimot oftere med andre. Men han mener det krever noe annet av strykere å spille i duo, sammenlignet med kvartett eller orkester.
– Det krever noe annet av deg, det er mye lettere å gjemme seg bort i en gruppe. Men det er også en frihet i å være to stykker, det er større plass til begges tolkning, sier Mathias og legger til:
– Men jeg har knapt spilt med pianister i egen alder, bare med eldre, profesjonelle musikere. Da handler det mer om å lære fra de eldre. Men med Simen er det mer moro i spillingen: vi har forskjellige tilnærminger til stykket og utfordrer hverandre med nye ideer. Og tidvis blir det nesten kaotisk, sier han.
Sammen har Simen og Mathias spilt første sats av Beethovens op.30 nr. 3 i G-dur. De har blitt bevisste på nettopp hvor forskjellig tilnærming de har.
– Musikken er det samme for begge to, men veien dit er forskjellig. Vi tilnærmer oss musikken på forskjellige måter, men forsøker hele tiden å nærme oss hverandre, sier Mathias.
De mener de blir bedre på å tøye instrumentets grenser, men det er ikke den største verdien ved samspillet. Det er å lære å lytte.
– Samspillet handler for meg om å lytte til den andre. Vi må hele tiden lytte til hverandre og spille på hverandres musikalske ideer, heller enn kun fokusere på sitt eget. Det er det jeg virkelig liker med kammermusikk: vi spiller hverandre kreative, sier Simen.
Stephan Barratt Due er rektor og fiolinlærer ved Barratt Due musikkinstitutt. Han underviste duoen i samspill og interpretasjon.
– Jeg opplevde deres samspill som veldig bra – de vil noe. De må fortsatt arbeide mer med detaljene og spille mer på hverandres særegenheter. Fiolin og piano er to instrumenter med forskjellig mekanikk: det er viktig å bli kjent med hverandres instrumenter og reflektere over ulikhetene, sier han.
Barratt-Due er ikke i tvil om nødvendigheten av å lære seg samspill for å bli en dyktig musiker.
– Det er essensielt for enhver musiker. Det finnes ingen musikk uten samspill, selv en solosonate er samspill mellom forskjellige stemmer på samme instrument. Gjennom samspill utvikler man fleksibilitet og evnen til å lytte, i tillegg til å bevisstgjøre sine musikalske meninger og få utfordret dem, sier han.
Fakta om Nasjonalt klavertiltak
|
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
Meld deg på Senteret for talentutviklings månedlige nyhetsbrev her: ABONNER PÅ NYHETSBREV
Fredag formiddag 19. juni samlet unge musikere fra hele landet seg for å danne et fullt orkester og øve inn to orkesterverk: Sjostakovitsjs Festivalouverture & Stravinskijs Ildfuglen.
Mange hadde slitt med motivasjonen i en tid med mange avlysninger, og gleden var stor over endelig få møte og få spille med andre musikere. Men det var to vanskelige stykker som skulle øves inn på egen hånd – flere var spente på hvordan det ville låte.
Etter en helg med gruppe-, seksjons- og tuttiøvinger var det ingen tvil: siste gjennomgang tirsdag 23. juni låt “strålende”.
I begynnelsen tvilte trombonisten Askil Okkenhaug (20) på hvor bra første tuttiøving ville høres ut.
– Jeg var usikker på hvordan det skulle bli. Ildfulgen er et utrolig komplisert stykke med mye rytmikk og vi er sammensatt av mange unge musikere uten mye erfaring med orkestermusikk, sier han.
Det var fortsatt en lang vei å gå. Men Askil er fornøyd med dirigentens innsats med å føre UngFil-orkesteret inn på rett spor.
– Leif Arne var effektiv i å rydde opp mange av problemene, han jobbet godt og kastet bort minimalt med tid. Han er jo profesjonelt utøvende klarinettist, og jeg legger ofte merke til at dirigenter som også er musikere er enda flinkere på å hjelpe oss innøve vanskelige stykker.
Han merket også gruppeøvingene hadde stor effekt, og siste dag var det tydelig at det harde arbeidet hadde betalt seg.
– Vi hadde akkurat siste gjennomgang og det er en virkelig en stor fremgang fra første, vi låter betydelig bedre. Nå tror jeg vi er klare for uke 40.
Årets dirigent for Ung Filharmoni, Ben Gernon fra BBC Philharmonic, kunne ikke komme til årets sommersamling av hensyn til smittevern. Så Leif Arne Tangen Pedersen, soloklarinettist i Oslo Filharmonien, tok på seg oppgaven å være dirigent for årets sommersamling.
Han og de andre filharmonikerne er imponerte.
– Siste gjennomgang var strålende. Vi har til sammen hatt seks timer med tutti og først tenkte jeg at det ikke var nok. Men læringskurven har gått bratt oppover og sluttresultatet er virkelig imponerende, sier han og legger til:
– Dette er virkelig vanskelig musikk, ikke bare for deltakerne her, men også for Berlinerfilharmonikerne. Instruktørene snakket om det i sted – vi er kjempeimponert og alle har grunn til å være stolte over innsatsen sin.
Neste stopp er høstsamlingen i uke 40, hvor ungdommene vil spille med hver sin mentor fra Oslo-Filharmonien i Oslo Konserthus. Hvordan vil Tangen Pedersen anbefale de unge orkestermusikerne han har dirigert å forberede seg til da?
– To play betyr på engelsk både å spille og å leke, og det er viktig å kose seg mens de jobber med musikken i sommer. Og så er det bare å glede seg til høstsamlingen, hvor de kommer til å lære så mye om hvordan spille på en orkesterscene. Det blir utrolig bra.
Som 19-åring fikk Heming Valebjørg avslag på slagverkstudiet ved Norges musikkhøgskole. Drøye fem år senere, fikk han fast jobb i Oslo-Filharmonien som 25-åring.
Hvordan jobbet han for å få en fast orkesterplass? Hvilke råd vil han gi til unge musikere?
Da Heming Valebjørg først fikk avslag, føltes det tøft. Det er lett å bli demotivert, men han så på det som en mulighet.
– Det var en nedtur. Men jeg visste at jeg ikke var god nok på melodiske slagverk og jobbet som et som et svin med det. Jeg vant en plass året etter, sier han.
Det er Valebjørgs første gang som instruktør på Ung Filharmoni. Han er imponert over alle de unge talentene, men han håper at de er forberedt på å få noen avslag på veien mot å bli musiker.
– Jeg sitter med inntrykket av at mange i vår bransje prøvespiller én gang, kanskje to, og gir opp om de ikke lykkes. Det synes jeg er en uting – hvis man ikke lykkes ved første forsøk, betyr ikke det at man er mislykka, mener Valebjørg.
Han trekker fremmer skuespiller Linn Skåber som trengte fem forsøk for å komme inn på Teaterhøgskolen. Om hun hadde gitt opp på første forsøk, ville hennes karriere aldri blitt noe av.
– Det er ikke mange som begynner sent på musikkstudiet, men det burde kanskje vært flere. Alle har forskjellige forutsetninger og trenger forskjellig mengde tid, det er mange faktorer som spiller inn. Ingen er udugelige selv om de ikke kommer inn på første forsøk, mener han.
Valebjørg fikk en vikarkontrakt i Oslo-Filharmonien som 24-åring og satt der til stillingen ble lyst ut.
– Jeg måtte prøvespille til posisjonen jeg hadde sittet i i 1,5 år. Det var en spesiell og nervepirrende følelse, og jeg jobbet mye mentalt i forkant. Jeg innstilte meg på å gjøre mitt ytterste og være fornøyd med det, forteller han.
Det gikk heldigvis bra, og Valebjørg ble da yngste medlem av Oslo-Filharmonien. Hva mener han selv var avgjørende for å komme seg inn i et symfoniorkester?
– Søk ut musikere som er bedre enn deg og spill med dem. Det kan virke skummelt, men det verste du får er et nei. Og det er uvurderlig erfaring, du blir tvunget til å strekke deg enda høyere, sier han.
Veien mot toppen går gjennom å tørre å innse sine egne svakheter og så jobbe for å bli bedre. Valebjørg snakker ut fra sin egne erfaring av å bli avvist.
– Jeg hadde et valg da jeg fikk avslag på grunn av mine ferdigheter på melodisk slagverk som marimba, mellom å gi opp eller jobbe hardt med mine svakheter. Det er viktig at alle unge også forstår at å feile på enkeltdeler betyr ikke at helheten også er feilet.
Etter tre dager med øving var det mange av de unge talentene som brant inne med spørsmål til mentorene fra Oslo-Filharmonien. Søndag kveld ble de delt opp i tre samtalegrupper hvor de fikk mulighet til å spørre om alt de lurte på.
På fiolinistenes samtale var det tre fiolinister med lang fartstid i Oslo-Filharmonien som svarte på spørsmål: Elise Båtnes, førstefiolin og konsertmester; Arne Jørgen Øian andrefiolin og Eileen Siegel, førstefiolin og nestgruppeleder.
Resultatet ble en livlig og ærlig samtale rundt livet som orkestermusiker.
Et spørsmål som skapte debatt var om den klassiske verden er ‘for streng’. Flere av de unge uttrykte frustrasjon over at man ikke kunne sitte avslappet under orkesterprøve eller konsert når man selv ikke spiller.
– Jeg trekker ofte en parallell til skuespillere, de er alltid bevisste på hvordan de blir oppfattet på scenen. Selv om de ikke spiller, sender de et signal om at de bryr seg gjennom å ha en åpen og oppmerksom kroppsholdning, sier Elise Båtnes
– Det samme gjelder orkestermusikere. Det handler om publikums konsertopplevelse og vår kroppsholdning er med på å forme det. For målet vårt er å gi publikum en fantastisk musikkopplevelse, det handler ikke om oss, fortsetter hun.
Likevel var det flere av de unge musikerne som følte det var for konservativt når en avslappet holdning oppfattes som at man ikke bryr seg. Det føles demotiverende å følge rigide retningslinjer. Arne Jørgen Øian er ikke enige i at de er rigide.
– Vi får kommentarer om vi har en for dårlig holdning, både fra publikum og dirigent. Det viser en manglende respekt for kolleger i orkesteret om man ikke sitter oppmerksomt og følger med. Det preger helhetsopplevelsen, sier han.
I et orkester kan man være over 100 musikere. En annen bekymring blant de unge var hvorvidt det er rom til å være seg selv og uttrykke sin personlighet. For Elise Båtnes har det aldri vært et problem.
– Jeg har vært orkestermusiker i 30 år, og jeg har ikke en eneste dag følt at jeg ikke kan være meg selv. Alle skal uttrykke sin egen personlighet, ellers blir det et kjedelig orkester. Bare se til Berliner-filharmonikerne, kanskje verdens beste orkester, der er nettopp alle personligheter, sier hun.
Båtnes mener at det ikke er en trang boks alle må passe inn, heller tvert om. – Bare se på oss tre, hvor forskjellige vi er, sier hun og ler.
Andre spørsmål dreide seg om hvorfor man ikke klapper mellom satser og hvordan man finner man best fingersetning. Og hva skal til for å få sparken? Veldig mye, forteller filharmonikerne, du må nesten komme full på jobb. Nei, seriøst: når man har kommet seg gjennom prøvespill, prøveuke og så et halvt års prøvetid, sitter man ganske trygt i stillingen.
Hvordan man får orkesterjobben svarte de også på. Mange lurte på hva juryen ser etter under et prøvespill.
– For det første: før et prøvespill får du tilsendt utdrag fra orkesterlitteraturen. Noe standard, men også noe nytt. Forsøk å reflektere over hvorfor vi har valgt disse verkene: hva vil sannsynligvis juryen at du skal vise?, sier Eileen Siegel.
– Alle er på et utrolig høyt instrumentalt nivå, så det avgjørende er ofte utstråling og personlighet. Noe vi ofte ser er man har masse personlighet på fele-stykkene, men med mindre utstråling på orkester-utdragene. Mange tror orkestermusikere ikke skal utvise personlighet, men det er feil. Vi vil ha personligheter, sier Siegel.
Dagny Mehus (18) har deltatt på Ung Filharmoni hvert år siden oppstarten i 2016, men hun har ikke vært soloist før i år. Det har medført nye utfordringer – nå er nervene blitt et større tema enn det tekniske. Heldigvis får hun god hjelp i enkelttimer.
– Det er mitt første år som solist og jeg har i tillegg fått en stor solo. Den varer gjennom nesten en hel sats av Ildfuglen!, sier Dagny.
Er du nervøs?
– Ja, jeg er litt nervøs. Det er nye utfordringer som kommer med solist-rollen. Du har et ekstra ansvar for alle kommer inn riktig, og musikken er ofte vanskeligere teknisk. I tillegg så hører alle om du gjør en feil, sier hun og ler.
Hvordan har du jobbet for å forberede deg?
– Jeg har jobbet mer med å takle det psykiske presset, blant annet forsøker jeg å få pulsen opp under øving for å simulere konsertopplevelsen. Og så har jeg øvd så mye at jeg kan stykket utenat.
Har du fått arbeidet mye med soloen på UngFil?
– Siden det er en solo, så er det ikke relevant å øve på under gruppeprøvene. Så jeg er glad for at vi får to enkelttimer med musikerne fra Oslo-Filharmonien, hvor jeg får gjennomgått den i detalj. Med Linn Cecilie fikk jeg øvd på frasering og vanskeligheter ved soloen. Det føles godt å få tilbakemelding, sier hun.
Alle de unge talentene får to individuelle timer med en musiker fra Oslo-Filharmonien, hvor de får diskutert sine egne spørsmål og løst problemer. Dagny fikk lørdag en enkelttime med Linn Cecilie Ringstad, faggotist i Oslo-Filharmonien. Hun roser sin yngre kollega som ‘svært begavet’.
Hvordan jobber du med å forberede Dagny?
– Det viktigste for meg er trygghet i musikken gjennom gode forberedelser. Det gir spilleglede siden man får tid til å nyte musikken. Jeg håper å bistå Dagny med at hun føler seg så trygg på soloen at hun finner glede i musikken, sier hun.
Hadde du noe tilsvarende tilbud som ung musiker?
– Nei, men det skulle jeg ønske at jeg hadde. Talentene her får et unikt innblikk i orkesterlivet og musikken, sier hun.
Dagny Mehus er blant de få som har deltatt på Ung Filharmoni hvert år siden oppstarten.
Jobber du annerledes nå enn ditt første år på Ung Filharmoni?
– Tidligere så øvde jeg mest på mine egne stykker. Men UngFil har lært meg at jeg er en del av en større helhet, så nå forbereder jeg meg ved å se på helheten i musikken og orkesteret, sier hun.
Har det gått fint å øve frem mot årets UngFil?
– Jeg merket motivasjonen fikk seg en liten trøkk da koronaviruset ankom. Men det ble lettere å øve da vi fikk beskjed om at UngFil ikke ble avlyst. Da fikk jeg noe å jobbe mot og kunne glede meg til å spille med andre igjen, sier hun.
Dette er ditt femte år som deltaker. Hvorfor kommer du tilbake år etter år?
– Hvor ofte får man muligheten til å spille fantastisk orkestermusikk med dyktige folk – som i tillegg er på sin egen alder? Det er sjelden kost.
