Oboen har en unik klang som bærer godt gjennom orkesteret. Den fungerer som bindeleddet mellom blåserne og strykerne. Det finnes knapt noe annet instrument som har så mange og så fine soloer som oboen.
Tsjajkovskijs 4. symfoni, årets verk på Ung Filharmoni, er intet unntak. Det er en stor oppgave for oboistene, og var blant annet det verket som gjorde at årets obo-instruktør skjønte at han ville bli orkestermusiker.
Instruktøren heter Sigurd Greve (28). Han var nylig solo-oboist i Bergen Filharmoniske Orkester, og har akkurat fått jobb som oboist i Oslo-filharmonien.
Setter tonen
Det første Greve nevner da vi spør han om oboens ansvarsoppgave, er at den gir stemmetonen.
– Før prøver og konserter reiser konsertmesteren seg opp. Deretter spiller oboisten en A som resten av gruppen stemmer instrumentene etter. Den skal være i perfekt tonehøyde på 442 hertz, sier Greve.
Det er egentlig oboens minste oppgave. Treblåserne står for mye ekspressivitet og karakter, og oboen har en helt uunnværlig rolle i gruppen.
– Solo-oboister får gjerne mye ansvar for å forme musikken, de blir gjerne tildelt en slags uoffisiell rolle som bindeleddet mellom konsertmesteren og blåserne, sier Greve.
Har stor innflytelse
Sigurd Greve har alltid tenkt på solo-oboen som en veldig kammermusikalsk plassering, hvor man må kunne kommunisere med dem rundt seg. Samtidig må man lytte og fange opp musiseringen som skjer i resten av orkesteret.
– Oboens interpretasjon får gjerne mye innflytelse. Oboistene etablerer artikulasjon, tonelengder og dynamikk som andre følger, sier han.
I tillegg spiller oboen en masse soloer. I årets verk på Ung Filharmoni, Tsjajkovskijs 4. symfoni, trår oboen inn etter hundre takter med pizzicato og avbryter med en solo-melodi.
– Oboen får ofte de fine, store temaene. Det går langt tilbake: Fra og med Beethoven er det nesten unntaket at det ikke er store obo-soloer i symfonier. Oboen får virkelig skinne i orkesteret, sier han.
LES OGSÅ: Mitt Øvingsrom – Sigurd Greve
Undervurdert
Even Fredheim (19) er en av de to oboistene på årets Ung Filharmoni. Han mener oboen er et undervurdert instrument: Det er få, om ingen, i orkesteret som har flere nydelige soloer.
– Det er mange viktige og vakre soloer som er skrevet for obo. I tillegg er det ikke så mange av oss, så vi får mange muligheter til å spille, sier han.
Den andre oboisten er Knut Nes Panengstuen (20). Foruten om oboens lederrolle blant blåserne, trekker han frem klangen som noe særegent for oboen.
– Det er en unik klang som ligger ganske høyt i registeret, så den høres godt i orkesteret. I tillegg kan man få en helt personlig klang når man lager sine egne rør, sier han.
Et hav av muligheter
De fleste blåsere i Norge har bakgrunn fra korps. En utfordring er at det er få som spiller obo i norske korps. Det gjør rekrutteringen vanskeligere.
– Der har vi, som spiller dette fantastiske instrumentet, et ansvar for å gå ut og misjonere og fortelle om muligheten. Det er ingen grunn til at barn ikke kan spille det, sier Sigurd Greve.
De har alle tre erfaring fra andre blåseinstrumenter, som saksofon og blokkfløyte. Mange som begynner på obo kommer fra et annet instrument.
– Det er masse muligheter med ulike ensembler, blåsekvintetter og orkestre. I tillegg til at oboen passer perfekt i korps, sier Panengstuen.
– Ja, så hvis noen interesserte leser dette, så søk obo! sier Greve.
Tekst: Øyvind Hamre
