Hvordan kan en kjemitime, litt motstand og en tur innom Barne-TV bli avgjørende for musikkarrieren?
Tre forskjellige generasjoner var representert blant lærerkreftene på høstsamlingen til Nasjonalt klavertiltak. Legenden Liv Glaser (86), fremadstormende Julie Yuqing Ye (29) og erfarne Sigurd Slåttebrekk (53) forteller hva som har vært nøkkelen til deres egne karrierer.
| Se alle opptredenene fra Klavertiltakets høstsamling her!
Liv Glaser – Motstand var det som skulle til
Det var ikke før Liv Glaser (86) fikk motstand at hun skjønte det var pianist hun skulle bli.
Pianolæreren hennes anbefalte henne å slutte på skolen og bare konsentrere seg om musikken. Foreldrene lurte derimot på om hun beundret sin mors konsertkjoler mer enn å ta øvingen seriøst.
– Med foreldre som musikere ble det nesten sett på som en selvfølge at jeg skulle bli musiker selv. For meg ble det likevel ikke helt klart før jeg fikk motstand. Foreldrene mine var usikre på om jeg var moden nok til å klare det musikkstudiene krevde. Det var først da jeg skjønte at det var jo dette jeg ville, sier Liv Glaser.
Sytti år etter har hun lagt bak seg en klaverkarriere som få andre. Etter debuten var hun på topp med én gang, som en av få andre kvinnelige pianister.
Hun spilte på åpningskonserten til Rikskonsertene, var med på å bygge opp Musikkhøgskolen på 70-tallet, ble sendt verden rundt for å spille norsk musikk og, som hun selv oppsummerer: det har vært noen høydepunkter.
– Jeg har fått jobbe med utrolige dirigenter, orkestre og musikere. Tenk å få oppleve det! Det har vært alt fra solo til kammermusikk og undervisning. Jeg regner alt som en karriere. Det har vært veldig store øyeblikk, sier hun.
Det eldste vidunderbarnet
Litt på fleip omtaler Glaser seg som «Det eldste vidunderbarnet».
– I min generasjon debuterte man når man var godt oppe i tjueårene. I generasjonen etter var de så unge alle sammen, mellom femten og tjue år. Jeg var vel tjuefem, sier hun.
Hun forklarer at mange musikere var nødt til å debutere før de dro ut for å studere, for å være mer sikre på å få stipend.
– Jeg var heldig, for da jeg reiste til Frankrike for å studere hjalp mine foreldre meg økonomisk det første året. Jeg bodde på noe som het «franske, unge, kristelige pikers hjem». Det var ikke særlig morsomt. Etter det første studieåret fikk jeg fransk statsstipend, og da kunne jeg trygt være der frem til jeg var ferdig studert, sier hun.
Med sikrere økonomi kunne hun vente med debuten til etter studiene.
– Jeg er glad for at jeg kunne vente til jeg hadde mer bagasje. De andre kunne jo skryte litt av hvor unge de var, da, det kunne ikke jeg. Jeg blir ofte spurt om jeg var veldig ung da jeg debuterte. Da svarer jeg «nei, det var jeg ikke. Jeg var det eldste vidunderbarnet».
Oppdag musikken selv først
Glaser synes notebildet fremdeles er noe av det mest spennende hun kan gå på jakt i. Det er ikke bare «de sorte små dyrene» som kryper rundt på linjene hun fascineres av, men alt det andre. Hva takten er, hvordan man dirigerer det og hvordan man synger det.
– Vi pianister er de heldigste i verden, fordi vi både har det horisontale og det vertikale. Det gjelder bare å utvikle det best mulig, og se på notebildet som et kart. Hvor skal jeg gå nå? Kanskje der!
Med det som bakgrunn har hun en oppfordring til dagens unge pianister:
– Når jeg gir studenter et nytt verk ser jeg at de går på YouTube med en gang. Det er dumt, for når de ikke studerer notene og oppdager musikken selv først, kan det være mange ting de går glipp av. Den dag i dag forsøker jeg å oppdage ting i notene før jeg hører noe annet, sier hun.
Julie Yuqing Ye – Den avgjørende kjemitimen
Det var i kjemitimen, etter en tidagers kammermusikkturné, at Julie Yuqing Ye (29) skjønte at hun måtte gi musikken en ordentlig sjanse. Det var en jenteturné med alt som hører en god turné til; masse musikk, litt drama og veldig mye morsomt.
– Jeg synes kjemi er et spennende fag, men så bleknet det litt etter den turnéen. Sånn sett har musikkvalget vært sterkt preget av den sosiale biten. Jeg tror jeg alltid kjente en tilhørighet i musikkmiljøet, sier hun.
Under Klavertiltaket er Yuqing Ye med som «orkester». Hun spiller strykestemmer, blåsestemmer og slagverkstemmer på klaveret, så de unge får en følelse av hvordan det er å spille med et orkester i ryggen.
Hun tror det er både tøft, inspirerende og lærerikt å være med som deltager.
– Jeg blir jo litt misunnelig. Skulle ønske at det fantes et sånt tiltak da jeg var yngre og virkelig brant for piano, sier hun.
Savnet likesinnede
Ingen av foreldrene til Yuqing Ye er musikere. Da hun som fireåring fant ut at piano var «en leke hun ville leke med», etter å ha sett andre barn spille, var ingen ting selvsagt.
– Foreldrene mine ante ikke hva det å spille piano gikk ut på. «Er det greit om du får et rosa keyboard, eller må vi kjøpe et ordentlig piano?», ler Yuqing Ye.
Hun kom tidlig inn på Barratt Due og i Unge Talenter-programmet, og fikk et miljø der som særlig bestod av strykere. Hun hadde perioder der mangelen på likesinnede tæret på motivasjonen.
På ungdomsskolen forstod hun at andre i klassen mente at klassisk piano var litt sært.
– Jeg ville være som de andre, og motivasjonen for å spille piano forsvant litt. Etter hvert ble jeg komfortabel med at «jeg får bare være hun rare, da». Da jeg begynte å studere skjønte jeg at verden er stor og at det er mange som meg. Det er likevel ikke så lett finne ut det på egenhånd. Sånn sett må det være gull verdt å ha en arena som Klavertiltaket der man blir plukket opp og satt på samme sted, sier hun.
Uten støttehjul
Det er ikke mer enn ti år siden Yuqing Ye var på alder med deltagerne på Klavertiltaket. Når hun skal svare på hvilke tips hun kan gi dem må hun tenke seg om. Hun føler at hun fortsatt tester og prøver ut ting hele tiden.
– Da jeg var på deres alder hadde jeg det for meg at hvis jeg ikke ble en superkjent pianist innen jeg var tjuefire år var toget gått. Man ser jo at vinnerne av de store klaverkonkurransene er så unge, men så er det kanskje ikke så svart-hvitt.
– Deltagerne her på Klavertiltaket er ambisiøse mennesker som pusher seg selv, og det er bare å se hvor langt man kommer. Uansett er det ikke sånn at det er verdens undergang om man ikke er der man trodde man skulle være når man er for eksempel tjue år. Finn din plass og din måte å gjøre ting på. Det er ikke noen oppskrift, sier hun.
Etter selv å ha opplevd en hard overgang mellom å være student og å skulle stå på egne ben, oppfordrer hun også til å ta tidlig eierskap til sin egen musikk. Som student stolte hun så mye på bekreftelsene utenfra at hennes egen mening ikke telte noe særlig.
– Jeg følte meg litt hjelpeløs da jeg var ferdig med studiene og ikke hadde noen lærere lenger. Støttehjulene ble tatt bort. Jeg tenkte; hvordan vet jeg hva som er bra musikk? Jeg skulle ønske at jeg gjennom hele prosessen vendte meg til å gjøre meg opp en egen mening.
– Til syvende og sist kommer alle til et sted der ens egen mening skal telle mest. Den overgangen kan bli hard om man ikke har tenkt på det før, sier Yuqing Ye.
Sigurd Slåttebrekk – Måtte ut for å finne tilbake
Sigurd Slåttebrekk (53) føler det litt som at han aldri tok et klart valg om å bli pianist. Det bare ble sånn.
I løpet av karrieren har han vært gjennom perioder der han har drevet med helt andre ting, før han via overaskende veier fant tilbake til musikken.
– Det er litt sånn at om du er god til å spille, så prøvespiller du. Kommer du inn på NMH, så er det på en måte en selvfølge at du begynner der. Det ene tar det andre, sier han.
Det var akkurat det som skjedde. Etter studiene fikk Slåttebrekk agent, en haug av oppdrag og reiste rundt og spilte konserter. Det kan høres ut som å leve i en drøm. Ordene han selv bruker for å beskrive situasjonen er «jeg var fanget i det».
– Jeg var vel egentlig aldri kjempeglad for den tilværelsen, sier han.
Veien tilbake til musikken
– Det var omtrent sånn, sier han og klapper hendene sammen.
Etter en aktiv karriere i tjueårene, sluttet han brått og fullstendig å spille før han ble tretti. Han hadde fått sitt første barn, og trivdes ikke i tilværelsen som hørte med det å være musiker.
Det gikk flere år før han vendte tilbake. Veien dit var gjennom undervisning.
– Jeg fikk etter hvert en undervisningsjobb på NMH. Arbeidet med studentene fikk frem lysten til å begynne å spille igjen. Jeg spilte inn CD-er på nytt, og hadde en musikkarriere som var mer tilpasset det livet jeg ville ha. Dette varte i mange år, forteller han.
– Så hoppet jeg helt av igjen.
Denne gangen var det for å gjøre noe ganske annet. Han ville lage Barne – TV. Historien om Den lille redningsskøyta Elias, er det blant annet Slåttebrekk som står bak.
Etter mange år ledet Barne-TV ham videre til å produsere Musikkfabrikken, et konsept han har skapt i selskapet Animando. Musikkfabrikken er allerede utviklet som en konsertforestilling med Oslo-Filharmonien, som dukkeforestilling med Riksteateret, og skal nå videreutvikles som en opplevelse i Hunderfossen Eventyrpark.
– Da jeg begynte å arbeide med musikk igjen, gjennom Musikkfabrikken, åpnet det seg plutselig en ledig jobb på NMH som jeg søkte på og fikk. Nå er jeg derfor tilbake igjen til musikken, og gleder meg stort over det, sier han.
Hvorfor gjør du det du gjør?
Slåttebrekk sitt beste råd til unge pianister er å finne ut hvorfor de vil holde på med musikk. Å klare å kjenne at det er det som er drivkraften, inniblant alt det omkringliggende.
– Det er gøy å vinne konkurranser, det er gøy å bli flink, og det er gøy å komme inn på studier. Samtidig fanges man i en situasjon som er så krevende at for at man skal klare å leve med det, må det finnes en sterk indre motivasjon til å ville musikken, sier han.
Utover det synes han det er vanskelig å skulle gi råd, for hva er det som leder til hva?
– Det er nærliggende å si at man burde kaste seg utpå, ta sjanser og utvikle seg på å gjøre feil. Men samtidig; hvis man går på trynet for mange ganger er det ikke sikkert at man tåler det heller. Om jeg hadde kastet meg utpå og gått på snørra, så vet jeg ikke om jeg ville vært et helt annet sted i dag, sier han.
– Jeg er glad for det stedet jeg er i dag. Jeg har kommet tilbake til undervisningen. Jeg får jobbe med studenter, og studentene er villige og interesserte i å høre på det jeg har å komme med. Da føler jeg at jeg er på et veldig bra sted, sier han.
| Se alle opptredenene fra Klavertiltakets høstsamling her!
Dette er Nasjonalt klavertiltak
– Nasjonalt klavertiltak er en satsning for unge pianotalenter i alderen 12-19 år. Det ble startet av Senter for talentutvikling i 2019, i samarbeid med klavermiljøene i de største regionene.
– Målet med tiltaket er å tilby et ekstra inspirerende miljø for de mest motiverte pianistene i årene før høyere utdanning (U19)
– En rekke dyktige lærere og mentorer, med Håvard Gimse som faglig ansvarlig, følger deltakerne gjennom tre årlige samlinger, samt oppfølging mellom samlingene.
– Det fokuseres bl.a. på øving og fremføring, mesterklasser, kammermusikk, sosialt samvær og faglig input i form av foredrag, besøk på musikk- og kultursteder o.l.
– Regionmiljøene som står bak prosjektet sammen med Senter for talentutvikling er Tromsø (Tromsø kulturskole og Konsen), Trondheim (Trondheim kommunale kulturskole og NTNU), Bergen (Griegakademiet Unge Talenter, Bergen kulturskole), Stavanger (Unge talenter Bjergsted) og Kristiansand (Knuden og Universitetet i Agder).
– Seks av plassene på tiltaket er forbeholdt regionene (én deltaker fra hver region).
– Utøvere som er yngre enn 15 år deltar i gruppen Klavertiltaket UNG. Les mer om dem her: Musikk i moll og mørkelilla
Tekst: Johanne Løvli Hidle