Deltakerne på Ung Filharmoni er nysgjerrige på livet som profesjonell musiker. Alle har en brennende interesse for musikken, og mange vurderer å søke seg inn på høyere utdanning.
Under en panelsamtale fikk de muligheten til å få svar på alt de lurte på. I forkant hadde de til og med muligheten til å sende inn spørsmål anonymt.
Det var mange temaer som ble tatt opp: turné, romanser innad i orkesteret, utdanningskrav, og mye annet. Et tema som gikk igjen, var musikerhelse. Hvordan har man det bra som musiker, både fysisk og psykisk?
– Henger tiår etter
Det første spørsmålet dreide seg om hvorvidt musikerhelse er noe man snakker om på jobben i Oslo-filharmonien. Slagverker Heming Valebjørg var kjapp til å svare.
– Vi snakker altfor lite om psykisk helse. Det er det enkle svaret, sier Valebjørg.
Han gjør en sammenligning med toppidrettsutøvere. Både musikere og idrettsutøvere har støtteapparat for fysiske plager, men musikerne får ingen hjelp for psykiske plager. I idretten har man coacher og mentaltrenere som lærer deg hvordan man kan prestere best mulig.
– Jeg synes det er katastrofalt innen vårt felt. Vi henger tiår etter. Det er så gledelig å se at det allerede er annerledes for deres generasjon, sier Valebjørg.
Lener seg på hverandre
Hornist Inger Besserudhagen er enig. Det er derimot mye fokus på fysiske plager med tilbud om fysioterapeut og opplæring.
– Det er mer vanlig å snakke om vondter i en skulder enn vondt i sjela. Det snakkes det veldig lite om, sier Besserudhagen.
Det skjer ting i løpet av en karriere, som alvorlig sykdom, dødsfall eller kjærlighetssorg. Hun sier det er fint å ha noen rundt seg i øyeblikk når man blir man svakere.
–Heldigvis har jeg gode kollegaer som jeg kan lene meg på. Det er ikke farlig å snakke om problemene. De blir mindre når man deler de med andre. Kanskje er det andre som har det på samme måte, sier Besserudhagen.
Alle føler på det
Et problem som mange musikere føler på, er stress knyttet til prestasjon før konserter. Fløytist Tom Ottar Andreassen fortalte om sin rutine for å mestre stresset.
– Jeg kommer inn om morgenen for å øve, finne igjen tonen min og få kontroll på registeret. Det gir meg en trygghet, sier Andreassen.
– Og hvis noe går feil, hvem bryr seg? Sånt skjer. Vi er ikke hjernekirurger, verden går videre, sier Andreassen.
Bratsjist Andrés Maurette er enig. Han oppfordrer alle deltakerne til å snakke om disse temaene med venner. Mange bærer ofte på alt alene i hodet.
– Det vi snakker for lite om er at alle føler prestasjonsangst. Enten du er helt fersk eller skal gå av med pensjon. Det er så viktig å snakke om det, sier Maurette.
Vend språket til noe positivt
Heming Valebjørg mener også det er viktig hvilke ord man bruker. Nervøsitet behøver ikke bare være noe negativt, det gjør deg også skjerpet. Det tar deg inn i et prestasjonsmodus hvor du yter over evne.
– Det er viktig hvordan man snakker om det. Hvis man hele tiden snakker om hvor nervøs man er, blir det et altfor negativt fokus. Jeg pleier å si at jeg er spent, ikke nervøs, sier Valebjørg.
I Oslo-filharmonien gjør de også mye for å være gode kollegaer for hverandre. Blant annet involverer det å rose hverandre når man spiller godt. Inger Besserudhagen viser hvordan man klapper lydløst på låret for å signalisere «bra jobbet» til medmusikerne.
– Kroppspråk er veldig viktig. Vi har en effekt på andre selv om vi tror vi ikke har det. Men ofte er vi alle så fokuserte på spillingen at vi ikke kommuniserer under konserten. Vi tar det heller etterpå, sier hun.
Tekst: Øyvind Hamre
