Bergenseren Christian Grøvlen (29) har markert seg som en oppadkommende pianist. Som 17-åring var han solist med Bergen Filharmoniske Orkester, og nylig debuterte han sammen med Operaorkesteret, med Tsjaikovskijs første klaverkonsert for fullsatt sal.
Mot alle odds
Under Klaverkonferansen 2020 delte Christian Grøvlen sine tanker om veivalg og verdier, og fortalte om sin arbeidshverdag som pianist. Han begynte å spille piano som femåring, og mener selv han hadde ingen naturlige musikalske talenter. Verken han eller pianolæreren kunne noen ting.
– Jeg vil hevde at jeg ble pianist mot alle odds, sier Grøvlen. I dag holder han også mesterklasser i regi av Senter for talentutvikling.
Grøvlen lærte lite teknikk hos denne læreren og måtte bruke ungdomsårene på å ta igjen det tapte. Men han lærte å forbinde musikk med glede – noen ganger til og med for mye glede.
– Spillegleden kan være min verste fiende. Heldigvis har jeg funnet motvekter som kreves for å temme utålmodigheten og gi meg disiplinen som trengs, forteller Grøvlen.
Indre spilling
Ved klaveret kan Grøvlen ofte bli sittende og spille i timevis, uten egentlig å ha øvd. Derfor var han nødt til å finne en egen metode som holder begeistringen hans i sjakk.
– Jeg bruker mange timer på å lese gjennom og lære verkene før jeg spiller dem. Denne arbeidsformen har jeg kultivert gjennom mange år og den gir meg stor frihet til å arbeide når og hvor som helst, sier Grøvlen.
Å spille verkene på det han kaller det indre øret, har for Grøvlen direkte innvirkning på hvordan det klinger. Denne formen for visualisering er hans mest skattede arbeidsverktøy, men hverdagen som pianist består også av helt andre ting.
– En del av min arbeidshverdag er å gå på treningssenter. Å trene kondisjon hjelper meg til å rense hodet og temme begeistringen ved klaveret. I tillegg er det å lese en god del både avkobling og et åndelig frisk pust.
Les om treningslegen Ole Petter Hjelles tips til unge musikere om fysisk aktivitet
Ærligst, ikke best
Mesteparten av utdanningen tok Grøvlen på NMH, med Håvard Gimse som hovedlærer. Grøvlen mener selv han var en krevende og egenrådig student.
– Mye av grunnen til det var at jeg kun hadde én tanke i hodet: jeg skulle bli best mulig. Derfor presterte jeg ofte dårligst, fordi fokuset lå utenfor meg selv, sier Grøvlen.
I etterkant ser Grøvlen på dette ønsket om å bli best som en usikkerhet, og han har derfor en tydelig oppmuntring til unge musikere:
– Vær de ærligste musikerne, ikke de beste. Vi skal oppmuntre til kunnskap, vi skal oppmuntre til kvalitet, men også menneskelig kvalitet, sier Grøvlen.
For Grøvlen handler denne ærligheten om å lytte innover og utover.
– De fleste hører, men de lytter ikke. Jeg mener det er gjennom stor omsorg og empati for seg selv og for andre at man kan blomstre kunstnerisk. På denne måten kan jobben som pianist gjøre oss til bedre medmennesker også, sier han.
Tekst: Øyvind Hamre, Senter for talentutvikling
Meld deg på Senteret for talentutviklings månedlige nyhetsbrev her: ABONNER PÅ NYHETSBREV
