Ekspertene er uenige om hvor mange klassiske komposisjoner det finnes. Ifølge et raskt Google-søk kan det være et sted mellom 3 og 100 millioner. Det finnes altså bokstavelig talt millioner å velge mellom, men likevel spiller de fleste unge musikere bare noen få av verkene. Og ofte er det de samme verkene lærerne deres spilte som unge.
Dette er stykker som har tålt tidens tann, men når forandringene skjer så sakte, vil verkene i stor grad reflektere smaken til tidligere generasjoner. Stykkene er også i hovedsak skapt av mannlige komponister.
Iblant er det institusjonene som bestemmer hvilket repertoar elevene skal gjennom, og ofte tilpasser læreren det selv. Repertoarvalget former uansett eleven som musiker. Det kan åpne dører og inspirere unge musikere. Men det kan også drepe spillegleden for enkelte.
– Repertoar skal være byggeklosser som stables på hverandre. Til sammen utgjør de elevens ferdigheter, sier Kari Ravnan.
Ravnan er pedagog og cellist i Oslo-filharmonien. Hun vokste opp i USA og studerte blant annet ved Juilliard under noen av datidens fremste pedagoger. Hun mener at repertoar er et viktig og nødvendig tema. Under Strykerkonferansen i februar holdt hun et innlegg om sin filosofi.
– Hvis en byggekloss kommer for tidlig, blir det veldig frustrerende for eleven.
Ravnan har gjennom mange år med utdanning og undervisning funnet en omtrentlig rekkefølge med verker. Men hun insisterer på at man må være fleksibel og tilpasse den enkelte elev.
Fra sonater til samtidsmusikk
Hun har noen faste verker hun ønsker at elevene hennes har spilt før de er 19.
– Minst tre Bach-suiter, et par Beethoven-sonater, noen romantiske sonater, flere romantiske konserter og et par nyere solo-stykker, sier Ravnan.
I de tidlige årene legger man grunnlaget for resten av livet, mener Ravnan. Derfor er det viktig å dekke et stort spekter av forskjellige stykker.
– Det er mye repertoar man skal gjennom. Som lærere må vi sørge for at elevene har muligheten til å komme inn på de høyskolene de ønsker. Det betyr at de må gjennom mye basisrepertoar, sier hun.
Som å lære seg språk
Det er avgjørende at elevene får innsikt i forskjellige stilarter, mener Ravnan. Det vil hjelpe dem å forstå hvorfor man skal spille Bach annerledes enn Brahms.
– Når man lærer seg fransk, skal det være med fransk aksent. Når man lærer seg tysk, skal det være med tysk aksent. Man må også lære komponistenes aksenter. Som alle vet, når man snakker flere språk, er det lettere å tilegne seg nye språk, sier Ravnan.
Det skal være en balanse mellom utfordringer og mestring. Noen ganger trenger elever oppmuntring og lettere stykker å spille. Andre ganger trenger de å gå gjennom tøffe perioder med utfordrende stykker.
– Hovedsakelig bestemmer jeg repertoaret. Jeg synes det er min jobb som lærer. Men om de yngste kommer med et ønske, kan det være en veldig fin utfordring og motivasjon, sier hun og legger til:
– Med de eldste diskuterer jeg repertoar. De trenger å kunne bestemme hva de vil spille og føle et eierskap til det.
Prøvespill styrer
Gjennom et variert repertoar, forsøker Ravnan å gi sine elever best mulige forutsetninger til å komme inn på høyskoler. Prøvespill er også avgjørende for musikkundervisningen på høyskolene.
Bjørg Lewis er cellist i Vertavokvartetten og underviser på Norges musikkhøgskole. I en panelsamtale under Strykerkonferansen fortalte hun om hvordan prøvespill dikterer repertoaret studentene spiller.
– Det er veldig mye fokus på prøvespill, så man jobber mye med Haydns konsert i D-dur [standardverk for cellist-prøvespill, jour.anm.]. Studentene blir presset inn i et hjørne som kanskje de fleste ikke egentlig skal inn i. Man står bare og stanger med dette verket i fire år. Da skal det godt gjøres å beholde gnisten, sier hun.
Noen elever føler at fokuset til musikkutdanningen er å forberede dem på prøvespill til fast jobb. Da kan man lure på hvor stor plass det blir til å finne sin egen stemme som musiker.
Alle spiller det samme
En som slet lenge med å finne sin personlige tilnærming til musikken, er frilans-fiolinist Sara Övinge. I et videoinnlegg fortalte hun om sine erfaringer med Suzuki-metoden som barn.
– Vi spilte alle de samme stykkene, og sammenlignet oss selv med andre. Musikken ble til noe stressende, det ble en konkurranse, sier hun.
Det er noe hun selv merker hos sine elever. Mange av dem føler på stress knyttet til å spille musikk og måle seg opp mot andre.
– De er bekymret for å ikke være gode nok. Det dreper spillegleden og hindrer dem i å blomstre som musikere. Hvordan kan vi unngå det, spør hun.
Övinge vil heller at alle elever skal føle på sin egen tilnærming til musikk, og at dette er noe de kan ta meg seg inn i spillingen. Gjennom å velge sitt eget repertoar, får elevene større spilleglede og eierskap til musikken.
– Vi er alle unike. Derfor er det rart at alle skal spille det samme standardrepertoaret, sier hun.
Endring på vei?
Det finnes som sagt millioner av klassiske verk og det er gjerne de samme håndfulle verkene som læres bort. Dette er preget av hva som er basisrepertoaret og hva elever møter på prøvespill.
Men det er noen tegn til endring. Fiolinist Per Gisle Haagenrud, som også var paneldeltaker under Strykerkonferansen, merker en interessant forskjell fra da han var student.
– Jeg kan ikke huske at jeg uttrykte et ønske om å spille en spesifikk konsert. Men med den store tilgangen elevene har til musikk i dag, er det mange som bobler over av ideer og snakker om repertoar. De som har nivå til å spille ønskene sine, må få lov til det, sier Haagenrud.
Repertoar har blitt et stadig større tema i takt med at musikklivet er i forandring. Musikklivet etterspør nye tilnærminger, fortalte Tanja Orning i februar.
Det gjenstår å se hvordan lærere og elever vil møte den nye virkeligheten.
