I spalten «På scenen med» forteller noen av dagens og morgendagens fremste musikere om sin opplevelse av det å stå på scenen; om forberedelser, om selve øyeblikket, og de beste opplevelsene.
Navn: Åsmund Moen
Alder: 24 år
Bosted: Oslo
Instrument: Slagverk
Studiested: Norges Musikkhøgskole
Hva forbereder du deg til i tiden fremover?
Det skjer litt forskjellig. Nå forbereder jeg meg til jobbprøvespill i Arktisk Filharmoni, og så skal jeg spille Toshimitsu Tanakas marimbastykke «Two Movements» på konsert under en slagverkssamling på Norges Musikkhøgskole. Av store konserter skal jeg etter sommeren ha mastereksamenskonsert, også skal jeg være solist med KORK etter hvert.
Hvordan forbereder du deg til konsert?
Så fort jeg vet detaljene for konserten begynner jeg å se for meg hva jeg trenger å ha oversikt over. Som slagverker må man først finne ut av hva slags instrumenter stykkene krever. Det har mye å si for hvilke instrumenter man må fokusere på fremover. Hvis jeg skal spille et stykke på marimba må jeg kanskje legge inn et ekstra støt på det, fordi jeg gjør litt lite av det ellers. I startfasen bruker jeg tid på å kartlegge hvilke instrumenter og teknikker jeg trenger, men også selvfølgelig det musikalske; om det for eksempel er noe stil- eller sjangermessig som jeg må finne ut av.
Når det nærmer seg konsert jobber jeg med å få til helheten. Da jobber jeg med å ikke bare «safe» meg gjennom stykket, men å velge ut noen steder der jeg gjør noe ekstra. Jeg prøver å aldri bli helt komfortabel med én versjon av stykket, og forsøker alltid å utforske verket helt fram til konsert. Så på konsert blir det én versjon, men spiller jeg det igjen, blir det en helt annen versjon.
Gjør du noen forberedelser uten instrument?
Ja, absolutt. I forkant av konserter prøver jeg å innstille meg på hvordan omgivelsene skal være. Om jeg vet at jeg skal spille i en stor konsertsal, så må jeg for eksempel forberede meg mentalt på at jeg skal fylle hele rommet. Spiller jeg i en intim setting, har jeg en helt annen tilnærming.
Rett før en viktig konsert liker jeg å høre på noe helt annet som får meg «helt opp» noen timer før. Da hører jeg på party-musikk eller lignende, som får meg i rett humør.
Hvordan har du det før du skal på scenen?
Jeg er som regel ganske nervøs, men samtidig har jeg klart å venne meg til at man ikke får gjort noe mer rett før konsert. Da vet jeg at jeg har forberedt meg så godt jeg kan, og stoler på at jeg i utgangspunktet har kontroll. Da er det ikke noe vits å være nervøs. Det er som regel noen småting jeg blir nervøs for; som at trommene står riktig eller om det er en skrue løs noe sted, men jeg er ofte trygg på selve spillinga. Så vet jeg også at når jeg er på scenen, så digger jeg å stå der.
Hva er det beste med å stå på scenen?
Det beste med å stå på scenen er at det skjer akkurat der og da. Alt som skjer er en del av konserten, så hvis man gjør noe feil, så skjer det bare der og da. Målet er å være så trygg at man vet hvordan man skal håndtere alt som kan skje.
Hvordan håndterer du at en konsert ikke går helt som du har forestilt deg?
Man kan selvfølgelig bli skuffet og lei seg, men jeg prøver å bare godta det. Det er nesten litt bedre å bare le av det, så kan man gjøre det annerledes neste gang.
Det verste er om jeg under en konsert kjenner at jeg ikke har forberedt meg godt nok. Føler jeg meg usikker, og at jeg ikke har kontroll, så er det litt samme hvordan det låter, for da føler jeg selv at det ikke var bra.
Hva er din største opplevelse med å spille konsert?
Det er mange, men jeg vil trekke fram to forskjellige opplevelser:
Den første var da jeg var solist med Ungdomssymfonikerne, med Joseph Schwantners «Concerto for Percussion and Orchestra» sommeren 2021. Det var en lang prosess, som munnet ut i en svær konsert med stort orkester og mye publikum. Det var helt sinnsykt fett.
Så var det en helt annen opplevelse. Jeg spilte på en konsertserie som heter «currently» på Hausmania. De spurte meg dagen før, om jeg kunne spille noe solo-repertoar på 10 min. Så da tok jeg med meg skarptromma og improviserte. På den konserten var det kun to kompiser i publikum, men de hadde ikke hørt meg improvisere før, og det var kult å vise dem det. Da jeg var ferdig kom det en gjeng inn som hadde hørt at det skulle være konsert der, så da måtte jeg opp og spille en gang til. Da var det fire personer i publikum. Det var helt motsatt av å være solist med Ungdomssymfonikerne, for det var ikke noen stor forberedelsesprosess eller følelsesmessig påkjenning, men samtidig var det helt rått.
Tekst: Anna Rødevand
