Torsdag 7. oktober er August Schieldrop solist når han og Oslo-Filharmonien urfremfører Marcus Paus’ nyskrevne tubakonsert.
Under Ung Filharmonis høstuke møttes komponist og solist til samtale, sammen med direktør i Oslo-Filharmonien, Ingrid Røynesdal, og UngFil-deltakerne fikk spørre om alt de måtte lure på.
– En konsert for et instrument er som en historie med en forteller, mener Paus.
Føler seg hjemme
Solisten selv kom rett fra København med nattoget, hvor han og de andre deltakerne i Crescendos mentorprogram opptrådte under festivalen Collage Festival.
Han beskriver den forestående urfremføringen som en drøm som går i oppfyllelse. Det er ekstra spesielt å være solist akkurat her; et sted hvor han føler seg veldig hjemme.
– Jeg er oppvokst i Oslo og hadde en lærer som spilte i Filharmonien, så jeg har vært mye i Konserthuset opp gjennom. Det har vært en viktig del av min musikalske utvikling og identitet, så OFO føles litt som «mitt» orkester, sier han.
Det hele startet litt som en moderne kjærlighetshistorie, med en melding på Messenger. Schieldrop hadde lyttet til mange forskjellige komponister før valget falt på Paus.
Og Paus likte utfordringen.
– Piano- og fiolinkonserter finnes det mange av, men en tubakonsert er det virkelig behov for. Det er motiverende. Tenk om vi hadde klart å lage noe like ikonisk som Griegs a-mollkonsert for pianolitteraturen, sier han.
– August la lista høyt, men han spiller det bedre enn jeg kunne drømt om. Jeg lurer nesten på om jeg burde gjort det vanskeligere for ham, spøker Paus.
Pushet hverandre
På spørsmål om hvordan man jobber sammen for å få til et slikt bestillingsverk skryter begge to av hverandre.
Underveis i prosessen snakket de mye om hva de så for seg at verket skulle bli.
– Marcus var veldig interessert i hvordan tubaen fungerer, hva som er mulig å få til på den. Det var noen partier vi måtte diskutere litt, men det var bare bra. På den måten blir resultatet bedre, sier Schieldrop.
Komponisten selv har hatt stor respekt for oppgaven, og forteller om flere «skrekketapper» underveis.
– Veien frem til det ferdige verket er strødd med likene av forkastede tubakonserter, sier han.
Som oftest handler det ikke om hvorvidt musikerne får til å spille det du har skrevet, mener Paus, men om hvorvidt det klinger bra. Det er det bare musikerne selv som kan svare på.
– Jeg måtte gjøre meg kjent med hva som finnes av tubamusikk fra før. Hva kan jeg bidra med her? Jeg prøver alltid å ivareta den jeg skriver for, forteller Paus.
Nybrottsarbeid
For Schieldrop er det viktig å bidra til mangfoldet av musikk for tuba.
Den blir gjerne sett på som et akkompagnements-instrument, og er ofte ikke del av orkesteret i komposisjonene til Mozart, Beethoven og Bach.
Men for Schieldrop er målet å leve av å være tubasolist.
– Tubaen er et fantastisk soloinstrument, jeg vil vise folk at den kan synge. Men da kan jeg ikke spille de samme to konsertene hele livet, sier han.
Paus er enig, og berømmer Schieldrop for å se alle mulighetene som ligger i tubaen som instrument.
– August har transcendert instrumentet sitt. Han er del av en mye friere generasjon, som ikke har fått like streng beskjed om hva man kan og ikke kan gjøre med en tuba. Ingen har fortalt ham at dette skal være vanskelig, og han beviser at tubaen kan synge, sier Paus.
Kan ikke bare spille Grieg
Dette er Ingrid Røynesdal enig i.
Hun mener Filharmonien har et ansvar for å følge med på hva som beveger seg blant den yngre generasjonen musikere.
– Vi har en målsetting om å øke interessen for klassisk musikk, også blant et bredere publikum. Da er det mange områder som skal dekkes, sier hun.
Hun roser Schieldrop for nybrottsarbeidet, og sier det alltid er spennende med nye verk.
– Vi kan ikke bare spille Griegs a-mollkonsert hele tiden, det er viktig å utvide horisontene. Hva ønsker vi å formidle med det vi gjør, med hvilke solister og dirigenter vi samarbeider med, med hvor og hvordan vi spiller?
Komponist Paus tror også det er viktig å være nysgjerrig. Både han og Røynesdal mener det er mye å lære av dagens unge.
– Nå kommer det mange nye musikere tenker helt annerledes rundt sjanger og komposisjon. De er vant til å blande ulike typer musikk, og har løsere grenser mellom hva som er hva, sier Paus.
– De er gode til å lære av hverandre. De øver sammen med andre instrumenter, og utvikler nye retninger for estetikk, klang og formidling. August er et godt eksempel på det, sier Røynesdal.
X-faktoren er der
Blant UngFil-musikerne var det mange som lurte på hvordan Schieldrop jobber med det å være solist. Hvordan forbereder man seg? Hva tenker man på?
Schieldrop forteller at han prøver å spille foran folk så mye som mulig.
– Det å opptre er ferskvare, alle blir nervøse av og til. Jeg blir faktisk mest nervøs av å spille for venner og familie, de jeg bryr meg mest om, forteller han.
Én ting er å lære seg notene, og spille dem bra og teknisk riktig. Men det viktigste er hva du ønsker å formidle.
– X-faktoren har man allerede i seg, enten man vet det eller ikke. Jobb med å uttrykke det du føler, så kommer den fram, råder Schieldrop.
Han beskriver det som en balanse.
– Jeg prøver å finne ut hvilke intensjoner komponisten har, og samtidig tilføre noe av meg selv. Jeg jobber med å ikke bry meg om andres forventninger; de får bare like det de hører, sier han.
– Og så prøver jeg hele tiden å dra inspirasjon fra de som er bedre enn meg, heller enn å bli demotivert av det.
Han innrømmer at messing-miljøet kan være litt konservativt, men mener det er fult mulig å beholde særpreget sitt uten å utelukke noe som kan gjøre en bedre.
– Jeg prøver å eksponere meg for begge deler, og ta med det beste fra begge verdener.
Takknemlig for alle idéer
– Jeg hater å skrive, men elsker å ha skrevet, sier Marcus Paus.
Han jobber alltid på gamle-måten, med papir og blyant, og sier han prøver å skrive hver dag for å holde flyten. Han kan rett og sett ikke la være.
– Det har ført til uforholdsmessig mange korte solostykker, medgir han.
Paus forteller at han tidligere har hatt en uvane med å alltid tro at det finnes en bedre idé bak den han holder på med.
Dermed gikk det sport i å levere musikken så tett opptil fristen som mulig, i tilfelle noe bedre dukket opp.
– Det ble som å spenne bein på meg selv, og jeg jobber fremdeles med å riste av meg et velfortjent dårlig rykte. Men alt bunner i et ønske om å gjøre en best mulig jobb, sier han.
– Jeg har lært meg å være takknemlig for alle idéer som dukker opp, og å jobbe med helheten først, før jeg blir opphengt i detaljer. I alle fall på bestillingsverk, sier Paus.
Han tror sterkt på det å være tro mot seg selv i det man skriver, og trekker frem komponisten Ana Clyne, som publikum også får høre på konserten 7. oktober. Ifølge Paus tok det lang tid før hun begynte å komponere for orkester.
– Da jeg kjente henne drev hun først og fremst med elektronisk musikk i studio, og skrev for mindre ensembler. Nå er hun blant de mest fremførte orkesterkomponistene under 50 i USA, vil jeg tro, sier han.
– Hun fant seg selv ved å ikke lete andre steder.
Tekst: Marte Fillan / Senter for talentutvikling
