Hver gang en musiker setter seg foran et verk, må det tas en beslutning: Hvordan skal jeg spille notene?
Noen ganger kan man se til tidligere innspillinger av verket, andre ganger kan man lene seg på tradisjonelle ideer om hvordan verket skal spilles.
Tidligere har vi skrevet om at i musikkutdanningen lærer man ofte å være tro mot komponistens intensjoner. I sitt foredrag på Strykerkonferansen, koblet Tanja Orning dette til et verkbegrep som har etablert seg de siste hundre årene – der utøveren bare skulle være et gjennomsiktig vindu til verket.
| LES OM FOREDRAGET HER: Den nye klassiske musikken
Hva skjer når utøveren tar verket i egne hender? For fiolinist Sara Övinge løsnet alt da hun innså at hun kunne velge tolkningen selv.
Mens den legendariske pianisten Glenn Gould (1932-1982) skapte musikkhistorie gjennom å finne en radikal nytolkning – mer om det senere.
Fikk en åpenbaring
Det Sara Övinge savnet i utdanningen sin, var en åpenhet til forskjellige måter å fremføre et verk på. Det kom til et bristepunkt, da hun studerte i London hos Mark Messenger ved Royal College of Music.
– Jeg opplevde at jeg hadde tunnelsyn. Jeg snakket mye med læreren min, fordi jeg følte aldri at jeg passet inn. Jeg stilte hele tiden spørsmål ved hva jeg skulle spille og hvordan. Til slutt sa jeg: Det føles som om jeg sitter fast i en boks. Jeg vil slippe ut, forteller Övinge.
Samtidig som hun sa det, forstod hun at boksen var noe hun hadde laget selv. Hun opplevde et sterkt øyeblikk der hun oppdaget hva hun egentlig ville.
– Jeg skulle ønske at jeg hadde noen rundt meg som kunne fortalt meg det litt tidligere. Det tok meg utrolig lang tid å finne ut av det selv, sier hun.
Måtte spille som Mendelssohn mente
Andre sjangre, improvisasjon og samtidsmusikk hjalp Övinge med å åpne boksen og finne nye måter å tilnærme seg de klassiske verkene. Det har åpnet tolkningsrommene for henne.
I oppveksten følte Övinge sjelden at hun fikk et personlig forhold til verkene hun spilte. Derimot ble hun ofte fortalt i mesterklasser at hun skulle spille slik Mendelssohn hadde ment at det skulle spilles.
– Det var så mange regler! Så kommer man ut i verden etterpå og begynner å lure: hva var egentlig poenget med alle de reglene? De gjør meg stresset for å spille Bach “riktig”. Men er ikke det viktigste at man føler musikken og uttrykker noe, spør hun.
For Sara Övinge er det viktig at man åpner øynene for at det finnes flere valgmuligheter.
En mulighet er å være trofast til komponistens intensjon, om man kan vite hva det er. En annen mulighet er å velge sin egen tolkning.
– Jeg kan velge akkurat selv hvordan jeg skal spille verket. Det er fantastisk, sier hun.
Legendarisk kontrovers
Å finne en original tilnærming er noe av det våre største fortolkere gjør best. Men det kan ofte føre til kontroverser, særlig om ikke alle er enige i tolkningen.
I 1962 skulle den store pianisten Glenn Gould spille Brahms’ Pianokonsert i D-moll med dirigenten Leonard Bernstein og New York-Filharmonien. Uken før gjennomgangen ringte Gould til Bernstein.
– Han ringte meg og sa: «Jeg har noen overraskelser til deg». Gould hadde nye ideer om tempoet i verket og ville forberede meg, fortalte Bernstein senere.
Idet Glenn Gould ankom øvelsene, la han frem tre uvanlige tempi for orkesteret. De var så saktegående at den første satsen alene tok like lang tid som hele konserten vanligvis tok.
Mange av musikerne i New York-Filharmonien var skeptiske, men samarbeidet velvillig på Bernsteins oppfordring. Det var en krevende fortolkning som var utmattende å spille. Det var ikke gitt at dirigenten Bernstein skulle gi opp den kreative kontrollen. På konserten tok han selv opp temaet.
– Hvem er sjefen? Solisten eller dirigenten? Svaret er selvfølgelig, noen ganger den ene, noen ganger den andre. Men de greier alltid å oppnå en enhetlig opptreden sammen, sa Bernstein.
Mye av kontroversen dreide seg om Leonard Bernsteins kommentarer – det virket som han fraskrev seg ansvaret for den radikale tolkningen han var uenig i. Selv mente han at det handlet om å advare publikum om hva de skulle se, og gi Gould æren som opphavsmannen.
Hver eneste opptreden kan sies å være en personlig tolkning, men iblant går ens tilnærming på bekostning av andres. Glenn Gould og Leonard Bernsteins samarbeid viser viktigheten av å spille på lag – og hvor spennende resultater det kan føre til. Opptredenen var kontroversiell i sin tid, med delte meninger blant kritikerne, men har i ettertid blitt stående som en ikonisk konsert.
Notasjon og intensjon
En som lenge har hatt sterke meninger rundt dette, er fiolinist og komponist Henning Kraggerud. Etter mesterklasser pleier han ofte å sende artikler til frustrerte studenter som aldri har hørt noen nevne disse temaene før.
– Mange har de beste hensikter når de ber musikere respektere komponistens intensjoner, og forveksler notasjon med intensjon. De er ofte sørgelig uvitende om at samme komponister i brev gir utøvere enormt stor frihet, og at notasjon selvsagt bare er et hint om en av uendelig mange muligheter, sier Kraggerud.
Det er sin egen stemme man ikke må svikte som utøver, ifølge Kraggerud. Det er ikke en god nok grunn å spille nøyaktig som i notene, bare fordi det er trykket svart på hvitt.
– Som all annen frihet, er kunstnerisk frihet noe man må gripe selv om den tilsynelatende står i strid med komponistens direktiver. Man bør alltid ha en ærlig, emosjonell grunn bak enhver tolkning. Da kan man ta ansvaret for musikken selv og ikke legge skyld på komponisten, sier han.
En medskaper
Henning får støtte av broren sin, fiolinist og pedagog Alf Richard Kraggerud. Han mener at mangfoldet er på vei tilbake i tolkninger og uttrykk.
– Musikk er så mye mer enn å lese et «kart» for deretter å forsøke å gjengi dette så nøyaktig som mulig. Musikk er et levende språk. Spontanitet og det uforutsigbare er en del av kunsten. Den kan derfor ikke planlegges eller reduseres til utelukkende å gjengi notebildet så korrekt som mulig, sier han.
Alf Richard Kraggerud mener at utøveren er en medskaper, og ikke en kartleser. Men man behøver likevel å gjøre hjemmeleksa si.
– Innstuderingsarbeidet består også av å finne og oppleve hvilke muligheter verket innbyr til, hvordan det best formidles, fortelles og kommuniseres, sier han.
Du kan lese mer om konserten og kontroversen her, i Leonard Bernsteins egne ord.
Her kan du høre opptredenen fra 1964 og Bernsteins tale på Spotify.
Tekst: Øyvind Hamre
