– Så mye talent og guts
Tross hennes unge alder, har Sara Övinge (30) allerede en rik karriere bak seg. Som seksåring gjorde hun sin første soloframføring med Norrköping Symfoniorkester og som attenåring var hun den yngste som noensinne begynte på diplomstudiet i Oslo. Hun fikk jobben som 2. konsertmester i Operaen da hun var 24 år i konkurranse med 57 andre.
Nå er Sara Övinge blitt et velkjent fjes for mange gjennom sin rolle som dommer i musikkprogrammet Maestro. Hun håper at programmet kan bidra til at enda flere får øynene opp for klassisk musikk.
Rørt av ungdommene
Övinge har vært én av tre dommere i Maestro, og hun er begeistret over de unge talentene som er med som mentorer.
– De er utrolig gode dirigenter alle sammen. Når jeg ser dem dirigere, blir jeg så rørt. Det er helt nydelig for de er så dedikerte, sier hun.
Övinge tror mentorene lærer mye av å være med i programmet.
– Læringskurven går raskere når man lærer bort til andre. Man må være bevisst på utfordringer man kanskje ikke har selv eller som man tenkte at fantes, mener hun.
Musikken fortjener fokus
Musikkgleden er mye av grunnen til at Övinge er med på Maestro. For henne er det en sunn måte å lage egenverdi på, som vi ellers ikke ser mye av i kommersiell underholdning.
– Mentorene, juryen, KORK, vi har alle brukt størstedelen av livet vårt på dette og brenner så sterkt for musikken. Det er så mye talent og guts, og det fortjener et fokus. Derfor blir jeg så rørt og derfor er jeg med på programmet.
Övinge håper at Maestro kan vise at klassisk musikk verken er skummelt eller farlig, og at programmet kan gjøre at enda flere få øynene opp for sjangeren.
– Alt blir så levende i Maestro siden det er direkte. Man får inntrykk av det flotte med klassisk musikk, alt er akustisk og skjer her og så, hva som helst kan skje. Det får man virkelig inntrykk av.
Toppnivå med lave skuldre
Sara Övinge er opprinnelig fra Norrköping i Sverige, og har bodd i Oslo i elleve år. Hun har studert i Stockholm, Oslo og London. Er det forskjell på hvordan man ser på klassisk-miljøene i forskjellige land?
– Vi har virkelig et toppnivå i Norge på klassisk musikk. For meg er forskjellen fra andre steder at det er lavere skuldre og mer spilleglede her, sier hun.
Da Övinge først kom til Oslo, opplevde hun at folk satte pris på at hun var god.
– Jeg fikk så mye hjelp, og folk hadde lyst til å spille med meg. Jeg følte meg veldig inkludert med en gang, forteller hun.
Annerledes undervisning
Sara Övinge underviser på mesterklasser i Tromsø i regi av Senter for talentutvikling, hvor hun er med på å gi unge talenter i regionen et ekstra løft. Hun beskriver det som veldig givende å møte unge musikere.
– Alle er unike, og det gir meg mye å løfte opp det personlige i hver elev. Jeg forsøker alltid å hjelpe elevene med å finne styrke, spesielt på det mentale, sier hun.
Sara Övinge opplever at det er veldig mange elever i det klassiske miljøet som er stresset. Det er lett å henge seg opp i det tekniske, og hun forsøker å få elevene til å løsne opp.
– I Tromsø har jeg prøvd flere forskjellige undervisningsformer: å bevege seg mens man spiller, danse, improvisere, spille på øret. Det er kjempeviktig å variere undervisningen, mener Övinge.
Sin egen stemme
Sara Övinge begynte å spille fiolin gjennom Suzuki-metoden, hvor barn lærer å spille musikk gjennom lytting og etterligning av musikk. Noe av denne musikalske tilnærmingen har hun videreført til undervisningen sin.
– Jeg lar ofte elevene spille på øret, så det ikke bare blir fele og noter. Det er så mange måter å forholde seg til instrumentet på, så jeg forsøker å åpne opp hodene til elevene, forklarer hun.
Övinge forteller at hvis hun vet at noen elever liker å synge, ber hun dem om å synge og spille samtidig. Andre ganger kan hun be elever om å improvisere. Det skal gjøre at det ikke blir så skummelt å spille vanlig senere.
– Det viktigste for meg er uansett at elevene klarer å formidle noe innenfra seg selv, at det føles genuint. Jeg hjelper de med teknikken sånn at de kan få ut det de har på hjertet, sier hun.
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
Meld deg på Senteret for talentutviklings månedlige nyhetsbrev her: ABONNER PÅ NYHETSBREV
Store forventninger til Klavertiltaket
Under Klaverkonferansen i 2017 ble deltakerne enige om at man trengte et nasjonalt løft for unge pianister. To år senere startet det nasjonale klavertiltaket, der 11 talenter mellom 12-19 år deltar på mesterklasser med noen av Norges dyktigste musikere.
I 2020 er det én ny deltaker: 16 år gamle Kenneth Tran fra Stavanger.
Fra piano til musikkinteressert
Kenneth Tran har alltid likt å spille piano. Han begynte å spille da han var syv år gammel, og spilte konserter tidlig. Tran forteller om en av hans første konserter, da han som niåring skulle spille to verk, men var utrolig nervøs.
– Etter det første var ferdig, var det en liten pause. Da jeg skulle begynne igjen, var jeg så nervøs at jeg spilte det første stykket på nytt, forteller Kenneth.
På ungdomsskolen begynte Kenneth på et talentutviklingsprogram i Stavanger, og det var da han virkelig fikk øynene opp for klassisk musikk. Piano hadde alltid interessert han, men her ble han ordentlig musikkinteressert og mer motivert for å spille.
– Etter det ble jeg mye mer motivert og engasjert for å øve, sier Kenneth.
Veldig spent
Det nasjonale klavertiltaket består av tre samlinger hvor deltakerne får et rikt program bestående av blant annet mesterklasser, kammermusikk og konsertopplevelser. Senter for talentutvikling har tidligere skrevet om lunsjkonserten med det unge talentet Simen Kraggerud og fiolinist Atle Sponberg, som fant sted på grunn av at de to først spilte sammen på en av samlingene. -Det skapes nesten magi
Kenneth Tran har store forventninger til programmet, og er særlig spent på hvordan opplegget blir. Han forteller at det er et par jevnaldrende som spiller piano i Stavanger, men ikke så mange. Han gleder seg derfor til å bli kjent med de andre deltakerne som kommer fra hele landet.
– Jeg gleder meg mest til mesterklassene med lærerne, og særlig Håvard Gimse! – Kenneth Tran
Tran er ikke sikker på hva han ønsker med karrieren sin ennå og forteller at han kun har foreløpige planer.
– Jeg håper at dette tiltaket kan gi meg motivasjon og muligheten til å drive med musikk resten av livet, avslutter Kenneth.
– Reflektert
Sandra Lie er musikklæreren til Kenneth Tran, og sitter i det nasjonale fagutvalget for klaver. Dette fagrådet, i regi av Senter for talentutvikling, har vært med på å utforme satsingen som Tran nå blir en del av. Tran er et stort talent, ifølge Lie, som mener han har alt som skal til for å bli god.
– Kenneth er veldig arbeidsom og reflektert. I tillegg til å være musikalsk, har han et veldig emosjonelt forhold til musikken, sier hun.
Å treffe andre unge klavertalenter tror Lie er veldig viktig. Pianister sitter mye alene og øver, og gjennom tiltaket får man møte andre med samme interesse.
– Jeg tror det blir et av høydepunktene for ham, mener Lie.
Det følger med et stort ansvar når man har så flinke elever, og Sandra Lie er av og til usikker på om Tran får nok fra henne.
– Det føles veldig fint å vite at Kenneth får så mye god læring og erfaring fra andre lærere, sier hun.
Fakta om Klavertiltaket
|
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
Meld deg på Senteret for talentutviklings månedlige nyhetsbrev her: ABONNER PÅ NYHETSBREV
– Ikke bare glitter og jubel
Lærere, mentorer og forbilder er ofte gode på å dele erfaringer og gi råd, og det kan være fint å få veiledning fra andre når man er i begynnelsen av en musikerkarriere. Men – hvilke råd ville de gitt seg selv som 15-åring? Senter for talentutvikling spurte fem deltakere på Klaverkonferansen i Bergen om nettopp dette.
Lars Støre Gullichsen
43 år. Lærer ved Trondheim kommunale kulturskole
– Prøv mange forskjellige ting. Tør å utfordre deg selv på ting som ikke umiddelbart fenger, men som gir deg utfordringer og noen nye blikk på det du holder på med til vanlig. Det er veldig artig for meg som lærer å se på de elevene som har endret retning underveis, enten det er fra klassisk til jazz eller fra pop til klassisk; da sitter de plutselig med et videre spekter og kan gjøre flere ting. Den erfaringen vil nok lettere gjøre at de skaper egne uttrykk også.
Bilde: Magnus Skrede
Håvard Gimse
53 år. Pianist
– Jeg ville nok gjort det på samme måte uansett hvilke råd jeg hadde fått. Så det kan være at de som skal satse på klassisk musikk helst burde være såpass selvstendige at de egentlig ikke trenger noen råd.
– Det er klart at man kan godt få råd om at du må jobbe mye, du må tåle å være mye alene, og du må like musikk mer enn karriere. Det kan være at det kan være gode råd å få som 15-åring. Det er ikke først og fremst laurbær eller glitter og jubel man skal fokusere på, men mer på gleden ved musikken.
Bilde: Magnus Skrede
Reidun Askeland
62 år. Underviser i klaver og kammermusikk ved Toneheim folkehøgskole.
– Man må ikke bremse drømmene til unge musikere. Hvis drømmene er hårete og urealistiske, så må de få være det en stund, for de skaper motivasjon og glede. Vi trenger drømmene våre. Realitetene kommer tidsnok, men det er ikke slik at realitetene i et musikerliv er et nederlag.
– Det som er viktig å få med seg når man er 15 år er at det er en del motstand. Det er fordi man må gjøre så mye selv. Man møter ofte motstand i seg selv, men den gleden som kommer etterpå – den er mye dypere fordi man har gått veien. Selv om ikke alt er lystbetont hele tiden, så ligger det en annen glede i etterkant av det harde arbeidet man legger inn.
Bilde: Chris Bramwell/Bente Elisabeth Skjefstad
Christian Grøvlen
29 år. Pianist.
– Man burde si at det ikke finnes noen tid som pianist, og at det er et tidløst yrke.
Mener du at man skal leve i nuet?
– Det er det det betyr i praksis, men det er veldig klisjé å si akkurat det. Derfor må vi prøve å si det på en annen måte, hvis ikke så er det ingen som hører på det. Da er det bedre å si at det ikke finnes noe tid. Eller jeg ville heller sagt: Ingen fortid, ingen fremtid.
Bilde: Magnus Skrede
Bård Dahle
64 år. Kulturskolelærer ved Knuden – Kristiansand kulturskole.
– Hvis jeg var femten år igjen nå, ville jeg ha øvd mer. Rett og slett. Men de elevene vi har nå øver mye mer enn det jeg gjorde. Det som var min styrke, var at jeg spilte mye repertoar. Vi pianister har en tendens til å grave oss ned i ett stykke, og holder på med den samme Beethoven-sonaten i minst et halvt år. Så jeg tror det er en fordel å bli flink til å bladspille, og utvikle seg til en anvendelig pianist.
Bilde: Magnus Skrede
Meld deg på Senteret for talentutviklings månedlige nyhetsbrev her: ABONNER PÅ NYHETSBREV
- Filtrer på dato
