Det var ikke gitt at Ellen Stabell skulle bli pianist og senere ta en doktorgrad om talentutvikling. Hun kommer fra Havøysund, en liten øy i Finnmark, og det var ofte langt å reise for å få pianoundervisning. Likevel arbeidet hun mot drømmen og tok senere utdanning som pianist og musikkpedagog ved Norges musikkhøgskole.
Erfaringen fra eget utdanningsløp har hun tatt med seg inn i sin forskning, hvor hun har undersøkt holdninger til talent og hva som regnes som suksess innen talentutviklingsprogram. Hun har stilt spørsmål som Hva vil det si å utdanne seg til musiker? Hvilke former for musikalsk kapital er det vi verdsetter i en musikkutdanning?
Talentbegrepet
Ellen Stabell disputerte i 2018 med doktoravhandlingen Being talented – becoming a musician. Hun har gjort en studie av tre talentutviklingsprogram, to i Norge og ett i England, hvor hun observerte aktiviteter og intervjuet studenter og lærere om utdanningsløpet. En av tingene hun har utforsket er hva man legger i ordet talent.
Vi snakker mye om talent, men sjeldent om hva vi legger i ordet. – Ellen Stabell
Hun har observert at man har noen tydelige antagelser om hva talent er. Stabell erfarer at de fleste går ut fra at det er noe medfødt, og noe som kan graderes. Oppfatningen er at det finnes noen med mer talent enn andre, men det krever uansett mye øving. Stabell mener likevel at man ikke må legge for mye vekt på at talent er forutbestemt.
– Det kan være passiviserende om man fokuserer for mye på medfødt talent. Det kan også angi en grense for eleven for hvor langt man kan nå, sier hun.
Miljø eller gener?
Et faremoment ved å bruke talentbegrepet, er at man har så ulik oppfatning av hva det betyr, påpeker Stabell. Hun har oppdaget i sin forskning at selv om de fleste tenker talent er noe medfødt, er det ikke nødvendigvis slik.
– Forskningen kan ikke med sikkerhet si om talent er medfødt eller ikke. Men den viser at mange viktige evner kan utvikles, forklarer Stabell.
Stabell viser til hjerneforskning som sier at det å spille et instrument endrer strukturer i hjernen, og spesielt gjelder dette i tidligere barneår da hjernen er mer formbar. Ifølge denne forskningen kan tidlig eksponering for musikkundervisning gjøre at barnet senere blir oppfattet som talentfull, ved at barnet “har lett for det” eller har en større teknisk smidighet enn barn som ikke har fått denne tidlige eksponeringen.
– Dette er spennende, og viser at vi er bedre tjent med å fokusere på miljøfaktorene enn eventuelle medfødte egenskaper, mener Stabell.
Selvoppfyllende profeti
Under foredraget viste Stabell til en studie om vellykkede konsertpianister, hvor ingen av dem hadde blitt utpekt som spesielt talentfulle som barn. Derimot ble de først kalt talentfulle etter å ha lagt ned utrolig mye arbeid.
– Da var de plutselig blitt talenter, sier Stabell, og sikter til at hvem som er talentfulle kan endre seg gjennom en musikkutdanning.
Hun poengterer at de som tidlig blir utpekt som talentfulle, ofte blir løftet opp og får mer oppfølging. Disse talentene får flere muligheter og tilgang til mer ressurser, og da blir de naturligvis bedre mener Stabell.
– Det blir en slags selvoppfyllende profeti. Vi må ikke låse oss fast for tidlig i hvem som er talenter. Folk kan overraske oss, sier Stabell.
Fokus på solister
Stabell gjennomførte en uformell, mindre undersøkelse blant hennes medstudenter fra Norges musikkhøgskole. Alle var utdannet konsertpianister, men det var få som hadde hatt det som hovedinntektskilde. Derimot livnærte de seg på andre oppdrag.
– De utdannet seg til solister, men hovedsakelig spiller de sammen med andre. De akkompagnerer, er repetitører, underviser og administrerer, sier Stabell.
Hun mener at fokuset på at alle skal bli solister kan være uheldig. Man kan ha en vel så lang og rik karriere innenfor klaver som akkompagnatør eller porteføljemusiker hevder Stabell.
– For de aller fleste kommer ikke til å bli solister, og da er det en fare for at man går med en følelse av nederlag. Man har en idé om framtiden som ikke står i forhold til virkeligheten, sier hun.
Likevel mener Stabell at det drivet som en solistdrøm gir, er utrolig viktig, og med så store framtidsdrømmer ender mange opp som utrolig gode pianister. Det er også en god grunn til et tidlig fokus på det solistiske, hevder Stabell, siden det er det man måles på i konkurranse og ved inntak til høyere musikkutdanning.
– Hele feltet favoriserer det solistiske, men det finnes så mange andre veier inn i musikken, sier Stabell.
Prestasjonsangst
I sin forskning oppdaget Ellen Stabell at mange av elevene slet med prestasjonsangst. Ut fra hennes oppfatning er det for lite fokus på prestasjonsforberedelser, og hun mener det burde hatt en mer naturlig plass i musikkopplæringen.
– Musikere er toppidrettsutøvere som skal prestere under høyt press fra et podium. Det er ikke rart de blir nervøse, sier Stabell.
Hun forteller om en elev hun intervjuet som slet med sterk prestasjonsangst, der det eneste rådet eleven fikk var “spill mer konserter, og så vil nervøsiteten gi seg”. Et råd som kan fungere for noen, men langt fra alle, mener hun.
– Når man ikke snakker om problemer med nervøsitet, blir det et individuelt problem som hver enkelt må håndtere på egen hånd. Det er en yrkesutfordring. Det burde derfor bli en del av musikkopplæringen fra ung alder av, sier Stabell.
Tekst: Øyvind Hamre
