Navn: Liv Mila Jensen
Alder: 18 år
Bosted: Oslo
Studiested: Munch VGS
Instrument: Cello
Hvordan har du det rett før du går på scenen?
For noen år siden var det ille, det var vanskelig for meg å gå på scenen. Det var så mange tanker i hodet. Men nå går det bedre. Jeg har fortsatt tanker og blir nervøs, men jeg har mange måter å håndtere det på.
Som hva da?
Jeg har et mantra jeg sier til meg selv: Det eneste jeg kan kontrollere er å spille. Hvis jeg er veldig nervøs, pleier jeg også å gjøre noen jumping jacks. Da går blodet litt raskere.
Jeg har også et rituale med å høre på veldig høy rockemusikk, for å brenne litt energi. Når man er nervøs, kan man få overtenning. Men hvis jeg danser løs til rockemusikk, brenner jeg av noe av den energien.
Rett før jeg går på, tar jeg ofte tre innpust. Det første for å slappe av, det andre for å viske bort alle tanker, og det tredje for å komme inn i konsertfølelsen.
Jeg har også et triks som funker for meg før konkurranser jeg er skikkelig nervøs for. Da sier jeg til alle rundt meg: jeg skal ikke spille. Men jeg skal øve som om jeg skulle spilt. Og to-tre timer før konserten, sier jeg: Okei, jeg skal spille.
Det tar vekk stresset. For hvis jeg øver når jeg er stressa, blir det ikke bra. Men å si dette gir meg et valg og da får jeg følelsen av kontroll over situasjonen. Da ender jeg nesten alltid opp med å spille.
| LES OGSÅ: LÆREREN JEG ALDRI GLEMMER: Ingrid og Randi
Hva er det beste med å stå på scenen?
Når du glemmer at du står der. Jeg pleier å lage historier til musikken, så de beste stundene er når jeg forsvinner inn i musikkens verden. Det er også gøy å vise frem noe du har øvd mye på og som du mestrer – spesielt om det er en skikkelig vanskelig passasje.
Hva om en konsert ikke går slik du hadde forestilt deg?
Da tenker jeg at jeg er ferdig med det, og jeg kan ikke dvele mer på det. Hvis man føler seg skuffet over seg selv eller skamfull, har jeg lært at man må føle på de følelsene, ikke gjemme det bort.
Det er bedre å si til andre: dette gikk skikkelig dårlig, jeg er så skuffet over meg selv. Man er sikkert trist en liten stund, før man kan legge det bak seg og begynne å se på hva man kan gjøre bedre. Det viktigste er å kjenne på følelsene, ikke dytte dem vekk. Da bare ligger de der og blir verre.
Tekst: Øyvind Hamre
