Formidling er tema på årets sommersamling for Ung Filharmoni. Det har vært et ekstra fokus på dette under prøver, og årets gjest er teaterregissør Hanne Tømta. Hun er en av de ledende skikkelsene i teater-Norge og har akkurat gått av etter 11 år som teatersjef ved Nationaltheatret.
I en samtale som strakte seg over halvannen time diskuterte hun blant annet hva som er god formidling, publikums rolle og hva kunstformer kan lære av hverandre.
– Det som er avgjørende for god formidling er en vilje. At man har noe på hjertet, en tanke om hvor man vil med det man formidler til publikum, sier Hanne Tømta.
Teknikk og formidling
Det er viktig alltid å være bevisst settingen man er i, mener Tømta. “Hva, hvordan, hvorfor skal vi fremføre?” er refleksjoner som er viktige for å skape en god formidling. Hun får selv stor glede av klassisk musikk og er ofte på konserter. De aller største opplevelsene får hun når hun kan kjenne at hele orkesteret vet hva de vil formidle.
– Men noen ganger kan den bli ødelagt av musikere som formidler uten en lyd. Enten det er høylytt blaing i noter eller at man ikke virker bevisste på at man sitter foran et publikum. Det gjelder å heie på de andre på scenen, rette oppmerksomheten dit man skal. Det gjør en forskjell for publikum også, sier Tømta.
Hun mener teaterskuespillere kan lære av musikeres arbeidsdisiplin. Musikere øver mest alene, mens skuespillere stort sett bare øver sammen. Det gjør at musikere er teknisk dyktige, men man trenger god formidling i tillegg.
– En sanger som vet hva hun vil med sangen treffer meg sterkere enn noen som gjør det teknisk perfekt og bare fremfører uten holdning til sangen. Det er et dilemma – hva skal man vekte mest mellom teknikk og uttrykk? For meg må både hodet og hjertet skrus på, sier Tømta.
Trygge på hverandre
Tømta forteller om prosessen før en oppsetning i teateret. De starter med blanke ark og leser stykket sammen. Deretter bruker de mye tid på å snakke sammen om stykket og finne en egen vei inn i stoffet. De forsøker å komme frem til hvor de vil med stykket, hva det handler om og hva de vil formidle.
– Alle skuespillerne mener ikke det samme om alt, og det behøver de ikke heller. Alle spiller jo sin egen karakter. Men vi må lytte til hverandre hele tiden, vi må kunne være sammen om dette og stole på hverandre. Åtti prosent av formidlingen i en teaterproduksjon handler om å bli trygge på hverandre i prosessen, sier Tømta.
Skuespillere har ofte reflektert rundt rollen de spiller og hva de ønsker å formidle på egen hånd. Likevel får det ofte en annen form i møte med kolleger eller publikum – og blir ikke alltid like vellykket som man trodde.
– Når man øver hjemme, blir det en slags teoretisk utprøvelse. Man er nødt til å prøve det foran andre for å se om det funker. Det betyr at man ofte “driter seg ut”, altså gjør noe som ikke er helt vellykket. Det er en del av prosessen og da er det viktig at man er trygge nok på hverandre, sier hun.
Publikums rolle
Hver eneste opptreden er forskjellig, forteller Tømta. Det er umulig å forutse hvordan en forestilling vil bli i møtet med publikum.
– Enten de sover, snorker, gjesper eller er oppslukte: publikums reaksjon påvirker hver eneste forestilling. Hver kveld betyr noe og det får alle involverte et kick ut av. Man blir nysgjerrig på hva som kommer til å skje under kveldens forestilling, sier hun.
Tømta forteller at de alltid har en debrief etter hver forestilling. Alle er forskjellige og har forskjellige oppfatninger om hvordan kvelden har gått. Det er ikke alltid lett å vite om man har lykkes med formidlingen, og derfor er det gjerne en inspisient, en sufflør eller noen på utsiden som blir barometeret.
– Ha tillit til publikum som en medskaper. Man kan ha øvd lenge på noe, men så blir det helt annerledes i møtet med publikum. Det hadde ikke blitt teater uten skuespillere på scenen, men heller ikke uten publikum. Det er i kontakten mellom dem at jeg føler forestillingen materialiserer seg, sier Tømta.
Spiller for de døde
Tømta forteller om en teknikk mange skuespillere bruker for å formidle bedre. De forestiller seg at en avdød slektning sitter blant publikum. Det gir dem noen å formidle til, å spille for.
– Mange skuespillere tar en avdød slektning, og plasserer dem på galleriet. De får en god assosiasjon til at slektningen er blant publikum og tenker for eksempel at “det er viktig for meg at farmoren min kan se ned på meg og være stolt over det jeg gjør”.
Og jo eldre skuespillerne blir, dess flere får man på balkongen.
– Jeg kjenner en på 82 som nylig fortalte meg at “problemet mitt er at det er stappfullt på balkongen”, sier Tømta.
