Denne våren arrangerte Oslo-Filharmonien og Senter for talentutvikling konkurransen Ung solist. Vinnerne fikk muligheten til å opptre som solist med Filharmonien i Oslo Konserthus, lørdag 19. juni. Fire vinnere ble kåret, og en av disse var cellist Birgitta Oftestad (19) fra Oslo.
Vi har fulgt Birgittas forberedelser i dagene frem mot konserten og på de første prøvene. Dagen etter konserten, der Birgitta spilte andre sats fra fra Sergej Prokofjeffs Sinfonia Concertante, hører vi med Birgitta og mentoren hennes om hvordan konserten gikk. Hadde hun øvd på de riktige sakene? Ville hun gjort noe annerledes?
Sovnet nesten før konserten
Tidligere har Birgitta beskrevet nervene i forkant av konserten og hun beskriver det som en stor lettelse å ha gjennomført den. Hun klarte likevel å finne roen under fremføringen, takket være en helt ny teknikk.
– Tidligere når jeg har spilt konsert, har jeg sittet og øvd frem til jeg skulle på scenen. Nå forsøkte jeg noe helt nytt: Jeg gjorde yoga i 20 minutter før jeg skulle på scenen. Hele kroppen min ble avspent og jeg sovnet nesten! Da de kom inn og hentet meg idet jeg skulle på scenen, lå jeg og halvsov på sofaen, sier Birgitta og tilføyer:
– Det hjalp utrolig mye. Pulsen min var helt nede, jeg økte ikke tempo underveis. Jeg koste meg egentlig, det var gøy å spille konserten, sier hun.
Fikk en vekker
I ukene frem mot konserten, fant Birgitta også på en ny øvingsmetode på som forberedte henne på å spille konsert. Det var nemlig å spille ti minutter på ett sted og deretter umiddelbart bytte; slik øvde hun seg på å bytte ‘modus’ og alltid være klar. Det er noe hun vil ta med seg videre
– Jeg er glad for at jeg fokuserte på fremføringen fra starten av, heller enn å øve på å øve. Jeg bestemte meg for å spille stykket bra fra starten av, heller enn å terpe masse på små detaljer før det til slutt blir fint, sier hun.
Birgitta er godt fornøyd med innsatsen hun la inn og hvilke ting hun fokuserte på. Om hun skulle gjort noe annerledes, ville det være å forberedt seg mer på samspillet med orkesteret.
– Jeg har ikke vært solist med orkester på lang tid og det ble en vekker på første prøve med Oslo-Filharmonien. Da skjønte jeg at jeg burde fokusert mer på samspillet med orkesteret, for eksempel sett litt tidligere på partituret, sier hun.
Etter tre uker med hard øving, nerver og forventninger, er det særlig én ting Birgitta Oftestad sitter igjen med etter solistopptredenen:
-Det handler først og fremst om musikken og å ha det fint på scenen. Som oftest vil alle ditt beste, enten det er orkesteret eller publikummet. Det er egentlig bare å kose seg, sier hun.
En fantastisk avslutning
Konserten og oppløpet til den ble også en intens opplevelse for Louisa Tuck. Hun er cellist i Oslo-Filharmonien og underviser på Barratt Due musikkinstitutt, hvor Birgitta er en av elevene hennes. Da Birgitta ble valgt som en av fire solister, falt mentor-oppgaven til Tuck.
– Etter dette er Birgitta ferdig som min elev etter halvannet år. Denne konserten ble et toppunkt, og det har vært en fantastisk og intens avslutning, sier Tuck.
Som lærer og mentor har de siste ukene vært nervepirrende for Tuck. Hun tok et valg om å sitte i salen mens Birgitta spilte, heller enn å spille med orkesteret selv.
– Jeg ville antagelig ikke klart å holde buen på strengene. Det viktigste var å være der for henne etter prøvene for å undervise og hjelpe henne videre. 90% av øvingsprosessen består av det man lærer umiddelbart etter en prøve, sier Louisa Tuck.
Bratt læringskurve
Det er nervepirrende å opptre som solist med Oslo-Filharmonien, påpeker Tuck, uansett hvem man er. Hun snakker av egen erfaring.
– Jeg vet godt hvordan det er. Det er en stor begivenhet å skulle spille orkesteret i hjembyen din som du har kjent gjennom hele oppveksten. Og som lærer er det den siste tiden før en konsert en hårfin balanse mellom hvor mye man skal la eleven vokse og hvor mye man skal støtte dem. Alt arbeidet vi har lagt inn kulminerte i dette og Birgitta gjorde en fantastisk jobb, sier hun.
Louisa Tuck er full av lovord. Hun beskriver Birgittas læringskurve de seneste ukene som imponerende; det har vært en stor overgang fra å øve i Studio 10 på Barratt Due til å spille musikk på scenen med 70 andre musikere, en dirigent og publikum i salen.
– Jeg kan knapt vente til å se hva hun gjør videre. Fra og med i går er hun ikke lenger min elev, men som cellist er jeg spent på å følge henne videre!
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
