Under Klaverkonferansen 2020 fortalte Gunilla Süssmann sin historie om hvordan livet hennes som pianist plutselig ble snudd på hodet. Etter 25 år som konsertpianist, måtte Süssmann gi seg da hun fikk diagnosen fokal dystoni i høyre hånd; en tilstand som blant annet kan forårsake kramper og lammet motorikk. Süssmann gikk inn i det hun beskriver som et vakuum.
– Da gikk verden i stykker, og jeg brukte lang tid på å finne tilbake til identiteten og livet mitt. Jeg vil ikke skremme noen med historien min, men bruke den til å veilede andre, forteller hun.
Venner og åpenhet
Süssmann sier selv at hun øvde opptil 15 timer hver dag ved klaveret, og at dette førte til en form for isolasjon fra omverdenen. Mange i klavermiljøet er enige i at tilværelsen som pianist kan oppleves ensomt, og Süssmann forteller hvordan hun, i mange tilfeller, har måttet takle motgang på egenhånd. Hun vil råde yngre musikere til å være mer sammen med venner.
– Det ligger en trygghet i det at du er en del av en helhet og at man ikke må stå så alene. Man må forsøke å unngå å sitte så mye alene slik at de eneste kontaktpersonene man har, også er dem som forventer mest av deg. Du må også ha kontakt med folk som ikke forventer noen ting, men som bare er der. Det er de gode vennene som kan hjelpe deg gjennom vonde ting, sier Süssmann.
Før Gunilla Süssmann ble diagnostisert med fokal dystoni gikk hun med smerter i hånden i seks år uten å fortelle det til noen. Hun forklarer at hun var redd for å bli stigmatisert, å skuffe menneskene rundt seg, og miste det hun hadde jobbet for i mange år.
– Som pianist er man vant med å løse alle problemer alene, men det å snakke om at man har vondt burde ikke være et tabu, sier hun.
Süssmann etterlyser en større åpenhet i musikkmiljøet om lignende problemer, og mener det burde vært større rom i utdanningssystemet for å snakke om musikken, ikke bare prestasjoner. For å få til dette mener hun det trengs en større bevisstgjøring rundt hvorfor musikerne jobber med det de gjør, og ikke bare repetere repertoar.
– Det er et enormt jag om å oppnå mest mulig på kortest mulig tid, men hver utøver har sitt tempo og sin egen dynamikk som det bør tas hensyn til, forklarer Süssmann.
– Gnisten finner deg
Mange opplever tunge dager eller perioder i livet der det er vanskelig å finne inspirasjon eller motivasjon. For Gunilla Süssmann har pauser blitt et viktig verktøy, og hun mener at de beste innfallene og ideene kommer når du tar deg litt fri og når du minst venter det.
– Hvis man har følelsen av at alt er grått og man maler på en rutine for å få dagen til å gå, så er det bedre å pakke sammen klaveret eller fiolinkassen og gjøre noe helt annet. Gnisten kommer tilbake, for er du disponert for gnist, så finner gnisten deg, sier Süssmann.
For å opprettholde motivasjonen i hverdagen, mener hun at man burde gå på konsert. Süssmann opplever at mange unge musikere ser mye på YouTube for å finne inspirasjon, men også noen de kan kopiere. Hun trekker frem viktigheten av variasjon av det man ser på, fordi det gir ulike bilder av både musikk, men også livet, mener hun.
– I letingen etter inspirasjon tror jeg det er viktig å oppsøke det som kan trigge følelser, enten det er empati, omsorg eller sinne. Konserter og andre kunstneriske arrangementer er den beste kilden til dette, mener Süssmann.
Jobbet seg gjennom sorgen
Gunilla Süssmann brukte to år på å jobbe seg gjennom sorgen og sinnet knyttet til tapet av pianistlivet. Hun beskriver seg selv som en person som ville fikse alt selv, være sterk og selvstendig.
– Det å våge å vise seg sårbar og det å være ærlig om hvor forferdelig det faktisk er, det gjør at du kan gå gjennom sorgen med en gang, og dermed slippe å måtte konfronter den senere. Det var viktig for meg, forteller Süssmann.
To år etter at hun fikk diagnosen, er hun tilbake i musikkmiljøet og denne gangen som konsertprodusent for Den Norske Opera & Ballett. Hun sier hun ser på bakgrunnen sin som pianist som en ressurs i arbeidet hun nå gjør.
– Jeg er en slags bro fordi jeg som produsent har innsikt i hva det vil si å være kunstner og musiker, og kan oversette mye fra den ene siden til den andre. Jeg får også iscenesatt all den kjærligheten jeg fremdeles har til musikk etter den vonde tiden jeg har vært gjennom, forteller Süssmann.
Gunillas beste tips:
- Velg det instrumentet du liker best, for du skal mest sannsynlig leve med det i veldig mange år. Du må kunne like det samme instrumentet om 3, 5 eller 10 år.
- Lytt gjerne til forbilder, men ikke glem at det ikke er noen andre som har bedre oversikt over hva som er bra for deg enn deg selv. Få en følelse av hva som er riktig for deg.
- Unn andre suksess. Det viktigste her er fokus på at musikken og kunstformen blir spredt og presentert på best mulig måte.
- At du har en tydelig indre lytteprosess klar når du setter deg for å øve, slik at du ikke bruker unødig mye tid ved instrumentet.
- Husk at det er forskjell på en konsertsal og et øvingsrom når du øver. Tør å spare på kruttet slik at du ikke brenner opp flammen når du øver, men å våge å øve langsomt og stille slik at du har mye å gå på når det faktisk gjelder.
Tekst: Benedicte Christie Knudtzen
Meld deg på Senteret for talentutviklings månedlige nyhetsbrev her: ABONNER PÅ NYHETSBREV
