Da Arild Tveiten ble ansatt for å lede Norges satsning på triatlon i 2011, var det ingen liten oppgave han ble tildelt. Han ble fortalt «Vi skal ha en utøver i OL om fem år», og det ble på mange måter hans stillingsinstruks.
På flere måter var det et helt urealistisk krav; Norge hadde ikke hatt noen ordentlig landslagssatsing siden 90-tallet, og var ikke i nærheten av å kvalifisere seg til OL, for ikke å snakke om å ta en medalje. Men Tveiten bestemte seg for å gjøre sitt ytterste.
Første skritt ble å invitere unge utøvere fra hele landet til samling i Oslo. Det ble sendt ut beskjed i alle kanaler, og resultatet var tjue ungdommer i alderen 12-13 år. Av de tjue ble det etter samlingen tatt ut tolv stykker til et landslag, og åtte år senere er fortsatt fem av disse på landslaget og flere av dem i verdenstoppen.
Tveiten beskriver hvordan de har fulgt disse ungdommene tett hele veien og berømmer forbundet for å ha tenkt langsiktig. Det viktigste har vært å være ambisiøse og være tydelig på å ikke sette grenser, heller tenke «dette klarer vi», forteller han.
Og åtte år senere, i 2019, kan man tydelig se resultatet av det gode arbeidet med talentutvikling. Fire utøvere er nærmest OL-klare til Tokyo 2020.
Årets sesong sluttet uhyre sterkt; Kristian Blummenfelt vant verdensfinalen på OL-distansen i Lausanne. Uken etter vant Gustav Iden VM på lang distansen, den såkalte Ironman 70.3.
Det tydeligste tegnet på suksess kom imidlertid for ett år siden, da yngstemann på landslaget, Casper Stornes, kom på førsteplass i verdensserien på Bermuda – med Blummenfelt og Iden på andre- og tredjeplass. Aldri før hadde en nasjon fylt alle pallplassene.
Hvordan hadde han klart å bygge et landslag i verdenstoppen på bare ni år?
En kulturbærer
Det har ikke bare vært framgang, om vi skal tro Tveiten. Det var vært mange humper i veien, og mye rykk-og-napp med plutselige framskritt. Det som har hjulpet for landslaget hans er å ha hatt en ledestjerne i Kristian Blummenfelt som var først ute med å kjempe mot de beste utøverne og ta flere pallplasseringer.
– Kristian har på mange måter vært en kulturbærer. Han er utrolig motivert for å vinne konkurranser, men minst like motivert for å gjennomføre treningen med den kvaliteten som kreves. I gruppa er han alltid klar ti minutter før, og kommer du et minutt for sent til sykkeltreningen, er han – og resten av gruppa – dratt. På samme måte som at man ikke vil ha musikere som kommer for sent til orkesterøvelser, for det forsinker alle, forteller sportssjefen.
Tveiten beskriver hvordan Blummenfelt trente hele tiden, hvert ledige sekund, og konstant terpet på detaljer i svømming, sykkel, løp og skifting, som er hovedkomponentene i triatlon. Da han var yngre kunne han for eksempel ta av og på seg hjelmen 80 ganger for å finne den raskeste måten og spare et par sekunder ekstra under et løp. Ifølge Tveiten er han fortsatt like «sulten», og sportssjefen trekker frem et sitat fra Blummenfelt i presentasjonen som oppsummerer mye av hans drivkraft:
Det er bedre å holde ut seks minutter med fysisk smerte og vite at jeg tok ut alt, enn å ha det vondt mentalt de neste 14 dagene fordi jeg ikke gjorde det.
– Kristian Blummenfelt
De viktigste spørsmålene
Tveiten forteller at bak suksessen til landslaget ligger det viktige spørsmål som de stilte seg.
– Da man begynte satsningen måtte vi stikke fingeren i jorda: Hvor står vi?
Svaret på det var at de var ganske dårlige på det meste.
– Men at vi hadde en gjeng motiverte ungdommer med ganske bra talent for å trene.
Det neste spørsmålet ble: Hvor vil vi? Svaret hadde Tveiten arvet på forhånd:
– Minst en utøver til OL i 2016 og medalje i 2020.
Hva skal til for å nå målet og ta igjen konkurrentene? Her var det relativt enkelt å svare: Trene mest og best. Og være best forberedt. Men hva betydde det?
– Vi måtte finne vår egen vei for å lykkes i fremtiden. Det ser vi resultatet av i dag. I dag henger vi med på svømmingen og løper på høyde med de beste. Men vi er best på sykkelen, og det har vi avgjort flere konkurranser med til vår fordel.
Ifølge Tveiten ble målsettingen om OL utslagsgivende for at de lyktes. Så snart de første lovende resultatene kom fikk de utviklingsmidler av Olympiatoppen og Tveiten ble etterhvert ansatt på heltid. De jobbet hele tiden mot å være best trent og best forberedt, og de kopierte aldri andre lag;
– For da blir man kanskje like god, men ikke bedre, forklarer Tveiten.
Utøverne selv ønsket etterhvert å ha et image utad som det landslaget som er best trent og best forberedt, noe som har skapt stolthet og et veldig bra lagmiljø. Og nå er det andre landslag som ser til det norske laget for inspirasjon.
24-timers utøveren
Hva er det Tveiten og landslaget konkret har arbeidet med for å komme dit?
– Vår beste utøver trener rundt 1350 timer i året, og det er nært et punkt hvor man ikke kan trene så mye mer. Da blir det viktig å fokusere på det andre, som hvile, ernæring, og det mentale. Vi prater ofte om 24-timers utøveren; en som sørger for at alt optimaliseres. Det er nødvendig om man ønsker å prestere på topp, forklarer Tveiten.
De har også lagt ned en stor del arbeid på «grunnteknikken i øvelsene, det vil si rask svømming med minst mulig bruk av energi». Tveiten sier at jo bedre grunnteknikken er, dess lettere er det å prestere når det er vanskelig og hardt under en konkurranse, som når man svømmer i store felt. Han viser deretter hvilken forskjell det kan utgjøre under svømmeetappen om man ikke har teknikken på plass.
Men mest av alt, oppsummerer Arild Tveiten, så forsøker de å være mye sammen rundt trening og øving.
– Trening har den fordelen at det er nesten gratis, sier Tveiten og fortsetter, – og når man er mye samlet, så skaper man en sammensveiset kultur med høy moral. De hviler aldri på laurbærene, men tenker: «Det som er godt nok i dag, er ikke godt nok i morgen.»
Vi ser alltid framover, vi er aldri helt fornøyde. Vi er alltid veldig sultne!
Overføringsverdi til musikk
Etter foredraget til Arild Tveiten er det tid for en samtale med Anders Hall Grøterud, leder ved Senter for talentutvikling, med bakgrunn som idrettspsykolog og tidligere landslagstrener. I dag er de to sparringspartnere som møtes jevnlig og diskuterer hva som skal til av beste praksis for å lykkes på ulike felt.
Fra scenen trekker de paralleller mellom svømmeteknikk og bueteknikk i fiolin, og forklarer at det handler om å la tyngdekraften gjøre jobben og skape avslappet bevegelse der man kan for å ha en effektiv teknikk og unngå skader.
Det å vite hva man må gjøre for å bli god nok, mener Tveiten må være veldig likt i idrett og musikk. Grøterud trekker også frem det å sette mål, ha en mental plan for hva du skal gjøre og evnen til få ut sitt beste når det gjelder som likheter mellom idrett og musikk.
Fysisk prestasjon vs personlig uttrykk
Tilhørerne peker også på forskjeller mellom idretten og musikken. Det nevnes at det er mer skjønn i vurdering av musikk, og at musikk ikke er like konkret målbart som idretten. Musikken kan også regnes for å være et mer personlig uttrykk og derfor mer sårbart. Idrettskarrierene er ofte kortere, og den samme intensiteten ansees ikke for å være bærekraftig i musikken om man skal vedlikeholde en karriere til man er 70 år.
– Det ene handler mye om en fysisk prestasjon som kan måles, mens det andre er et personlig uttrykk som blir vurdert, sier Grøterud.
Tveiten får spørsmål om hvordan han rekrutterer, hvordan han plukker opp og utvikler talentene tidlig.
– Mye av jobben må skje lokalt. Vi samarbeider tett med klubbtrenerne slik at filosofien vi vet at funker kommer ned på klubbnivå. Foreldre er utrolig viktige støttespillere, men etter en viss stund er vi nødt til å ta styring på trening og totalbelastning. Foreldre gjør seg dessverre sjeldent som trenere.
Tveiten forteller videre at alle på landslaget har gått idrettslinja på videregående, der skolearbeidet ble lagt til rette for treningen, ikke omvendt. Er det slik på musikklinjene også? spør Tveiten retorisk.
Likheter og forskjeller
Etter Arild Tveitens foredrag tok vi en prat med Stephan Barratt-Due som er rektor og fiolinlærer ved Barratt Due musikkinstitutt. Han synes foredraget var interessant, særlig hvordan det belyste utfordringen med å arbeide målrettet for å bli god i noe.
– En idrettsutøver kan ha mye klarere mål, som for eksempel å delta i OL og helt spesifikke krav som er målbare på en annen måte, for eksempel framgang i tid og centimeter. En musikers evne til å lykkes handler om andre ting, nemlig uttrykk, formidlingsevne og opplevelsen av å høre musikeren spille. Dette er ikke ting som er målbare, sier Barratt-Due.
Likevel mener han det en klar likhet i den fysiske mestringen.
– Enhver musikalsk tanke må finne sin tekniske oversettelse for å nå publikum. Samtidig er de fysiske og tekniske elementene, og arbeidet med å utvikle disse, ganske likt, forteller han og fortsetter:
– Så selv om det er store forskjeller mellom idrett og musikk, for eksempel at man vil svømme fortest mulig, men ikke spille fiolinen fortest mulig, så er det mye av det samme som går igjen. Man ønsker å perfeksjonere den tekniske fremføring begge steder. Men det er åpenbart at de er langt foran i idretten, for eksempel ved at det er gjort mye mer forskning innen feltet, sier Stephan Barratt-Due.
– Absolutt en overføringsverdi
Camilla Ediassen, som underviser på Foss og er styreleder for Norsk fagråd for musikk, dans og drama forteller at hun synes foredraget var veldig inspirerende og at det er en klar overføringsverdi.
– Det er interessant hvordan triatlon-landslaget har strukturert det, og at de ikke er redde for å si «dette gjør vi, dette trenger vi» og at de sikter så høyt.
Ediassen poengterer at det er tydelige forskjeller på delingskulturen og tilgangen på ressurser i musikken og idretten. Både hun og Barratt-Due nevner at musikken kan lære mye av hvordan idretten deler kunnskap og innsikt på tvers av sportsgrener.
– Jeg tror absolutt det er en overføringsverdi til idretten. Og det som ikke lar seg overføre, det overfører man bare ikke. Verre er det ikke, sier hun.
Tekst: Øyvind Hamre | Foto: Benedicte Christie Knudtzen
